FRA HORNET PÅ VEGGEN
Kolbein Bell: Skråblikk på NTNU (1.2.07, 06:43)

Går alt så bra som ledelsen vil ha det til? spør professor Kolbein Bell. Studentene bruker for lite tid på studier og velger ”jallafag”, faglærerne pålegges stadig nye arbeidsoppgaver, kvaliteten skal opp samtidig som det stadig blir færre folk. - Det er ikke så ofte vi har tatt ”bølgen” for vår ledelse etter at vi ble NTNU, konstaterer Kolbein Bell, som vil ha fokus på kvalitet i undervisningen.

FRA HORNET PÅ VEGGEN er en spalte med innlegg fra erfarne universitetsfolk med meninger om livet ved universitetet.

Da jeg ble invitert til å bidra med noen tanker i denne spalten for tilårskomne, var jeg betinget positiv, men etter å ha tenkt meg litt om kom jeg til at det som lå meg mest på hjertet sannsynligvis bare ville bli oppfattet som ”hakk i plata”.

Så jeg hadde egentlig slått det hele fra meg. Men selv om jeg nå er på overtid, blir jeg fortsatt irritert og en smule provosert av både uttalelser og rundskriv som sildrer ned fra oven. Dermed satte jeg meg ned for å skrive av meg litt frustrasjon.

Leseren bør ha i mente at bakteppet for dette kritiske innlegget er ledelsens sterke uttalelser om kvalitet. Men først noen ord om selve foranledningen til innlegget, nemlig den økonomiske sensurstraffen som nå er innført.

Økonomiske sanksjoner ved forsinket sensur
Dette er overskriften på et tresiders notat som dukket opp i våre posthyller like før jul. Min umiddelbare reaksjon på innholdet var: at det går an!

Her får man en detaljert beskrivelse, nesten med stoppeklokkepresisjon, om når en innlevert sensur havner på listen over forsinket sensur og dermed er henfallen til økonomiske sanksjoner. Og det er ikke småpenger det er snakk om.

Slik jeg leser dette skrivet ville jeg, dersom jeg hadde blitt en dag for sen med sensuren i det emnet jeg underviste i høst, påført mitt institutt en bot på kr 121.000!

Jeg har ingen problemer med at vi skal gjøre vårt beste for å overholde rimelige sensurfrister. Men slik bemanningssituasjonen og økonomien er, stort sett uten assistenter som kan medvirke i rettingen/sensureringen, synes jeg ikke tre uker er en rimelig frist.

Jeg har en kollega som var innom kontoret og rettet både julaften og første juledag for å unngå å bli for sen.

Hva er begrunnelsen for denne korte fristen? At studentene ikke orker å vente lenger? Nå legger administrasjonen til en uke for postgang og registrering i FS, men slik jeg leser dette notatet er det vårt ansvar at postgang og registrering i FS ikke tar mer enn en uke.

Jeg har store problemer med å skjønne at ledelsen ved et universitet må ty til økonomiske sanksjoner overfor sine medarbeidere (for det er jo oss dette går ut over) for å løse et problem som dette.

Jeg undres på om den samme ledelsen er klar over mye negativ energi dette genererer ute på instituttene. Jeg oppfatter dette som en ren fallitterklæring fra ledelsen.

KOLBEIN BELL var ferdig siv.ing på bygg i 1962. Vit.ass ved NTH 1964-68, forsker ved Sintef 1969-81. Ansatt ved NTH/NTNU siden 1981, professor fra 1985. Hans spesiale er bl.a. elementmetoden, en beregningsteknikk for å bestemme konstruksjoners tålevne, enten det er bølgers påvirkning på oljeplattformer eller bygg som utsettes for snølast. Foto Arne Asphjell.

Betraktninger om ledelse
For godt og vel to år siden, under Bygg- og miljødagen høsten 2004, satt jeg i en uferdig tunnel på nye E39 til Orkanger og hørte Jens P. Heyerdahl snakke om ledelse. Med utgangspunkt i sin tid som leder for Orkla-konsernet, trakk han frem de forhold som etter hans mening karakteriserte god ledelse.

Jeg skal ikke her forsøke å gjengi noe av det han sa, men det var et utmerket innlegg som høstet stor applaus, og jeg minnes godt at jeg, og en kollega som satt ved siden av meg, var skjønt enige om at fra vårt ståsted scoret vår egen ledelse, dvs universitetets ledelse, lavt på omtrent hvert eneste punkt han listet opp.

For å si det med en annen kollega, så er det ikke så ofte vi (ansatte) har ”tatt bølgen” for vår ledelse etter at vi ble NTNU.

