LESERBREV

Arne Espelund: Arkeometallurgi ved NTNU (20.4.07, 10:59)

Tidlig en sommerdag i 1982 gikk jeg i lag med fagfolk i Frolfjellet ved Levanger på leiting etter jernvinneanlegg. Ved 25-års jubileet for et enestående funn, er det grunn til å oppsummere. Hva har vi lært? Hvordan har fagmiljøene i Norge, spesielt ved NTNU, tatt opp emnet?

Forhistorien begynte ved Huseby ungdomsskole høsten 1977, der lærerne og jeg var enige om å prøve praktisk jernframstilling med en 8. klasse. Blant motivene var pedagogisk utprøving, nysgjerrighet, og ønsket om å vise at metallurgi også kunne brukes for å tolke historie.

Hadde vi lyktes, ville dette ha blitt et avsluttet kapittel. Men vi fant ikke myrmalm, og ble henvist til glødskall fra Norsk Jernverk. Mest vellykket var nok trekolbrenninga. Produktet i ”hellegrytene” var grått og sprøtt slagg. Vi skjønte at det ikke var enkelt å lage jern på ”gammelmåten”.

Jernproduksjon etter gammel oppskrift
Ivar Berre, lærer ved Skogn ungdomsskole, leste i Adresseavisen om forsøkene og tok kontakt.

Med utgangspunkt i Ole Evenstads kildeskrift om jernproduksjon fra 1782, startet vi på ny frisk. Berre fikk bygd ovn, lette opp malm, laget ”trampbelger” og fikk kjørt fram ved, i samsvar med kildeskriftet. Ved første gangs smelting i 1980 kunne vi i triumf ta ut smibart metall.

Under opptak om jernvinna for fjernsynet støtte vi på meget store slaggklumper, som førte oss til Heglesvollen i Frolfjellet ved Levanger.

Etter at anlegget hadde blitt påvist, ble det der i flere år utført profesjonell forskningsgraving, ledet av arkeologer fra Vitenskapsmuseet.

Det var tre sentrale elementer: steinsatte groper med sideåpning, store slaggvarp i skråningen ned mot myra, og hustufter. Fire ovner lå på rekke i jamn avstand på seks meter. Slaggvarpet inneholdt 96 tonn slagg! Både omfang og utforming vitnet om industriell produksjon.

Ovnene var groper under ei sjakt bygd av leire over bakken. Under smeltinga rant slagg som oppsto i sjakta ned i gropa, mens det faste jernet samlet seg på toppen.

Hustuftene var tomme, uten spor etter husdyr eller bruk som boplass for folk. Heller ikke fortalte gropene rundt ovnene og vann i forkant noe om funksjon.

Mange jernvinneanlegg i Trøndelag
Heldigvis fikk vi mulighet for å studere flere anlegg, takket være interesse lokalt og fra arkeolog Lars F. Stenviks side. Dermed fikk vi fylt ut bildet.

Ved Vårhussetra i Hessdalen fant vi et identisk anlegg, der en lokal forekomst av leire hadde blitt brukt for sjaktene. Karbondateringer av trekullbiter fra flere anlegg plasserte dem i tidsrommet 300 f. – 600 e.Kr. Treslagsbestemmelse ga uten unntak furu, trass i at også bjørk var vanlig.

Ved forbrenning av tjære og harpiks når ved ble satt til sjakta, oppsto et stort flammehav mens veden ble omvandla til trekull. Denne ”pipebrannen” skapte et undertrykk, slik at luft ble sugd inn gjennom 10 cm vide åpninger i bakkenivå, der det var trekull. Her ble det høy temperatur, slik at slagg rant ned i gropa.

Bildet avviker sterkt fra den allmenne oppfatning om jernutvinning, som bygger på at en først måtte brenne trekull, og at blåsebelger hørte med. Slike trekk hører til en senere prosess som kom på 800-tallet, og var vanlig i Sør-Norge fram til Svartedauden. Ved Håen i Melhus ble et slikt anlegg undersøkt i 1985.

Etter hvert fikk vi faglig kontakt med miljøet knyttet til den internasjonale Comité pour la sidérurgie ancienne, med linjer til Unesco.

Funnene nær Storbekkøya i Budalen var så imponerende og typiske at de fortjente å bli kjent. Samtidig kunne bygda med sitt flerbrukshus både by på foredragssal, et godt kjøkken og brukbar innkvartering.

Jeg gjorde tilbudet kjent på flere konferanser, og i ei uke i august 1991 deltok 120 personer fra 16 land i ”Bloomery Ironmaking during 2000 years”. Vi kunne skilte med 3 ulike teknikker fra tidsrommet 300 f. til 1800 e.Kr. Slaggropa til en ovn fra første periode hadde blitt gravd ut og ble vist fram, mens vi også foretok smelting i Evenstadovn.

Bygdas folk stilte helhjertet opp. Vi fikk støtte fra mange hold, både på statlig side, fra fylkeskommunen, Midtre Gauldal kommune og universitetet. Rektor Karsten Jakobsen talte varmt om synergieffekten mellom ulike fagmiljø. Fra konferansen foreligger tre bind med foredrag.

Fagområdet preget av passivitet
Men hva har skjedd siden i Budalen? Og ved NTNU? Teknologi er blitt et sentralt emne i grunnutdanninga av arkeologer. Men jernframstilling er bare ett av flere temaer, og som i arkeologiutdanningen regnes som en spesialitet. I alle fall er det knapt innslag av naturviterens tolking av prosessene, og arkeologenes teknologiske grunnlag for å forstå prosessene blir for magert.

På Gløshaugen blir man som arkeometallurg en ensom svale. Det er dagsaktuelle forskningsoppgaver som opptar faglærerne og preger studentene. De tror ikke det kan bli nok arbeid innen fagområdet, og kan neppe tenke seg å arbeide under arkeologer når det er så lite rom for en faglig dialog.

Det er arkeologer som har mandat til å foreta utgravinger, har metodikk, kan dokumentere og systematisere funnmateriale. Prosessene er derimot ikke lette å tolke.

To av dem er ikke reprodusert i våre dager, trass i mange forsøk. Et godt tilbud i arkeometallurgi må ha realfag integrert i studiet. Teknologene kan stille med stoffkunnskap, analysemetoder, og kan sette opp massebalanser, kjemiske likevekter, og kjenner kravene som smeden stilte til jern og stål. En god start ville være å begynne med en problemformulering.

Norge og Trøndelag har det rikeste materialet i Europa. Nesten 300 store anlegg fra romersk jernalder, fulgt av en ny prosess i merovingertid og en tredje etter Svartedauden burde ha en motsvarighet i et forskningsmiljø ved NTNU.

Arne Espelund
Professor emeritus,
Institutt for materialteknologi