Eksperter i lavvo (12.1.07, 06:37)

Denne uken gikk startskuddet for de 63 landsbyene i det nå obligatoriske masterfaget Eksperter i team (EiT). Totalt 1340 studenter er påmeldt i år, og for 30 av disse er det å skulle bygge en felles landsby ikke bare et metaforisk begrep.

- Det finnes mange måter å drive teambuilding på. En av disse er å helt bokstavlig bygge en landsby fra grunnen av, sier ”høvding” og leder av landsby 62, ”Barn og friluftsliv”, Per Egil Mjaavatn.

Takket være noen snille sørsamer i Grong og iherdig egeninnsats uten hjelp av bruksanvisning, ble intensivlandsbyens originale samlingssted reist av studentene selv ved paviljong C på Dragvoll. I løpet av landsbyens 3 uker lange eksistens skal studentene bytte på å overnatte, lage varmlunsj og koke kaffe her.

MEDIEINTERESSE: Høvding og landsbyleder Per Egil Mjaavatn blir intervjuet av NRK Trøndelag.

- Å ha konkrete og praktiske oppgaver å starte med, hjelper på samspillet i gruppene. Det vil bli en annerledes og spennende opplevelse for studentene å skulle samles i en lavvo, men samtidig skal det også jobbes hardt. Derfor har vi i tillegg et grupperom på Idrettsbygget til vår disposisjon, sier Mjaavatn.

Relevant og lite svevende
Studentene selv synes de så langt har vært heldige med både lavvoen, landsbyen og ”innbyggerne”.

- Den store fordelen med slike intensivlandsbyer er at man kan bli ferdig med faget før alle andre eksamener setter inn. I tillegg er det morsomt å få samarbeide på tvers av fag og drive med noe helt annet enn det jeg gjør til vanlig, sier student ved Ingeniørvitenskap og IKT, Kristin Braaen.

På tross av det de karakteriserer som bare en mindre interesse for friluftsliv, var denne landsbyen det soleklare førstevalget for både Braaen og gruppemedlem Tore Håvik.

- Jeg er ingen Monsen akkurat, men jeg syntes denne landsbyen virket både relevant, interessant og lite svevende i forhold til mange andre. Dessuten tror jeg vi kommer til å være heldige når det gjelder utbytte i forhold til innsatsen, noe som etter mitt inntrykk varierer veldig fra landsby til landsby, sier Håvik, som studerer ved Vann og miljø.

GOD STEMNING: Gruppemedlemmene Ingebjørg Dahl, Astrid Gaustad, John Vidar Koren, Kristin Braaen og Tore Håvik koser seg med pølse og kaffe i det noe utradisjonelle klasserommet.

Ute og inne samtidig
Landsbyens utradisjonelle samlingssted kan vise seg å være midt i blinken når det gjelder oppgaven studentene skal jobbe med. På oppdrag fra Trondheim Kommune skal de nemlig utarbeide en plan for byggingen av en ny friluftsbarnehage.

- Problemstillingene som de seks gruppene skal arbeide med varierer fra både løsninger på trafikkproblemer, til hvordan man bør utforme en informasjonsbrosjyre for prosjektet, forteller Mjaavatn.

Gruppen som Braaen og Håvik er med i skal bruke tiden til å finne løsninger for hvordan man på best mulig måte kan få til et kombinert ute- og inne-rom, der barna kan være skitne og ha på uteklær samtidig som de er inne i ly for vær og vind.

- Det er jo klart at man får inspirasjon av å oppholde seg i en lavvo for en sånn oppgave, så det blir spennende å se hva vi kommer fram til, sier Braaen.

Universitetets beste fag?
For leder av EiT, Bjørn Sortland, er det stor stas når noen av landsbyene går utradisjonelle veier for å inspirere studentene.

- Det finnes mange spennende landsbyer i år. Forhåpentligvis forteller dette studentene at EiT er et fag der man har lov til å gjøre noe utenom det vanlige, og der det å bruke sin kunnskap står sterkere enn å tilegne seg ny, sier Sortland.

Han påpeker at det i år er satt i gang flere tiltak for å få bukt med barnesykdommer faget tidligere har slitt med, blant annet når det gjelder informasjonsflyt og praktiske løsninger for studentene.

- Vi er i år stolte av å ha fått utgitt en egen EiT-bok som skal fungere som både pensum- og arbeidsbok for studentene, slik at de får den infoen de behøver. I tillegg kommer jeg personlig til å dra rundt å snakke med så mange studenter som mulig slik at jeg kan få tilbakemeldingene direkte. Målet er jo at EiT skal bli NTNUs beste fag noensinne, avslutter Sortland.

Tekst og foto Mari Rokkan