LESERBREV

Gunhild Viden: Besparelser ved HF-fakultetet – sløsing med nasjonale ressurser (5.2.07, 14:12)

I Universitetsavisa leser vi at HF-fakultetet må gjøre store besparinger: studietilbud forsvinner og emner slås sammen. Blant annet forsvinner studietilbudet i gresk helt.

”Utfordringen er”, sier dekanus Kathrine Skretting, ”å kutte ned der det smerter minst, og på en måte som opprettholder faglig bredde.”

Riktignok er det få personer som hyler når gresk kuttes vekk; faget er krevende og studeres av få (men svært engasjerte) studenter. Men fra et nasjonalt synspunkt er det en omfattende amputasjon som nå gjøres.

Da jeg ble ansatt ved NTNU i 1996 var de klassiske språkene i Norge svært nær utryddingsdøden. Det hadde ikke vært avlagt doktorgrader på desennier, antallet hovedfagseksamina kunne telles på ene hånden, og universitetsstillingene var i mangel på egen nasjonal kompetanse i stor grad besatt med vitenskapelig personale fra de andre skandinaviske landene.

Dette året startet Forskningsrådets s k Antikkprogram, som i tillegg til satsing på tverrfaglige forskningsprosjekt innenfor antikken også satset på ulike former for kompetansehevingsstøtte.

Programmet ble svært vellykket, ikke minst på rekrutteringssiden: antallet hovedfagseksamina ble mangedoblet, og flere av de beste kandidatene gikk videre til doktorgradsutdanning, med svært gode resultater (internasjonal publisering av avhandlinger, positive anmeldelser i internasjonale resensjonstidsskrifter, vitenskapelige priser som f.eks. Niels Klim-prisen osv).

De siste 4 stillingene i klassisk filologi i Norge har blitt tilsatt med norske doktorer (2 i Bergen, 1 i Oslo, 1 i Trondheim), i konkurranse med søkere utenfra. Situasjonen for klassisk filologi i Norge så dermed i 2006 forholdsvis lys ut, og det fantes grunn til å tro at latin og gresk var berget i Norge for overskuelig tid.

Oppbyggingen av de klassiske språkene ved NTNU er en del av den nasjonale gjenoppbyggingen. Klassiske fag ved NTNU har de siste 10 årene stått seg godt i studenttall også sammenliknet med de større miljøene i Oslo og Bergen.

Antallet studenter på fordypningsnivå har riktignok vært svært lavt, men kvaliteten har vært høy. NTNU-studenter gjenfinnes som master- og doktorgradsstudenter i Oslo, Bergen, Oxford og på forskjellige amerikanske universiteter.

Den første doktordisputasen innenfor Klassiske fag noensinne i Trondheim fant sted i 2005, og avhandlingen ble meget godt mottatt i det internasjonale vitenskapelige miljøet for middelalderlatin.

Ved å skjære vekk fordypningen i latin ved NTNU motarbeider fakultetet rekrutteringen til mastergradsutdannelse (og i forlengelsen doktorgradsutdannelse) i filologi på nasjonal basis.

Ved å skjære vekk utdannelsen i gresk ved NTNU bidrar fakultetet aktivt til å på ny åpne den grav som ble tildekket av Antikkprogrammet. Ved å svekke de klassiske fagenes stilling ved NTNU undergraver fakultetet også resultatet av Antikkprogrammets kompetanseoppbygging ved at antallet rekrutteringsstillinger minker.

Ved å kutte ut et helt fag saboterer fakultetet sin egen faglige bredde: dagens doktorgradskandidater i f.eks. romersk eller bysantinsk historie må søke seg andre steder hvis de vil bygge opp miljøer innenfor sine spesialfelt, for å gi et eksempel.

Gresk og latin over basisnivå kommer aldri å bli selvbærende i nåværende inntektsmodell. Studiet er krevende, arbeidsmarkedet er begrenset og emnene tiltrekker seg derfor med nødvendighet bare et fåtall studenter.

På den andre siden er disse studentene nesten uten unntak meget motiverte og har de beste forutsetninger. Kunnskapsnasjonen Norge trenger kompetanse i klassisk filologi, og Antikkprogrammet var et uttrykk for den nasjonale bevisstheten om dette.

Det finnes her en motsetning mellom inntektsgivende myndighets mengdekrav og det nasjonale behovet: det trenges kanskje ikke veldig mange med kompetanse i latin og gresk på nasjonal basis, men det trenges noen – særlig i tider hvor globalisering står på dagsorden.

HF-fakultetets vedtak legger grunn for en ny norsk kompetansekrise i klassisk filologi om noen år.

At nettopp det fakultetet, som var sterkt inne i Antikkprogrammets virksomhet ved at daværende NTNU-professoren Øivind Andersen var en av initiativtakerne og den første lederen for Antikkprogrammet, nå går i spissen for å undergrave programmets resultater er, for å si det mildt, svært skuffende.

At den nåværende finansieringsmodellen for universitetene tilintetgjør økonomiske satsinger fra andre deler av FoU-sektoren burde være et nasjonalt problem.

At fakultetet kvitter seg med kompetanse innenfor et av humanioras kjerneområder, hvor lite det også er kvantitativt, burde være et stort problem for et universitet som vil skilte med etiketten ”breddeuniversitet”.

Å skjære vekk en lilletå virker som en liten operasjon når det skjer; når tåen vel er borte kan det vise seg å bli merkelig vanskelig å gå.

Gunhild Vidén, professor i klassisk filologi