Store, tunge prosesser, initiert og (rå)kjørt av ledelsen nesten uten forsøk på å skaffe seg ryggdekning på det operative nivå, er noe av problemet, men slett ikke alt.

Mangelen på sammenheng mellom det som sies (om kvalitet) og det som virkelig gjøres av tilrettelegging knyttet til både forskning og ikke minst undervisning, synes jeg blir veldig problematisk å forholde seg til.

Undervisning og kvalitet
Vanligvis fokuseres det på forskningen når det blir snakk om kvalitet. Jeg tror undervisningen er minst like viktig, i hvert fall i et litt lengre perspektiv.

På tross av manglende realfagsinteresse blant dagens unge, vil jeg hevde at vi i dag har gjennomgående dyktige studenter innen de aller fleste teknologiske studier ved NTNU. Men jeg tror ikke NTNU på langt nær klarer å realisere det potensial studentene representerer. Og dette har med de krav og rammebetingelser vi, dvs ledelsen ved universitetet, setter.

I løpet av de senere årene har jeg fra tid til annen gitt studentene en del pepper for lav studieinnsats, men jeg har etter hvert kommet til at dette i hovedsak er universitetets ansvar. Studentene manøvrerer innen det rommet vi gir dem, og det er vi, gjennom det tilbud vi gir og de krav vi setter, som bestemmer i hvilken grad vi får studentene til å yte det som kreves for å at vi skal kunne hevde at vi har en kvalitativt god undervisning.

Her skorter det mye etter min oppfatning. Stikkord her er jallafag, studieinnsats, kontinuasjonseksamen samt gjentaks- og klageordninger.

Jallafag og studieinnsats
Jallafag er et navn studenter benytter på ”billige” emner, dvs emner hvor man kan hanke inn en C eller B, ja endog en A, for høyst moderat innsats.

Jeg tror de store skjevhetene vi nå har i reell studiebelastning mellom forskjellige emner, undergraver både tillit og respekt, og representerer ett av våre aller største problemer i et kvalitetsmessig perspektiv.

Ifølge studieplanen er så godt som alle emner i sivilingeniørstudiet verdsatt til 7,5 studiepoeng og skal, ifølge samme plan, ha en normert studieinnsats på 12 timer pr uke. Dette stemmer bra med det som vårt omfangsrike, nettbaserte kvalitetssikringssystem for undervisning sier, nemlig ca 30 timers innsats pr studiepoeng. Fire slike emner pr semester (normert fulltidsstudium) skulle tilsi 48 timers innsats pr uke. Det er hvordan vi sier emnene våre skal dimensjoneres.

Hva får vi av innsats fra studentene? I overkant av 30 timer i gjennomsnitt? Noen bruker selvsagt mer tid på studiene, men tilsvarende mange bruker mindre, helt ned mot 20 timer pr uke. Gjennom kontinuasjonseksamener og svært liberale gjentaksordninger får vi også disse gjennom, men stadig færre av dem på normert tid.

Hva ligger det så i denne innsatsen på 12 timer pr uke? Jeg har ikke klart å finne noe presist svar på det spørsmålet, og jeg har derfor formulert min egen forståelse som jeg meddeler mine studenter ved semesterstart: en ”gjennomsnittsstudent” som arbeider i gjennomsnitt 12 timer med emnet, gjennom hele semesteret, bør kunne regne med å få en gjennomsnittkarakter i emnet.

Jeg er rimelig sikker på at dette er ikke gjengs oppfatning, verken blant ansatte eller studenter. Jeg er kjent med en undersøkelse som viser at av 36 undersøkte emner ved NTNU var det bare i ett at innsatsen var i henhold til ”boka”. En god del av emnene lå nærmere 50% av normert innsats.

Et annet trekk ved undersøkelsen er at det er ikke i emner med stor innsats at vi finner de gode karakterene, snarere tvert i mot. Hva dette forteller meg, og som blir bekreftet av mine egne observasjoner, er at vi som ansvarlige faglærere har svært forskjellige oppfatninger, ikke bare hva angår emnets omfang og nivå, men også om hvordan vi vurderer/måler studentenes tilegning av kunnskap, forståelse og ferdigheter.

Jeg tar det som en selvfølge at ledelsen er klar over disse forholdene, men enten synes de ikke det er noe stort problem, eller så er de ikke villige til å ta den ”kampen” med studentene som kreves for å skjerpe kravene til innsats, nemlig en betydelig innstramming på de ordninger som tillater studentene å ”gå utenom”.

