|
LESERBREV Geir E. Øien: Svar til Ola Edvin Vie
(25.4.07, 14:34)
Jeg er enig med Ola Edvin Vie som i sitt innlegg sier at det ikke bør gjøres obligatorisk å skrive PhD-avhandlingen som en artikkelsamling ved NTNU - dette er etter min mening å snu problemet på hodet (det er forøvrig ikke kjent for meg om dette faktisk er foreslått eller ikke).
Men jeg er samtidig overbevist om at veien til økt kvalitet i PhD-utdanningen spesielt, og til økt internasjonal anerkjennelse for NTNU generelt, går gjennom et enda mer bevisst og målrettet forhold til vitenskapelig publisering i anerkjente internasjonale fora enn det NTNU har hatt, og da spesielt i ISI-registrerte journaler med referee-ordning (selv om den internasjonale publiseringskulturen nok kan variere noe mellom fagfelt - om enn kanskje ikke fullt så mye som det av og til hevdes?).
Og dette forholdet må forankres hos den enkelte forsker og vitenskapelig ansatte, ikke bare komme som et pålegg fra ledelsen. Sagt på en annen måte, alle de "operative" forskerne - fra stipendiater til professorer - må overbevises om at dette faktisk er veien å gå, ut fra fornuftige og rasjonelle argumenter. Bare da vil man få den ønskede effekten i form av signifikant økt publisering.
Det finnes etter min oppfatning, og i følge mine erfaringer, en lang rekke slike fornuftige argumenter. Jeg er heller ikke i tvil om at de fleste av disse argumentene er opplagte for mange (de fleste?) dette gjelder allerede, men jeg har likevel lyst til å komme med noen betraktninger basert på egne erfaringer.
For meg med min faglige bakgrunn er det naturlig å starte med evalueringsrapporten "Research and Information and Communication Technology in Norwegian Universities and Colleges", publisert av NFR i 2002. Denne rapporten, som jeg personlig opplever som grundig og god, evaluerte alle akademiske forskningsgrupper innenfor IKT-faget i Norge basert på undersøkelser gjort av en bredt sammensatt internasjonal komité, og ga hver gruppe en karakter fra "poor" til "excellent".
Selv om miljøene samlet kom relativt godt fra undersøkelsen, var det visse negative fellesnevnere på nasjonalt nivå, blant annet "distribution of research resources that mirrors education-driven demographics more than merit-based peer reviews", "Lack of wide availability and acceptance of metrics (such as citations)", og "the publication levels of many groups is not up to international standards in quantity and in the quality of the journals and conference venues chosen". En slik kritikk ble også vår egen faggrup
pe til del, selv om vi slapp relativt godt fra det med karakteren "very good".
En hovedanbefaling for vår gruppes del var at "A larger number of journal papers would be advantageous for the group when they apply for research projects with peer reviews, since journal papers are normally considered more important than conference papers in this field". Vi har da også i de etterfølgende fem årene forsøkt å arbeide enda mer målrettet for å skape en forsknings- og arbeidskultur på gruppen der internasjonal journal- (og i tillegg konferanse-)publisering blir en naturlig og integrert del av arbeidet mot den ferdige avhandlingen. Jeg er personlig helt enig med evalueringskomiteens sitat over angående "acceptance of metrics":
Oppfylling av NTNUs ambisjon om å bli internasjonalt fremragende er etter min mening sterkt knyttet til at vi faktisk tar inn over oss - og aksepterer - de internasjonalt anerkjente og vanlige indikatorene som benyttes for å avgjøre hvem som fortjener en slik status. Vi kan ikke innerst inne mene at måten evalueringene skjer på egentlig er tullete eller meningsløs, samtidig som vi ønsker å få bedre evalueringer. Da blir det en mismatch mellom mål og motivasjon som ikke fører til noe godt.
Vi må derfor - gitt at vi faktisk er enige i om at vi skal arbeide for visjonen om et internasjonalt fremragende NTNU (og det er etter min mening også mange gode grunner til å slutte opp om den visjonen) - fokusere på å få opp publiseringen både med tanke på omfang, prestisje og synlighet (mer anerkjente fora, mer internasjonalt samarbeid om artikler), og kvalitet (ditto + antall siteringer + priser + ...). Dette tar tid, men er helt grunnleggende, og vil hjelpe oss på absolutt alle fronter:
det vil, som IKT-evalueringskomiteen fra 2002 påpekte, gjøre det lettere å oppnå ekstern finansiering, og dermed bedre økonomi, flere prosjekter, og større handlefrihet. Internasjonale evaluatorer legger stor vekt på forskernes CV´er og akademiske "track record" når de evaluerer prosjekter. Jeg har selv vært med i en slik komite for Vetenskapsrådet i Sverige, og kan bekrefte at dette i alle fall er tilfellet der. Det er også tydelig fra de internasjonale ekspertuttalelsene vi får fra NFR ifbm. prosjektsøknader at så er tilfelle.
det vil gjøre at NTNU over tid klatrer på de internasjonale rankingene og blir mer synlige og kjente utenlands, bl. a. som følge av flere siteringer.
