LESERBREV

Dag Svanæs: Its Learning - bestillerkompetanse kan ikke outsources (28.2.07, 13:34)

Et IT-system må stelles og formes som et bonsaitre - med forpliktende omsorg, mener innsenderen.

Julie Feilberg har i et innlegg svart på kritikken rundt It?s Learning. Jeg støtter fullt og helt min kollega Trættebergs innlegg i debatten. Jeg vil med dette utdype hans argumenter i forhold til organiseringen av It's Learning-prosjektet ved NTNU.

Først noen generelle kommentarer om brukervennlighet. Forskningen rundt brukervennlighet i IT-systemer hadde på 70- og 80-tallet fokus på utformingen av selve brukergrensesnittet - ting som skjermlayout, menyer, knapper og fargebruk. Man ble tidlig klar over at i mange tilfeller førte ikke et tilsynelatende godt brukergrensnitt alene til fornøyde brukere.

Forskningsfokus på 1990-tallet beveget seg derfor til også å måtte se på måten brukerne ble involvert i utviklingen av systemene. Dette førte til utviklingen av en rekke effektive metoder for slik brukermedvirkning. Det finnes i dag god dokumentasjon på effekten av forskjellige typer brukerinvolvering.

På samme måte som man på 80-tallet ble tvunget til å se utenfor selve grensesnittet, så ser vi i dag at en rekke IT-prosjekter har store problemer til tross for riktig skjermdesign og en rimelig grad av brukerinvolvering. Årsaken til problemene er i disse tilfellene ofte å finne i selve organiseringen av prosjektene.

I offentlig sektor finnes det en rekke eksempler på IT-investeringer som har feilet på grunn av lite hensiktsmessig organisering. Vi finner ofte en fragmentering av totalansvar p.g.a. overdreven bruk av outsourcing og anbud.

I et studie vi nylig gjorde av IT-investeringer på sykehus så vi dette klart. Ansvaret var fragmentert mellom regionale offentlige bestillere, en totalentrepenør, diverse underleverandører og sykehusene som til slutt skulle ta systemet i bruk. I intervjuer med aktørene ble dette "spillet" beskrevet som et svarteper-spill der alle prøvde å minimere ansvar. Denne adferden var ikke tegn på slett moral hos aktørene, men et resultat av de politiske beslutningene om organiseringen av totalprosjektet.

Noe av problemet skyldes en manglende forståelse hos en del ledere for store IT-systemers natur. Et stort IT-system i en organisasjon er ikke som en fysisk investering som f.eks. en bygning. IT-systemer kan bedre forståes som en tjeneste og som noe organisk.

Et IT-system vil alltid måtte forandres og tilpasses organisasjonens utvikling. Dette skyldes at bruken og organisasjonen endres, at brukerne ser nye muligheter etter å ha brukt systemet en stund, og at det skjer en konstant utvikling av IT-systemets teknologiske omgivelser. Dette er grunnen til at en IT-investering i stor grad også er en inngåelse av en relasjon med leverandøren av systemet.

For å ta et eksempel, så ville jeg ikke kjøpe en ny Macintosh pc dersom jeg visste at Apple Computer var gått konkurs - selv om produktet var overlegent på funksjon og pris. Dette er fordi jeg forventer oppgraderinger, ny programvare og framtidig kobling mot andre produkter som ennå ikke finnes. Uten dette ville jeg være låst inn i 2007.

Dette er forskjellig fra et hus. Jeg kan gjerne kjøpe en enebolig selv om arkitekten er død og entrepenøren fra 1980 forlengst er konkurs, sålenge huset som sådan holder en god standard.

Denne dynamiske egenskapen til IT-systemer gjør at de kan tenkes på som små japanske bonsaitrær som må stelles, klippes og vannes for ikke å dø på rot. Som et bonsaitre kan IT-systemene også over tid formes etter ønske, men ikke uten kjærlig og forpliktende omsorg.

Uten å ha dybdekunnskap om administrasjonen av It's Learning internt ved NTNU, så ser jeg klare problemer m.h.t. organiseringen av prosjektet. Min "fjerndiagnose" er at her har man brukt for lite tid og penger internt ved NTNU og hatt overdreven tro på at man kan kjøpe seg vekk fra problemene. Et stikkord i denne sammenheng er bestillerkompetanse - i dette tilfelle NTNUs evne til å stille de riktige kravene til leverandøren i forkant m.h.t. funksjonalitet og videre utviklingsprosess.

Hvis man ikke stiller de riktige kravene så ender man lett opp med en kontrakt som gjør at man blir prisgitt leverandørens gode vilje. Det viktige poenget her er at bestillerkompetanse krever dyp IT-kunnskap og erfaring med anbudsprosesser.

Det betyr i praksis at NTNU må ha nok folk med IT-utdannelse og lang erfaring fra den andre siden av bordet (IT-bransjen) i sin organisasjon, og de må brukes. Disse personene kan ikke leies inn pr. oppdrag fordi bestillerkompetanse også krever dyp kunnskap om NTNUs "forretningsvirksomhet". Problemet er at slike folk i dag tjener ¾ til 1 mill. pr. år i det private næringsliv og ikke er lette å "kapre". Spørsmålet er allikevel om prisen for ikke å satse tungt på egen IT-kompetanse raskt kan bli langt større.

Dersom NTNU skal kunne ta ut de potensialene som ligger i fornuftig bruk av IT, både internt og eksternt, så må den lokale IT-kompetansen styrkes betraktelig og den må brukes. Inntil dette skjer frykter jeg at NTNUs ansatte og studenter i mange år framover vil måtte slite med dårlige IT-løsninger som er innkjøpt til full pris. Prisen for NTNU i form av bortkastet arbeidstid og generell frustrasjon er unødvendig for en organisasjon med landets høyeste teknologiske kompetanse.

Dag Svanæs