LESERBREV

Johan Pettersen: Symptomer på internasjonalt nivå (15.2.07, 11:28)

- Jeg har fått en blå vannkaraffel, en cd fra jazzlinja på konservatoriet, en gassfyrt peislighter (i forbindelse med gass-senteret antar jeg), og nå sist en ryggsekk med NTNU- og IVT-brodering.

I den siste tiden har vi sett at NTNU sterkere og sterkere flagger sine internasjonale ambisjoner. Internasjonalt samarbeid skal høyne nivået. Et godt universitet kjennes på sine studenter og sin forskning, i tillegg til sin evne til å vise frem seg selv.

Markedsføringsprinsipper godt kjent fra amerikanske institusjoner øker i bruk. Det selges penner, lommelykter og sykkelvesker med NTNUs logo. Sett fra innsiden er vi ansatte likevel mest kjent med logobruken gjennom julepresangene vi får hvert år.

Noenlunde kronologisk har jeg som stipendiat ved institutt for energi og prosessteknikk fått en blå vannkaraffel, en cd fra jazzlinja på konservatoriet, en gassfyrt peislighter (i forbindelse med gass-senteret antar jeg), og nå sist en ryggsekk med NTNU- og IVT-brodering.

Det er i anledning denne siste presangen jeg ønsker å si noe. Sekken er nemlig elendig. Ikke det, den har alle lommer, remmer og gadgets som man kunne tenke seg. Den har utgang for mp3-øreplugger og er til og med ikke så verst å bære på ryggen.

Det er bare det, at først falt lomma inni sekken fra hverandre(!) den første gangen jeg åpnet sekken. Ved tredje gangs bruk sluttet glidelåsen å fungere. Sekken er nå klassifisert som ubrukelig og satt på loftet, forhåpentligvis for å havne i søppeldunken ved første og beste anledning, eventuelt neste gang jeg flytter.

Er det slik NTNU ønsker å sette pris på sine ansatte? Og hvor mange slike sekker er det blitt delt ut, og hva kunne pengene heller blitt brukt til? Det tenker jeg på her jeg sitter foran peisen og drikker rent kildevann fra min blå karaffel med lystige toner i bakgrunnen, mens den fancy sekken fra Kina ligger på loftet og støver ned.