LESERBREV

Flere forfattere: Rydd plass for bevaringsbiologene! (24.4.07, 16:30)

Norsk miljøforvaltning trenger gode hjelpere, skriver Gunnar Austrheim, Reidar Andersen og Asbjørn Moen.

Vi har for dårlig kunnskap om biomangfold og vi forvalter verneområdene for dårlig. Dette er konklusjonen i Norsk Riksrevisjon sin rapport nr. 3:2006 der miljømyndighetene ble gransket.

Kritikken ble gjentatt av en internasjonal ekspertgruppe som før påske leverte en rapport om Norges arbeid med bærekraftig utvikling på oppdrag fra regjeringen. Nedturen kommer samtidig med oppkjøringen mot målet om stans av alt videre tap av biomangfold innen 2010.

Dette er et globalt mål som Norge har sluttet seg til, og som vi flagger høyt i internasjonale fora. Hvorfor styrkes ikke forvaltningen på hjemmebane?

Kritikken av norske miljømyndigheter er et paradoks av to grunner:

I) Myndighetene har vært en pådriver i det internasjonale arbeidet med bevaring av biomangfold (Rio-konvensjonen). Myndighetene har også signalisert at vi ønsker å være flinkest i klassen når det gjelder oppfølgingen av dette arbeidet nasjonalt, og har som riksrevisjonen påpeker lagt listen høyt i de stortingsmeldinger der dette er behandlet: St.meld. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling – dugnad for framtida, St.meld. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold – sektoransvar og samordning.

II) Gjennom bevaringsbiologien har forskningen de siste 30 år utviklet kunnskap for å motvirke tap av biomangfold. Bevaringsbiologien har to hovedmål: (i) å undersøke effekter av menneskelig aktivitet på biomangfold, (ii) å utvikle virkemidler for å forhindre tap av biomangfold. Dette forutsetter et samarbeid på tvers av biologiske fagdisipliner.

I tillegg vil ikke-naturvitenskapelige fagdisipliner være viktige både for å forstå endringer i biomangfold samt forhindre tap. På bakgrunn av Riksrevisjonens kritikk, er det nærliggende å konkludere med at bevaringsbiologien ikke har nådd fram til miljøforvaltningen. Hvorfor?

Vi har sett på 3 ulike teorier for at dette har kunne skje, og vurdert sannsynlighetene av disse.

(1) Forskningsmiljøene har ikke gitt miljøforvaltningen gode løsninger. Det er opplagt at det finnes uløste forskningsoppgaver. Norsk Rødliste, fra desember 2006, presenterte et viktig kapittel der bevaringsbiologiske kunnskapsbehov ble definert:

(a) vi mangler kunnskap om bestandsutviklingen for de fleste rødlistearter,

(b) vi mangler kunnskap om artenes krav til leveområde, leveområdenes forekomst og endringene i disse.

Så hvorfor har ikke forskningsmiljøene tatt disse utfordringene? I dagens ”frie” forskerverden med kamp om stillinger og midler er ekspertisen med kunnskap om arter og naturtyper i Norge mangelfull, samtidig som midlene til langsiktig overvåking er begrenset.

Universitetene, og spesielt universitetsmuseene, er viktige institusjoner for kunnskapen om norsk natur, men trenger sterke fagmiljø. Sverige har tatt konsekvensen av dette gjennom opprettelsen av Centrum för Biologisk Mångfald der hovedformålet er å drive bevaringsbiologisk forskning, og et langsiktig forskningsprosjekt med fokus på taksonomi.

I begge tilfeller er betydelige statlige midler satt inn for å understøtte satsningen.

(2) Miljøforvaltningen mangler en god strategi for å realisere sine høye ambisjoner for bevaring av biomangfold. Kritikken fra Riksrevisjonen sier med all tydelighet at ambisjonene slik de er presentert i St. meld. 25 (2002-2003)” Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand” ikke er omsatt i en reell miljøforvaltning, men lider av ”en svak spesifisering av det konkrete innholdet i det nye systemet (nasjonalt program for kunnskapsbasert forvaltning) som gjør det vanskelig å vurdere måloppnåelsen av det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet”.

Overvåking av rødlistearter og verneområder (der mange rødlistearter finnes) er fremholdt som en naturlig strategi for forvaltning. Uten en kontroll over artenes bestandsutvikling og verneområdenes dynamikk mangler vi grunnlaget for å vurdere om forvaltningen når bevaringsmålene.

Mange landskap, dyr og plantearter krever en aktiv forvaltning. Dette gjelder spesielt vårt kulturlandskap. En forutsetning for å bruke penger på forvaltning må likevel være at vi vet at tiltakene tjener bevaringsmålene. Overvåking er derfor god samfunnsøkonomi fordi den gir mulighet til en fleksibel forvaltning som kan justeres med jevne mellomrom.

(3) Forvaltningen av biomangfold lider av manglende kontakt mellom miljøforvaltning og forskning. Mange av utfordringene for en god miljøforvaltning ligger i grenselandet mellom forvaltning og forskning.

Ofte har det vært påpekt at kontakten er for tett, og historisk var dette et problem for statlige sektorer som ikke skilte mellom forsknings- og forvaltningsoppgaver. I dag er miljøforskningen løsrevet fra forvaltningen. Spørsmålet er om det finnes møteplasser der forvaltningens forskningsbehov presenteres, samtidig som forskningen kan nå forvaltningen med løsningsforslag fra bevaringsbiologien?

Vi tror at myndighetene må ha hovedansvaret for å skape møteplasser, og investere i forskningsmiljøenes deltagelse. Artsdatabanken, som betaler forskningsmiljøene for kunnskap om biomangfold, er et slikt bindeledd. Den har så langt vist seg svært viktig gjennom arbeidet med norsk rødliste, ny norsk naturtypeinndeling og vurdering av den økologiske risiko i forbindelse med fremmede arter i norsk natur.

I denne kronikken har vi sett på mulige årsaker til forvaltningens problemer med å nå miljømyndighetenes ambisjoner, og pekt på hvordan både forskning og forvaltning bedre kan bidra til arbeidet med biomangfold og forvaltning av verneområder.

Det er åpenbart at mer penger kan smøre aktiviteten på alle områder. Dette forutsetter imidlertid at pengene går til forskning og forvaltning som har omforente planer for sin satsing:

1) styrke det bevaringsbiologiske fagmiljøet,

2) videreutvikle arbeidet med kartlegging av biomangfold, samt styrke overvåking av verneområder,

3) styrke kommunikasjonen mellom forvaltning og forskning.

Når dette er klart bør bevaringsbiologer ha sin fulle hyre med å gi forvaltningen ny kunnskap frem mot 2010 - året da tapet av biologisk mangfold i Norge skal stanses.

Gunnar Austrheim, Forsker
Reidar Andersen, Professor
Asbjørn Moen, Professor

Kronikken har tidligere stått på trykk i Adresseavisen 23.04.07