LESERBREV

Bjørn Rasmussen: Om websider og andre gode tiltak. Hvem betaler? (24.4.07, 16:35)

For de som har lest Bjørn Sørenssens betimelige innlegg om websidenes beskaffenhet, vil det ikke være vanskelig å forstå at mitt institutt er et av de institutter som har et stykke igjen før websidene er gode.

Anna Katarina Dahl finner i sitt innlegg grunn til å understreke at ”alle enheter selv har ansvar for å legge ut informasjon på norsk og engelsk om f.eks sine studieprogrammer, forskningsprosjekter og ansatte. Dette er et linjeansvar, på samme måte som ansvaret for å gjennomføre undervisning og drive forskning.”

Ja, takk for påminnelsen, saken er ikke glemt. Men, formuleringen ”på samme måte som” får meg til å lure på om vi må ha mistet en viktig dimensjon i institusjonens arbeidsplaner:

I tillegg til undervisning og forskning blir vi minnet om ansvaret for å gjennomføre de pålegg institusjonen initierer. Det er ikke oppsiktsvekkende, men det slår meg at denne oppgaven er fullstendig underbudsjettert i våre ressurs – og inntektsmodeller.

Vi gjennomfører gjerne tiltak og reformer så langt vi makter, og ofte litt lengre enn ressursene strekker til. Vi klarer kanskje til og med å sette inn noen av initiativene i våre handlingsplaner, om ikke påleggene skal skje i selve budsjettåret.

Enhetsstyringen på NTNU er nokså finurlig slik. Vi skal lage, fylle og gjennomføre våre egne planer på instituttet – og samtidig være forberedt på det enhetene over oss måtte kreve til ulik tid. Og budsjettet vårt rekker for tiden ikke til å realisere egne handlingsplaner, langt mindre andres handlingsplaner.

Det er interessant å erfare hvordan institusjonen svikter i sine kostnadsberegninger til hva som settes i sving, som om grunnenhetene hadde uuttømmelige reserver å ta av når det gjelder personressurser og penger.

Om det ikke er Websider, så kan det gjelde LØF, Ephorte, Alumni, Ideportaler, campusutredning, osv, osv.

Det er ingen steder i inntekstfordelingsmodellen som ivaretar de kostnader NTNU fra år til år påfører seg og sine grunnenheter, og det er nokså pussig å registrere hvordan vår institusjon leverer oppgaver og regningen samtidig til sine enheter.

Vanlig praksis ellers er som kjent at den som mottar en oppgave leverer en faktura til oppdragsgiver, eller på andre måter gis ressurser til å løse oppgaven.

Det er mulig at noen saker kommer med ”oppstartsmidler”, men disse midlene havner sjelden på mitt bord, eller strekker ikke til. Her var Kvalitetsreformen et lysende eksempel.

På området som gjelder egenprodusert og underbudsjettert meradministrasjon må NTNU antakelig være Norgesmester, og utvilsomt sin egen store fiende når det gjelder å realisere de viktige strategier.

Det websidesaken også handler om er naive forestillinger om at gode tiltak skal gjennomføres gratis eller til fortrengelse for virksomheter vi er betalt for å gjøre.

Bjørn Rasmussen
Institutt for Kunst- og Medievitenskap