Med det store antall studenter som er fagpåmeldt spesielt på de grunnleggende studieemnene, ville forventningene om mer kontinuerlig og individorientert oppfølging ha krevd en betydelig økning i undervisningsressursen ved NTNU.

Innføring av Kvalitetsreformen ville knapt vært mulig med forsvarlig ressursbruk uten bruk av IKT-verktøy, f eks læringsstøttesystemer. Dette har ligget til grunn når NTNU skulle velge og innføre et læringsstøttesystem.

Dan Yngve Jacobsen har gjort et søk på Internett funnet ut at det finnes mellom ti og tjue ulike LMS-systemer å velge mellom. Jacobsens funn overrasker ingen.

Prosjektgruppa som anbefalte LMS for NTNU rettet etter hvert sin oppmerksomhet mot norske leverandører da disse var mer villige enn de store internasjonale aktørene til å tilpasse produktene sine til ”små kunder i Europas periferi”.

Det ble også notert at den pedagogiske grunntanken som ligger som basis i de norske systemene passet til NTNUs behov. Det ble av gruppa pekt på at et alternativ til et ferdigkjøpt system kunne være å utvikle et eget ved å sy sammen eksisterende ”gratis”-applikasjoner med egenutviklede komponenter.

Ved NTNU finnes det en rekke enkeltpersoner og miljø som har egne system som ser ut til å fungere godt i de miljøene de er utviklet. Men hensynet til bl.a. skalerbarhet, videreutvikling, integrasjon og sikkerhet gjorde at de egenutviklede systemene framsto som mindre egnet.

Jacobsen hevder at det ser ut til ”… å ha manglet profesjonell pedagogisk kompetanse når bestillingen av NTNUs system ble gjort. Ikke så rart kanskje; det er som nevnt tilsynelatende viktigere å ha et system (og noen til å drifte det) enn hva systemet kan brukes til?”

Jacobsen kunne spart seg arrogansen. Mange personer var involvert i utprøvingen av LMS-er. Arbeidet er grundig dokumentert. Prosjektgruppa endte med å anbefale ett system, blant annet på grunnlag av den pedagogiske grunntanken som ligger som basis i de norske systemene, samt på grunnlag av hensynet til bl a skalerbarhet, videreutvikling, integrasjon og sikkerhet.

Gruppa pekte samtidig på at NTNU må overvåke utviklingen på LMS-området og jevnlig vurdere situasjonen. Det ble videre anbefalt at NTNU ikke burde tegne kontrakt med tilbydere for mer enn ett år av gangen. Videre pekte prosjektgruppa på at en så stor og mangeartet organisasjon som NTNU antakelig må vurdere å tilby flere læringsstøttesystem.

Av ressursmessige årsaker har dette hittil ikke vært mulig.

At It´s learning ikke fungerte ved semesterstart opplevde jeg, og tydeligvis flere med meg, som problematisk. Jeg regner med at Studieavdelingen, som er ansvarlig for programmet her ved NTNU, ber leverandøren om ikke å legge store oppgraderinger til slike kritiske tidspunkter.

Jacobsens påstand om at det ved NTNU er ”… viktigere å ha et system (og noen til å drifte det) enn hva systemet kan brukes til” faller på sin egen urimelighet.

Ved innføringen av Kvalitetsreformen og It´s learning i 2003 bestemte ledelsen ved NTNU at det skulle settes i gang følgeforskning på NTNUs egen IT-bruk i undervisningen, og da spesielt hvordan It´s learning ble brukt.

Det ble avsatt særskilte midler til dette, og det var en klar føring fra ledelsen på at en ønsket å evaluere bruken i forhold til de svært ulike fagkulturene som er representert ved NTNU.

Av grunner som det vil føre for langt å gå inn på her har ikke dette arbeidet kommet i gang. Når professor Ystenes og førsteamanuensis Jacobsen melder om store problemer eller mangler i forhold til sine fag, så illustrerer dette nettopp noe av det ledelsen var opptatt av, nemlig om de ulike fagtradisjonene kanskje hadde ulike behov.

De problemene som er nevnt er både reelle og alvorlige, og må finne sin løsning. Men i rettferdighets navn må det kunne tilføyes at det finnes fagmiljøer ved NTNU hvor bruken av dette læringsstøtteverktøyet fungerer godt.

Jeg tror det vil være en dårlig løsning uten videre å skifte ut ett læringsstøtteverktøy med noe annet, ikke minst med tanke på alt som bør virke sammen for å tilfredsstille kravene både om individuell oppfølging og funksjonen som informasjonskanal og samhandlingsarena, for å nevne noen.

Jacobsen skriver at hans inntrykk er at It´s learning i de fleste tilfeller brukes som en ren ”meldingssentral”. Det er umulig å vite. Jeg ser ikke bort fra at Jacobsen har rett, men hvordan systemet brukes innen de ulike fagene ville vært svært interessant å få rede på.

Det som vil være viktig nå, er å få gjort en omfattende evaluering av It´s learning ved NTNU. Skulle denne vise at læringsstøtteverktøy ikke er tingen, vil i alle fall avgjørelsen være tatt på et faglig bredt og solid grunnlag.

Ove Kr. Haugaløkken