det vil igjen gjøre det lettere å rekruttere topp vitenskapelig personnel til NTNU, både hva angår fast personale og midlertidige tilsettinger (stipendiater/postdoc), fordi personer av et slikt kaliber ofte vektlegger positivt det å kunne jobbe i et sterkt og internasjonalt anerkjent fagmiljø, og å kunne ha faglig sterke kolleger å samarbeide med
det vil dessuten bedre både gjennomføringsgraden og gjennomstrømningstiden på doktorgradsstudiet markant, også ved at studenter i større grad kan bygge opp avhandlinger som artikkelsamlinger - HVIS DE VIL. Men enten de skriver monografi eller artikkelsamling: det vil gi studentene økt trygghet og selvsikkerhet og mestringsfølelse, og det gir faglærer og fagmiljø mer styring på prosessen å se avhandlingen "gro frem" naturlig over tid, som et resultat av at artikkel etter artikkel blir antatt og publisert (1 vitenskapelig artikkel i en anerkjent internasjonal publiseringskanal bør i snitt kanskje tilsvare 20 % av en avhandling - og med en slik tommelfingerregel vet både stipendiaten og veilederen til enhver tid veldig godt hvordan man ligger an i løypa). Det er også prinsipielt vanskelig å avvise en avhandling hvis omtrent alt innholdet allerede er blitt fagfellevurdert og akseptert for publisering på høyt internasjonalt nivå!
det vil nærmest av seg selv føre til at enda flere i det vitenskapelige personalet blir "trukket med" mer i det internasjonale forskningsmiljøet, ved at de vil få flere forespørsler om å stille opp som reviewere av andres artikler i journaler og på konferanser, som opponenter og komitemedlemmer ved doktordisputaser ved utenlandske universiteter, som evaluatorer for utenlandske forskningsråd, som medlemmer i programkomiteer for og inviterte foredragsholdere på anerkjente internasjonale konferanser etc. Dette vil automatisk gi enda flere av oss et enda bedre innblikk i forskningens state-of-the-art internasjonalt innenfor våre fagområder også, slik at vi lettere finner "de riktige og viktige temaene" å forske på, og at vi får flere og bedre idéer til løsninger. Mange er selvfølgelig i dette sjiktet allerede - men NTNU kunne sikkert hatt enda flere der - tror jeg.
man får automatisk brynt sine idéer på topp internasjonale eksperter, og dermed forbedret dem og luket ut flere av de mindre gode, ved at enhver internasjonal journalartikkel går gjennom et grundig "peer review", gjerne i flere iterasjoner, der 3-4 anonyme fagfeller får si sitt og komme med forslag til forbedringer og vurdering av hold i påstander og ideer. Disse tilbakemeldingene er som regel langt mer detaljerte og gjennomtenkte i journaler enn på konferanser. Dette vil over tid gi også en kvalitetsøkning av forskningen, ikke bare større produksjon.
det vil gi våre uteksaminerte PhD´er langt sterkere CVer og publikasjonslister, som gjør dem mer konkurransedyktige på (det internasjonale og nasjonale) arbeidsmarkedet både akademisk og industrielt.
det vil automatisk bidra til å gjøre undervisningen mer forskningsbasert - fordi man får et mer aktivt og anerkjent forskningsmiljø.
det vil bringe inn mer penger for forskningsproduksjon ved NTNU.
Alle de ovennevnte punktene vil slik inngå i en "positiv spiral".
Jeg bør kanskje legge til at dette ikke er bare teorier fra min side, men praksis slik jeg og mine stipendiater har opplevd den over de siste 5 årene.
Alle de positive effektene nevnt over har vi sammen merket "på kroppen", og min klare oppfatning er at de har sterk sammenheng med vårt økte fokus på publikasjoner i høykvalitets fora.
Jeg har siden 2002 uteksaminert 6 PhD-studenter, som i snitt har publisert 3 internasjonale journalartikler og 4 internasjonale konferanseartikler hver i løpet av studiene (med en noe økende tendens over tid). Halvparten av disse har skrevet monografi, halvparten artikkelsamling. Tendensene er klare:
- de som publiserer mest bruker kortest tid på gjennomføring
- de som publiserer mest er mest fristet til å skrive artikkelsamling
- de som publiserer mest får flest jobbtilbud
- de som publiserer mest kommer lettest i kontakt og samarbeid med anerkjente internasjonale miljøer
- de som publiserer mest får de fleste og beste tilbakemeldingene på sitt arbeid
- de som publiserer mest blir sitert mest
- de som publiserer mest blir mest motivert, har det morsomst og mest interessant, og gjør best arbeid, og de er derfor også mest fornøyd med sin arbeids- og veiledningssituasjon
- de som publiserer mest har minst "terskel" for å publisere enda mer
Det er altså ingen grunn til å la være å publisere, hverken for stipendiater eller professorer - og mange gode grunner til å publisere mer!
Geir Øien,
professor, Institutt for elektronikk og telekommunikasjon, faggruppe for signalbehandling | 
