ISFiT 2007
Verdensparlamentet inntok Trondheim (23.2.07, 19:43)

475 personer fra over hundre land gikk sammen for å løse den desperate situasjonen i Sudan. Er verdensparlamentet en bedre måte å løse internasjonale konflikter på?

OBSERVATØRER: Sudan-eksperten Benaiah Yongo-Bure fra Kettering University (t.v.) bidro med viktig bakgrunnskunnskap om Sudan, og overvar arrangementet sammen med intervensjonseksperten Andreas Vogt fra NUPI.

Det yrte av liv i Studentersamfundet torsdag kveld. Mennesker av alle tenkelige nasjonaliteter myldret fra det ene beslutningsrommet til det andre.

ISFIT trommet sammen til Verdensparlament. Konflikten i Sudan sto på dagsorden: Skulle man, eller skulle man ikke, intervenere landet militært?

Paneldiskusjonen antok en ganske annen form enn vanlig. De ivrigste aktørene er ikke blant dem en hører mest fra.

IVRIGST I PANELET: Midtøstens representant skilte seg ut som den mest taletrengte av panelets deltakere. Hun var slett ikke enig i at intervensjon var den riktige løsningen i Sudan. Og hun hadde vanskelig for å akseptere at det ikke var tillatt for panelet å kommentere svar til kommentarer.

Et stort flertall mente at situasjonen i Sudan er så uholdbar at intervensjon er nødvendig. Og etter mange timers hektisk diskusjon ble dette det endelige utfallet. Storsalen har talt.

Demokratisk flaskehals
Prosjektsjef Hans Holand forteller at tanken om et verdensparlament ikke er ny.

- Selv om stadig flere land går over til demokrati, fungerer nasjonalstaten i stadig større grad som en demokratisk flaskehals i takt med at globaliseringen vinner fotfeste. Verden globaliseres, men demokratiet er fanget innenfor nasjonalstatens rammer, og mange viktige beslutninger med store konsekvenser for mennesker blir tatt helt andre steder enn i demokratisk valgte beslutningsfora, forklarer Holand.

IKKE AKKURAT SOM BUSH-ADMINISTRASJONEN: Nord-Amerika-gruppa var tydelig på at intervensjon var helt nødvendig for å løse problemene i Sudan, men holdt seg ellers påfallende tilbake i paneldiskusjonen.

Enestående eksperiment
Verdensparlamentet som system har aldri vært utprøvd.

Eksperimentet baserer seg på ideene til blant andre George Monbiot, Andrew Strauss, Rasmus Tenbergen og Raj Shekhar Chandola.

Både Tenbergen, Strauss og Chandola er tilstede under eksperimentet som observatører og rådgivere.

ISFiT valgte å ta utgangspunkt i en modell utviklet av George Monbiot. I henhold til denne modellen deles verden inn i 600 grupper fordelt geografisk etter befolkningstall. Hver gruppe skal velge sine representanter til Verdensparlamentet.

STYRTE MED STØDIG HÅND: Sosialpsykologistudent Sigrun Marie Moss er prosjektleder for World Parliament Experiment, og ansvarlig for alt fra store linjer til minituøs logistikk. Nitti funksjonærer har vært i sving for å virkeliggjøre eksperimentet.

Modellen tar utgangspunkt i at hver eneste borger i verden har én stemme. For å få dette til, var det nødvendig å oppløse nasjonalstaten som fordelingsnøkkel, og heller dele verden opp i regioner basert på befolkningstall.

Det er en forutsetning at alle har en global innstilling og ikke tar beslutninger utelukkende basert på egen nasjons interesser.

Dette er nødvendig for å unngå et majoritetstyranni, hvor store nasjonale grupper (som for eksempel Kina eller India) overtar styringen.

- ISFiT er en perfekt arena for å gjøre et slikt eksperiment. Derfor har vi også møtt ekstremt mye goodwill fra hele verden i planleggingsfasen, forteller Holand.

LEDER VERDENSPARLAMENTET PÅ NETT:Tyskeren Rasmus Tenbergen er en av de viktigste bidragsyterne på teori om verdensparlamentarisme. Han står også bak Verdensparlamentet på internett, som han mener allerede er i ferd med å få politisk betydning.

- Verdensparlamentet skal ikke erstatte nasjonalstaten, men muliggjøre demokrati også på globalt plan. Men er dette egentlig realistisk å gjennomføre?

- Det er ikke noe vi tar stilling til. Vi ønsker ikke å ta noe politisk standpunkt, og betrakter det hele utelukkende som et spennende eksperiment, sier Holand.

Og verden følger med…

Og det er ingen tvil om at det knyttet seg stor spenning til utfallet av eksperimentet.

TAKK FRA TUNISIA:Den tunisiske matematikeren Dhouioui Ali var strålende fornøyd med arrangementet, og ser et stort potensiale i grunntanken: - Dette er en unik mulighet til å gi alle folk lik rett til å delta i viktige internasjonale beslutninger. Jeg vil takke de som stod bak dette arrangementet, jeg vil takke NTNU og jeg vil takke Norge!

Rasmus Tenbergen, grunnlegger og leder av Institute for Leadership Development i Bonn, og en av de viktigste ressurspersonene under planlegningen av parlamentsimulatoren, fulgte ivrig med.

Gjennom sitt institutt har han også vært initiativtaker for Verdensparlamentet på internett.

- Dette er et uhyre interessant eksperiment, og det kan få stor betydning for hvordan vi vil videreutvikle tanken om et Verdensparlament. For eksempel er det spennende å se hvordan israelere og palestinere er forent i Midtøsten-gruppa og har lyktes i å bli enige, sier Tenbergen.

MIDTØSTEN I EI GRUPPE: Manges blikk var rettet mot arbeidsgruppa hvor palestinere og israelere skulle diskutere seg fram til en felles holdning til Sudan-spørsmålet. Palestineren Rashad Feddah fra universitetet i Jordan fant det lett å samarbeide med okkupantene. - Mange av de viktigste konfliktene i dag har sin årsak i økonomiske og sosiale forhold. Hvis man bare setter betente emner som religion til side, er det ikke noe problem å komme til enighet.

- Det fine her er jo at vi bare kan sette oss sammen uten tillatelse fra andre, ler Tenbergen.

Forhandlingsanalytikeren forteller at det fins flere modeller på hvordan et Verdensparlament kan ta form.

- Noen hevder at regjeringene må gå sammen om å skape en lobby, andre at man bare skal starte det. Hvis mange nok blir aktive i Verdensparlamentet på nett, kan man jo godt tenke seg at det på sikt vil få reell politisk innflytelse, avslutter Tenbergen.

Tekst og foto: Trond Åm