FRA HORNET PÅ VEGGEN
Per Bjørn Foros: Utopienes tyranni (28.9.06, 08:11)

Om samlokalisering av NTNU i et utopisk perspektiv, koste hva det koste vil.

I utopienes kjølvann ligger det ofre og uopprettelige konsekvenser. Har ikke historien lært oss at iveren for den store sak også innebærer risiko for overgrep, krenkelser og ydmykelser, spør Foros i dagens spalte.

Stadig vekk hører vi om omorganisering av bedrifter og samfunnsinstitusjoner, drevet fram med stor iver og i høyt tempo. I Trondheim var den store saken i vår en mulig samlokalisering av NTNU. Separatistene vant, men ilden har ikke sloknet.

Vi sliter også med etterdønningene ved St. Olavs Hospital, der den nye organiseringen ble så kostbar at avdelinger må legges ned og pasienter ikke kan behandles. For ikke å snakke om Avinor og dirigeringen av lufttrafikken!

Nå om dagen gjelder det den store avisfusjonen, der Adresseavisen riktignok holder seg utenfor, i frykt for at storebror Aftenposten skal dominere i det nye konsernet. Men jeg tenker særlig på de store offentlige prosjektene, som vi har hatt så mange av de siste årene.

De seiler under mange flagg; noen ganger heter det modernisering, andre ganger snakkes det om rasjonalisering, synergier eller innsparinger. Og det knytter seg en egen aura til disse prosjektene, med en spesiell retorikk og en uangripelig logikk.

Jeg regner med at det er noen som kjenner seg igjen når jeg spør: Hva er det som ligger bak slike prosjekter – de som handler om "det store spranget", "den historiske muligheten", og som innebærer at alle andre hensyn må vike? Noen ganger virker det som om "noen har snakket sammen", at noen knipser med fingrene – og så begynner ideene å leve sitt eget liv.

Det er dette som er utopiens vesen. I leksikon finner jeg følgende: "Utopien er et oppdiktet eller konstruert idealsamfunn, som i virkeligheten ikke finnes". At samfunnet er konstruert, innebærer at det ikke springer ut fra en reell gjennomtenkning eller begrunnelse, med en rimelig oppslutning fra dem det angår, men at det er noen som får en idé – og vil sette den ut i livet, koste hva det koste vil. Når vi målet, er det verdt prisen! Hensikten helliger midlet!

Det har vært et trekk ved det moderne prosjektet, dette – de store utopiene, som var så utbredt på 1900-tallet. Noen av dem har brakt oss framover, men i mange utopiers kjølvann ligger det ofre og uopprettelige konsekvenser.

PER BJØRN FOROS er førsteamanuensis ved Avdeling for lærerutdanning, HiST. Han er 65 år, og opprinnelig fra Singsås. Av utdanning er han pedagog og psykolog, og har bl.a. undervist i faget Natur, samfunn og miljø. I dag kaller han seg frafallen pedagog og psykolog, og omtaler seg selv som ”universaldilletant”. Foto Arne Asphjell.

Men skulle ikke denne epoken være over? Er det ikke nettopp det historien har lært oss – at iveren for den store sak også innebærer risiko for overgrep, krenkelser og ydmykelser? Eller på et mer prosaisk plan: risikoen for at saken ikke vinner oppslutning, men snarere skaper avstand, mistillit og fremmedgjøring?

Sett fra utopiens verden fortoner alle motargumenter seg som irrasjonell "motstand". Smak litt på ordet: Høres det ikke ut som om retningen er gitt – og at alt som butter imot, må ryddes av veien? Også på andre samfunnsområder der det rår sterke hegemonier, hører vi om "utviklingsfiendtlige" krefter, som i tillegg ikke vet sitt eget beste. Saktens fins det eksempler på forstokkede personer, og noen setter seg imot enhver forandring – men det er noe annet enn legitim, begrunnet skepsis til bestemte planer og prosjekter.

Det er også forskjell på det å initiere et prosjekt og det å måtte forholde seg til det – særlig hvis en attpåtil er uenig. Da har en ikke bedt om noen forandring – og har ikke noen annen mulighet enn å argumentere imot, altså øve motstand. Inntrykket mitt er at det stilles større krav til bevisbyrden fra den som øver motstand enn til holdbarheten i argumentene fra prosjekthold.

