Hektet på mentorskap (26.4.07, 07:29)

Gunnar Bovim forlot NTNU for å ta på seg den krevende jobben som sykehusdirektør - men oppgaven som mentor vil han nødig gi slipp på.

Forhenværende dekanus ved Det medisinske fakultet bekrefter regelen om at det alltids fins tid til det en brenner for. Som øverste leder for St. Olavs hospital har han en utsatt posisjon og arbeidspresset er formidabelt. Likevel stiller han opp til en ny runde i NTNUs mentorprogram til høsten. Universitetsavisa kaprer ham i en møtepause for å høre hva som motiverer.

- Mentorrollen gir så utrolig mye, jeg koser meg og syns det både er lærerikt, morsomt og stimulerende, svarer Bovim.

LÆRERIKT Gunnar Bovim trives i mentorrollen og mener den har gjort ham til en bedre leder.

Erfaringsutveksling
Opplegget går ut på at en erfaren person med stor integritet og innflytelse (mentor) opptrer som veileder og samtalepartner for en yngre og urutinert person (adept). NTNU har brukt ordningen som et verktøy for likestilling og organisasjonsutvikling siden 2003. Mentorene har vært kvinner og menn i professorstillinger, mens adeptene stort sett har vært kvinner i stipendiat- og postdoktorstillinger.

Parene blir satt sammen slik at mentor og adept kommer fra forskjellige fagmiljøer. Medisineren Bovim har hatt adepter fra IVT- og SVT-fakultetet og ser fram til kanskje å møte en fra HF i neste runde.

Barrierer
- Møtene gir meg innblikk i deler av akademia som jeg ikke har vært kjent med i det hele tatt. Jeg ser bedre det maktapparatet ethvert universitet er, og blir klar over at det legges noen barrierer gjennom det vitenskapelige løp. Barrierene kan være subtile og vanskelig å få øye på, nesten umerkelige, men de er der.

Har du noen eksempler?

- Det kan dreie seg om kontorplassering, neglisjeringer, mannskulturens ulike måter å utøve makt på. Menn kan føle seg truet når de møter kvinner som kan mer enn dem. Jeg pleide å avfeie slike ideer som tåpelige, men nå ser jeg det gjennom adeptene. Ikke gjennom klaging og sutring, men gjennom nøkterne beskrivelser av ulike situasjoner.

Er det de berømmelige hersketeknikkene som er ute og går?

- Utøvelse av hersketeknikk er en bevisst og villet handling, jeg tror ikke at det er hovedproblemet her. Det handler mer om atferd som er lite gjennomtenkt. Menn kan tilrettelegge eller de kan la være. De kan legge barrierer eller rydde vei. Jeg er usikker på hva som er kultur- og kjønnsbetinget i denne problematikken.

Gjensidig oppdragende
Hvordan jobber dere i mentorprosessen?

- Det er viktig for meg å gi distanserte og gode betraktninger. Jeg opplever at kvinner kan være fryktelig nærsynte når de planlegger karrieren og har behov for å tenke mer langsiktig. Mitt bidrag er å stille de dumme spørsmålene, som ”hvorfor skal du bruke kortere eller lengre tid på doktorgraden”, ”hvorfor skal du bo i Trondheim”, ”når har du tenkt å få barn”. Spørsmål som innbyr til refleksjon og kan bidra til å løse opp fastkjørte tankemønstre.

Erfaringen som mentor har påvirket meg leder og gjort meg mer oppmerksom, avslutter sykehusdirektøren.

PROSJEKTLEDER Svandis Benediktsdottir har vært mentor for en kvinnelig marineoffiser og kan underskrive at ulike fagmiljøer har mye å tilføre hverandre.

Utvider tilbudet
Mentorprogrammet er en hjørnestein i NTNUs likestillingspolitikk og nå skal enda flere få nyte godt av det populære tilbudet.

Likestillingsrådgiver Svandis Benediktsdottir opplyser at det er snakk om å utvide tilbudet til andre stillingsgrupper. Målet skal fortsatt være strategisk karriereutvikling, tilrettelegge for nettverksbygging og skape gjensidig kunnskaps- og erfaringsutveksling.

Benediktsdottir er prosjektleder og legger ikke skjul på at det er favorittoppgaven. Spesielt liker hun å samles med adeptene en gang i måneden og delta i nettverksbygging og erfaringsutveksling.

Varig vennskap
- Adept og mentor blir koblet sammen på tilfeldig grunnlag, det eneste vi er nøye på er at de skal representere forskjellige fagområder. Til tross for tilfeldig sammensetning finner mange par overraskende mange tilknytningspunkter. For eksempel hadde vi en mentor fra medisin som fikk en adept som var oppvokst på det stedet mentoren hadde hatt turnustjeneste. De ble raskt klar over at adeptens mor hadde vært på svangerskapskontroll hos mentor, med adepten i magen.

En annen mentor var spesialist innen geriatri og opplevde mange interessante diskusjoner med adepten som arbeidet med aldersbestemmelse av tre. Vi har mange eksempler på at mentorpar blir nære venner og fortsetter å holde kontakt, forteller Benediktsdottir.

MYE NYTTIG Hanne Martinussen framhever at de månedlige samlingene med adeptene har vært spesielt nyttig.

Fant tonen
Hanne Martinussen er stipendiat ved IME-fakultetet og jobber i faggruppen for elektrooptikk. Som mentor fikk hun en kvinnelig professor i språkvitenskap.

- Vi fant tonen umiddelbart. Blant annet har jeg vært på laboratoriet hennes, der de bruker en del optisk utstyr som ga oss noe felles å snakke om. På det første møtet var jeg i en fase der jeg sto bom fast i prosjektet. Jeg hadde laget et oppsett som jeg hadde problemer med å få til å fungere skikkelig, det var veldig frustrerende. Da vi møttes neste gang, var problemet løst og jeg skulle starte skrivinga. Jeg fikk mange nyttige tips om skriveprosessen, forklarer adepten.

Martinussen venter barn i august og legger til at det har vært nyttig å ha en mentor som har erfaring med å ha familie og gjøre karriere. Den eneste ulempen hun vil trekke fram, handler om knapphet på tid.

– Mentorer er vitenskapsfolk i høye akademiske stillinger, som ofte er svært presset på tid. Det kan være vanskelig å få nok tid sammen, beklager Martinussen.

Tekst og foto Synnøve Ressem