LESERBREV

Petter Aaslestad: Knock-out i første runde? (4.1.07, 10:26)

Styret vedtok i forrige måned at NTNU skal være internasjonalt fremragende i 2020. Rett før jul kom den nedslående meldingen at NTNU – som det eneste av landets fire breddeuniversiteter - ikke får ett eneste nytt senter for fremragende forskning.

Saken har overveiende blitt møtt med dyp taushet. Er det slik at den narsissistiske ”jeg-skal-bli-best-i-verden”-retorikken, som vår nåværende ledelse setter så høyt, gjør oss ute av stand til kritisk å analysere våre nederlag? Ofte nok har vi fått høre sportsmetaforer av typen: ”vi deltar ikke i kretsmesterskap når det gjelder forskning”.

Tapte kretsmesterskapet
Greit nok, men her vinner kretsmester UiO 5-0 over NTNU og vi må spørre oss hva vi gjør feil. En ”best-practice” analyse av Oslos handlemåte er utvilsomt på sin plass.

Mitt (vage) inntrykk er at UiO er langt flinkere til å integrere forskerrådgivere i prosessen rundt etableringen av større prosjekter. NTNU har fremragende administratorer i Hovedbygningen som hjelper frem EU- og SFF-søknader. Men personalet som jobber med dette kan telles på et par fingre!

Snobbete forskere?
Som forskere vemmes vi av de kompliserte og uutgrunnelige søknadsprosessene vi av og til blir viklet inn i. Samtidig er mange av oss såpass snobbete at vi ikke makter å se på administratorene som annet enn tekniske bistandsytere.

At de for eksempel stadig oftere også har en doktorgrad og følgelig høy kompetanse i å formulere forskningsspørsmål og mål (og det innenfor søknadsprosedyrenes standarder) møter vi oftere med: ”stakkars deg som ikke ble ordentlig forsker” istedetfor aktivt å gjøre bruk av deres ferdigheter.

Når vi nå skal stable oss på beina etter det nedslående SFF-resultatet, så bør vi støtte oss tyngre på våre medtenkende forskningsrådgivere. At det er forskningshodene våre som ikke holder mål i forhold til de ”sønnafor”, tror jeg – enn så lenge - ikke noe på!

Petter Aaslestad
Professor i nordisk litteraturvitenskap