Heller ikke har skeptikerne de samme ressursene som prosjektdriveren til utredning, eksperthjelp og medieomtale. Den som har makt og midler, oppretter sin egen prosjektstab, etablerer sin egen kultur og skaper sitt eget språk. Motparten slipper til orde gjennom høring og offentlig debatt, men kommer oftest til kort overfor det vedvarende sakspresset fra prosjekthold.

Snarere er det slik at prosjektet forsøkes legitimert gjennom formelt korrekte prosedyrer (høringer, avstemninger), men at en ikke makter å fange opp reelle holdninger og avgjørende stemninger blant dem det mest angår. Eller at grupper blir spilt ut mot hverandre.

Nå kan det jo ikke være slik at enkeltgrupper skal avgjøre i slike spørsmål, men konsekvensene kan bli dramatiske hvis en sterk opinion føler seg overkjørt, enten følgene gjelder motivasjon, trivsel, helse og utholdenhet – eller kvaliteten på arbeidet som blir utført. I så måte kan prosjektet ende i katastrofe – også på sine egne premisser. Noen ganger får en inntrykk av det fins andre – og kanskje vikarierende – motiver.

Alt for ofte virker det som at konklusjonen er gitt, og at argumentene for prosjektet kan bestilles. Mange kalkyler kommer i ettertid, eller etter at premissene er endret. Eller det kommer avgjørende innspill på strategiske tidspunkter. Da Anniken Huitfeldt og Rita Ottervik (ordfører i Trondheim) rykket ut i mediene like før beslutningen om NTNU skulle fattes – om statlige midler utenom køen og kommunale ulemper ved tocampus-løsningen – framkalte det assosiasjoner fra ettpartistaten.

Det er da en etterlyser godt skjønn og alminnelig klokskap. For det fins grenser for hva slike prosjekter tåler, før de mister legitimiteten de sårt trenger. Både prosjektledere, institusjonsledere og politiske ledere – ikke minst valgte styremedlemmer - må utvise et slikt skjønn – og forstå når prisen blir for høy. I dialekten min er det to munnhell som illustrerer dette forholdet.

Først kommer spørsmålet: "Bli' det no' tå di?" (Blir det noe av det?). Nå ble det jo ikke det når det gjelder samlokalisering av NTNU – så lenge det varer. Men det avgjørende spørsmålet er – hvis det likevel skulle skje: "Kjem det no' tu di?" (Kommer det noe ut av det?).

Vår nobelprisvinner i økonomi, Trygve Haavelmo, var opptatt av denne problemstillingen. Hva er det vi har råd til i et samfunn – hvis utbyttet skal stå i forhold til innsatsfaktorene? Hvis så ikke er tilfelle, går samfunnet med underskudd. Slik sett er det mange som har stor bevisbyrde.

Det er mer enn merkelig at samfunnsøkonomien ved slike prosjekter ikke blir satt under debatt. Gevinsten blir tatt for gitt – utgiftspostene blir usynliggjort. Eller for å si det med Kåre Willoch: Som inntekt er 2+2=5, men som utgift er 2+2=3!

Nå kom jo nettopp økonomien til å telle for vedtaket om NTNU – men det var et bedriftsøkonomisk resonnement som lå til grunn – ikke et samfunnsøkonomisk. Kalkylene gikk på hva NTNU kunne tåle, ikke hva samfunnets fellesutgifter ville være, totalt og over tid.

Det er ingen tilhengere av samlokaliseringen som spør: Trenger vi dette prosjektet – til hvilken pris – og hva skjer det på bekostning av? Tilsvarende må det ha vært ved St. Olavs Hospital: Det hjalp ikke en gang med noen taleføre "whistle blowers". En annen ting er at heller ikke bedriftsøkonomien alltid tjener på slike prosjekter.

Kan hende er dette et trekk ved det seinmoderne: Vi trenger ikke inn i sakene, men dveler ved ytre trekk og fenomener. Ofte hører vi om strukturen ved en institusjon – sjeldnere om kulturen vi finner der. Stadig vekk snakker vi om organisering av en virksomhet – mindre om formålet.

Skal det settes i gang store prosjekter – som skal bli noe annet enn utopier – må en komme seg bak fasadene. Da trenger vi reelle diskurser – ikke "God dag, mann økseskaft"-debatter som dem vi ofte har i slike tilfeller.

Per Bjørn Foros
Førsteamanuensis HiST

Artikkelen har tidligere stått i Morgenbladet.