LA8Y ble 4813 (4.12.06, 08:01)

Mye av norsk etterretningshistorie må skrives om, hevder Magne Lein i sin nye bok om radioagenter i Trøndelag – mange av dem NTH-studenter. Agentenes innsats forkortet krigen med flere måneder, ifølge selveste Winston Churchill.

MØTE MED FORTIDEN: Forfatter Magne Lein til høyre, i samtale med tidligere radioagent, professor emeritus Haakon Sørbye. På bildet ser vi bak fra venstre Finn Lied, Bjørn A. Rørholt og Helmer Dahl. Radiotelegrafisten foran er Haakon Sørbye selv. Veggutsmykningen i trappeoppgangen i Gamle Elektro ble utført av Adresseavisens tegner Jan O. Henriksen i 1991-92.

Det var mye folk og presse til stede i bokhandelen på Gløshaugen da Tapir Akademisk Forlag onsdag markerte utgivelsen av boken Radioagentene i Trøndelag – Overvåkingen som lammet den tyske nordflåten.

Magne Lein, sivilingeniør fra NTH og tidligere redaktør i blant annet Teknisk Ukeblad, har skrevet historien om disse agentene. Med enkelt utstyr, teknisk innsikt og en god porsjon mot stakk de kjepper i hjulene for den tyske krigsmaskinen.

NTH-studenter i krigssonen
Boken dokumenterer nye opplysninger om hvordan miljøet ved NTH og unge radiointeresserte rundt om i trøndelagsbygdene etter kommando fra Sverige og London fikk organisert overvåking av Tirpitz, Europas mest moderne og fryktede slagskip, og de andre båtene i tyskernes nordflåte.

- Telegrafistene som meldte seg til tjeneste i dagene etter angrepet på Norge var alt fra garvede skipstelegrafister til radioamatører. Den gang var det ikke dataspill, så mange av tidens unge menn var interesserte i radioamatørene og deres forening Norsk Radio Relæ Liga, forteller Lein.

BLE IKKE VED SIN LEST: Forfatter Magne Lein kunne like gjerne fulgt i sin fars fotspor og blitt 8. generasjon smed på Verdal. Men unge Lein var mer interessert i radiotekniske ting, som han allerede som 8-åring fikk samlet mye av da tyskerne trakk seg ut av landet i 1945. Og da han stiftet bekjentskap med tegneseriene om ingeniør Knut Berg, var ikke valget vanskelig: han brøt ut av en familietradisjon som gikk helt tilbake til 1700-tallet, og ble ingeniørstudent på NTH.

Dermed fikk de en kompetanse som var sterkt etterspurt innenfor det allierte lederskapet i London:

”Her i London betyr telegrafistene og overvåkningen av Tirpitz og de tyske flåteenhetene i Nord-Atlanteren mer enn hele Milorg”, uttalte John Turner, som var nestkommanderende i den skandinaviske Secret Service-avdelingen.

Mange historier er aldri fortalt
Det er mye verdiløs krigshistorie der ute, produsert av lanseknekter avhengige av stipender fra ”the establishment”, mener Magne Lein. Han antyder at mye av etterretningshistorien må skrives om.

- Det manglet en bok om betydningen av radiosamband i okkupert område. Og det er mange av de som selv opplevde disse dramatiske hendelsene som ikke har blitt hørt eller har skrevet noe selv – mye på grunn av taushetsløftet de ble pålagt, og som de tok svært alvorlig, forklarer Lein.

En av dem som for første gang forteller om sin krigsinnsats, er Finn Lied, NTH-studenten som ble nestkommanderende ved sambandskontoret i London, FFI-sjef og industriminister. Blant annet er det lite kjent at han var kurér, og smuglet inn radioutstyr fra Sverige via selbutraktene.

Utstyret fikk den NTH-baserte ANITRA-gruppen god bruk for i rapporteringen av tyskernes bevegelser til London – en viktig, men farlig oppgave.

Ble de oppdaget, var ordren fra Gestapo klar: radioagentene skulle skytes på stedet.

SPARTE MANGE LIV, MEN BLE TATT: Radioagentenes innsats alene forkortet krigen med minst tre måneder, uttalte både statsminister Winston Churchill og den amerikanske generalen (senere presidenten) Dwight D. Eisenhower. Haakon Sørbye var en av dem, men prisen ble nesten 4 år i tysk fangenskap. Foto fra arkivet til det tyske fengsel ved Møllergaten 19 i Oslo.

Radiostasjoner peilet av tyskerne
Haakon Sørbye ble tatt, men overlevde. Elektrostudenten kom til Trondheim og Gløshaugen 1. september 1939, dagen krigen brøt ut med Tysklands angrep på Polen.

Sørbyes evner som radiobygger og telegrafist skulle bli verdifulle da tyskerne inntok Norge og Trøndelag. Med kallenavnet LA8Y sendte gruppen han deltok i etterretning til London fra den hemmelige radiostasjonen SKYLARK B i Bymarka.

Men allerede i september 1941 ble gruppen rullet opp, og Sørbye tatt til fange av de tyske okkupantene. Etter hvert bar det til konsentrasjonsleiren Natzweiler, der han fikk fangenummeret 4813.

Det var med nød og neppe – og etter eget utsagn en god porsjon flaks – den senere professoren i telematikk berget seg gjennom krigens redsler. Senere har Sørbye i en årrekke utrettet en stor innsats som guide på de hvite bussene til konsentrasjonsleirene på kontinentet.

FAKTA

Utdrag fra boken: Den norskættede OSS-majoren og senere CIA-sjefen William Colby og hans OSS-gruppe RYPE var på slutten av krigen stasjonert i Gjevsjøområdet i Nord-Trøndelag, ikke langt fra Snåsa. En gang de ble forfulgt av tyske alpejegere, møtte de helt bokstavelig veggen. Forfølgeren hadde presset dem opp mot en bratt fjellside, og RYPE-karene var i ferd med å kollapse av utmattelse da Colby tok frem noen tabletter fra lomma. Det dreide seg om Benzedrin, et amfetaminpreparat. Etter å ha tatt tablettene greide de å forsere fjellet nokså lett, og tyskerne måtte gi opp. Senere mente Colby at de ikke ville ha maktet oppstigningen uten Benzedrin. Resten av krigen gikk dette fjellpartiet under navnet ”Benzedrin Hill”.

Infiltrert av Rinnan-banden
Magne Lein dokumenterer i boken at Henry Rinnans infiltrasjon i miljøet var langt større enn antatt. Gjennom sin "kommunistiske motstandsorganisasjon", og under navnet "Olav Wist", fikk han mange av radioagentene til å gå på limpinnen.

Det viser seg i ettertid at Rinnan brakte agentnavn videre til GRU, slik at de norske agentene fikk problemer med karrieren etter krigen.

- En annen kilde som satte radioagentenes liv i fare, var at svenske offentlige ansatte, som politi, tollere og leger, rapporterte til sin egen organisasjon Centralbyrån, som faktisk lekket opplysninger til Wehrmachts hemmelige organisasjon Abwher, forteller Lein.

Tekst og foto: Kenneth Stoltz