Kontinuasjonseksamen og gjentak
Vil vi kvalitet, bør kontinuasjonseksamen fjernes. Det er en ressurskrevende øvelse som har liten eller ingen læringseffekt, og den brukes, både bevisst og ubevisst, som en unnskyldning for å ta for lett på studiene.

Med de grenser vi i dag opererer med for å ”stå” i et emne (40 prosent) skal strengt tatt ikke en seriøs student med de nødvendige forutsetninger stryke - ved et kvalitetsuniversitet! Fjern kontinuasjonseksamen og studieinnsatsen vil øke markant.

Jeg tror det samme ville skje om man strammet opp gjentaksordningene. Jeg har mistet oversikten over hva regelverket nå sier om hvor mange sjanser man får i et emne. Jeg tror imidlertid at det tallet (4 ?) er rimelig uinteressant, for har man strøket så mange ganger er man kommet tilstrekkelig langt opp i studiet til at man enkelt innvilges dispensasjon.

I seks påfølgende eksamener i samme (5. semesters) emne som jeg nå har gitt i noen år, dvs tre ordinære og tre kontinuasjonseksamener, strøk samme student i alle 6 forsøkene! Og det var ikke snakk om ”hårfine” stryk.

Ved en forespørsel til fakultetet viste det seg at vedkommende hadde levert masteroppgaven! Jeg var jo litt forviten på hva som nå ville skje, og fikk opplyst at vedkommende ville (automatisk tror jeg) bli meldt opp en gang til, men om det også resulterte i stryk ville vedkommende bli ”strøket fra rullene”, men ikke for all tid. Etter et års tid (eller kanskje det var to) ville vedkommende kunne søke om gjeninntak for å gjøre nye forsøk.

Har dette noe med penger å gjøre? Det har i hvert fall ikke noe med kvalitet å gjøre.

Når vi først er inne på dette med ”kont” og gjentak er det fristende å spørre hva som var galt med den ordningen vi hadde ved NTH (til langt opp på 80-tallet) hvor alle karakterene man hadde fått i et emne sto på vitnemålet?

Og til slutt, har vi nå en gang kontinuasjonseksamen, så må vi ta den på alvor. Jeg har stor sympati for de studentene som i høst uttalte harme i Under Dusken over lette/forutsigbare kontinuasjonseksamener.

Og jeg er overhodet ikke imponert over noen av uttalelsene fra lærerhold, hvor en ikke hadde tid til å lage nye oppgaver og en annen syntes det var rimelig å være litt snill ”på konten”.

Jeg tar dette som nok et eksempel på hvor lite samkjørte vi er i viktige undervisningsmessige spørsmål. Jeg forteller mine studenter at jeg har ikke lov til å si at ”konten” blir vanskeligere enn den ordinære eksamen, men jeg kan garantere at den blir ikke lettere.

Liv og lære
Jeg kunne fortsatt, men nå har jeg sikkert mistet så mange lesere at det er på høy tid å gi seg.

Som en avrunding/oppsummering vil jeg si at det som virkelig plager meg og som fører til så sterk trykkøkning at jeg må ventilere fra tid til annen, er en graverende uoverensstemmelse mellom liv og lære.

På den ene siden blir jeg bedt om å undervise mer og bedre etter mer ressurskrevende metoder, benytte vesentlig mer ressurskrevende evalueringsmetoder, forske mer, eller i hvert fall publisere mer av den forskning jeg gjør, fortrinnsvis i velrenommerte tidsskrifter, bringe inn mer ekstern finansiering, fortrinnsvis EU-midler og helst bør jeg vel også involvere meg i innovasjon og gründervirksomhet.

Samtidig registrerer jeg at vi blir færre, bevilgningsøkonomien dårligere (nå har vi vel knapt nok til lønn), og mine spede forsøk på å følge oppfordringene om å gi en undervisning på et anstendig internasjonalt nivå motarbeides av total mangel på omforente, grunnleggende prinsipper om omfang, nivå og karaktersetting, for ikke å snakke om alle omveiene som tilbys studentene.

Vil man kvalitet så må man ta konsekvensene av det, både vi og studentene. Personlig tror jeg det er noe helt fundamentalt galt i selve målsettingen om at vi skal være både et masseuniversitet (bredde er vel et snillere ord for det samme) og et kvalitetsuniversitet på høyt internasjonalt nivå.

Det er bare politikere og Ole Brumm som får i både pose og sekk.

Kolbein Bell
Institutt for konstruksjonsteknikk

Se tidligere innlegg av Bell i Universitetsavisa: