Per Ivar Maudal: Første milepæl er nådd (6.12.06, 07:22)

Stillingen som universitetsdirektør er avviklet, men han sitter fortsatt nær makta og fortsetter å trekke i trådene.

JULEOVERRASKELSEN: I desember 2003 ble det klart at Per Ivar Maudal skulle bli ny universitetsdirektør. Foto: Arne Asphjell.

I november for tre år siden begynte ryktene å gå om at Per Ivar Maudal, daværende konsernsjef i Samskipnaden, skulle bli ny universitetsdirektør. Noen uker senere var tilsettinga et faktum, og Universitetsavisa var raskt ute med intervju.

Formodentlig bare farget av den forestående høytiden, og på ingen måte ment som en uartig hentydning til noe som helst, ble intervjuobjektet avfotografert med ei gedigen nisselue tredd ned over ørene. Hovedpersonen titter skjelmsk inn i kamera, og er fryktelig blid.

- Ifølge bildearkivet vårt ble smilene etter hvert mer anstrengt. Hva skjedde?

- Jeg har da aldri sluttet å smile. Forklaringen må ligge hos dere journalister, som alltid er ute etter å fremstille tingene på deres egen måte. Dere har vel bare spart på de alvorlige bildene, tenker jeg, svarer Maudal. Og smiler fortsatt. Stort.

Planla rolige pensjonistdager
Han var i gang med å planlegge rolige pensjonistdager med masse tid til familie og hytteliv på Frøya, da han ble oppfordret til å ta over rorplassen ved universitetet.

- Med en gullkantet pensjonsavtale - var valget vanskelig?

- Jeg hadde jobbet ved Samskipnaden i 25 år, og hadde en avtale om at jeg kunne gå av ved fylte 60 år. Det var jeg innstilt på, men akkurat da var det at Vigdis Mo Skarstein også bestemte seg for å slutte. Universitetsledelsen ba meg om å søke stillingen, og jeg kunne ikke si nei.

Jeg har alltid vært opptatt av universitetsutvikling, og satt blant annet som student i det første interimstyret for Universitetet i Trondheim fra 1969. Og jeg var ansatt i sentrale posisjoner ved Utbyggingssekretariatet ved UNIT fra 1971 til 1978. Jeg har skrevet en rekke utredninger om universitetets framtidige organisasjons- og administrasjonsstruktur - den siste handlet om behovet for Realfagbygget. Jeg bare måtte ta den nye utfordringen når muligheten meldte seg etter 25 år.

ET SKRITT BAK: Maudal har vært rektors forlengede arm, og det skal han fortsette å være. Foto: Rune Petter Ness.

Ut i krigen
Maudal tiltrådte i en åremålsperiode på seks år. En av hovedoppgavene var å innføre enhetlig ledelse og avvikle sin egen stilling.

I det første intervjuet med oss ga han seg tre år på oppgaven. Det holdt akkurat. På novembermøtet i år vedtok NTNU-styret ny organisering av ledelsen. Universitetsdirektør og stabsdirektører erstattes av to ”superdirektører”. Maudal blir prosjektdirektør, en midlertidig stilling som er direkte underlagt rektor, og får spesielt ansvar for randsoneselskapene og eksterne relasjoner.

- På et informasjonsmøte for ansatte i forkant av styremøtet, fortalte du at de tre årene har vært tøffe, og at du nå ser fram til en roligere periode. Det første vi husker deg for, var et oppslag i Adresseavisa, som satte morgenkaffen i halsen på mange universitetsansatte og handlet om samlokalisering. Hvordan startet den saken?

- Med at studentene hadde prekær plassmangel på Dragvoll. Dette var en av de første sakene jeg ble bedt om å ta tak i av universitetsstyret. Jeg kontaktet departementet om muligheten for nybygg. Der ristet de bare på hodet av forespørselen, og viste til at NTNU-styret hadde bestemt å flytte virksomheten fra Dragvoll - og at det ville være umulig å forestille seg kjempeinvesteringer på Dragvoll med et slikt styrevedtak i bunnen.

Dette kom som en overraskelse på meg. Jeg dro hjem for å undersøke, og fant ikke bare ett, men to vedtak om å selge Dragvoll og samlokalisere virksomheten ved Gløshaugen.

Prøve på det umulige
Min første reaksjon var at dette var et vedtak basert på utopi, og jeg var innstilt på å be styret annulere vedtaket. Men studentene i styret var fast overbevist om at dette var en god løsning for NTNU på lang sikt. De overtalte meg til å ta styrevedtaket på alvor, og jeg informerte styret om at jeg ville prøve på noe som virket nokså umulig der og da.

Det første verdianslaget for Dragvoll var på 500 millioner kroner, mens vi hadde behov for to – tre milliarder. Jeg ble fort klar over, at dette løftet ville vi ikke greie alene. Det måtte skapes en allianse mellom NTNU, HiST, SiT og Trondheim kommune, og det måtte skapes begeistring i Stortinget. Relasjonsbygging til Sintef og St. Olavs Hospital var en viktig del av denne satsingen.

- Saken vakte sterk motstand fra universitetsbefolkningen fra dag én. Hva slags inntrykk har det gjort på deg?

PROTESTSKRIV: Fra styremøte på Dragvoll oktober 2004. Foto: Lisa Olstad.

Forberedt på bråk
- Jeg innrømmer at det første halvåret var temmelig svett. I begynnelsen var saken for dårlig forankret i fagmiljøene, men det fikk vi rettet opp gjennom Hestnesutvalget. Protestene har selvsagt gjort inntrykk. Det viktigste er at jeg hele tiden har hatt full oppbacking av rektor og styret.

Dessuten er jeg veldig klar over at alle flytteprosesser møter motstand. Jeg var med da fagmiljøer fra Rosenborg på grunn av plassproblemer måtte flytte til Nidarøhallen - det var et ramaskrik uten like. Bråk ble det også da de samme miljøne måtte flytte til de nye lokalitetene på Lade. Flyttinga fra Lade til Dragvoll gikk heller ikke smertefritt.

Jeg var med andre ord forberedt på at det ville komme protester, men er overrasket over omfanget. Jeg er ikke helt sikker på at alle er like klar over hva de protesterer mot. Og jeg syns det er veldig rart at de ikke hører på studentene. Studentrepresentantene i styret har vært utrolig konstruktive i hele denne saken.

- Mange er urolige over alle ressursene som går med, og ville heller brukt dem til faglig utvikling.

- I et budsjett på over tre milliarder er det ikke for mye å bruke en prosent til utviklingsarbeid. Det må vi ha råd til. Utviklingsarbeidet som pågår nå, er en forutsetning for å utløse penger fra staten til ny byggevirksomhet. Alternativet er å stå i statlig byggekø og være innstilt på å vente i minst 15 år.

Maktens bismak
- Hva har irritert deg mest?

- Jeg tror ikke jeg har vært så veldig irritert.

- Du har ikke vært blid på Universitetsavisa?

Maudal vrir seg litt utilpass og har ikke lyst til å snakke om avisa. Etter litt fingring med brillene bestemmer han seg likevel for å understreke at misnøyen har vært rettet mot enkeltsaker og ikke mot avisa som sådan.

- Og når det er sagt, så skulle jeg ønske at Universitetsavisa ville skrive om de store vyene for universitetet, i stedet for å være talerør for dem som er misfornøyd og ynder å klage.

- Hva med forholdet ditt til fagorganisasjonene?

- De har sin rolle å spille og jeg har min. I all hovedsak har vi et greit forhold til hverandre.

FINT SELSKAP: Innimellom politiske slag har det vært hyggeligere opplevelser, som for eksempel mottakelse av det japanske keiserparet. Foto: Rune Petter Ness.

- Hva betyr det for deg å ha makt?

- Det er OK å ha makt, men jeg kan godt greie meg uten. Baksiden med å ha en jobb med stor innflytelse, er at en mister mye makt over seg selv. Derfor ser jeg fram til å ta det mer med ro. Det betyr ikke at jeg vil sette meg til og være uvirksom – er ikke typen til det. Men mer tid til meg selv og familien skal bli fint.

Et kjærlighetsdikt
Undertegnede passer på å fortelle om et møte i et kvinneforum for mange år siden.

– Din kone leste opp fra talestolen et nydelig kjærlighetsdikt som var tilegnet deg. En strofe gjorde spesielt sterkt inntrykk, og handlet om hvor annerledes du er når du tar av deg slipset….

- Det visste jeg ikke. At hun leste opp diktet, mener jeg, sier Maudal og antar en dypere ansiktsfarge.

- Heidi (Magnussen) var leder for kvinnenettverket ”Kvinner viser vei” i mange år og arbeider nå med næring, samferdsel og kultur i fylkeskommunen. Vi har begge krevende jobber. Det blir mye møter og mange sene arbeidsdager. Vi berger oss på at vi er flinke til å utnytte feriene.

- Hva skal du gjøre de neste tre åra?

- Jeg blir rektors forlengede arm i samarbeidet mellom randsonevirksomhet og regional næringsutvikling. Dette samarbeidet vil bare bli mer og mer viktig i årene som kommer.

- Er OL-søknaden del av samarbeidsplanen, og i så fall, hvilken rolle har du?

- Som en stor og mektig institusjon må NTNU delta i alle planer som har stor betydning for byens utvikling. Vi var ikke med på å unnfange ideen om Trondheims-OL, men da tanken først var tenkt, var det naturlig å få NTNU på laget. Kontakten har i første rekke gått gjennom meg, bekrefter Maudal.

Så legger han ut om ”hvilken kjempemulighet” et OL vil kunne gi oss, i form av påbygg på Realfagbygget, studentbyer, nybygg og fornyet infrastruktur rundt Gløshaugen.

Han står for en støyt, har store visjoner og er alltid på utkikk etter nye muligheter. Det skal han ha, Per Ivar Maudal.

Av Synnøve Ressem