God velferd sinker kvinner i akademia? (25.4.07, 06:41)

Universitetene sliter med lav kvinneandel blant professorene. Velferdsordningene i Norge er i verdenstoppen. Men, skal NTNU bli internasjonalt fremragende, blir de samme velferdsordningene et hinder for norske kvinner i akademia?

Malin Noem Ravn ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har deltatt i et internasjonalt arbeid som har sett på fertilitetsutviklingen i Europa. Samtidig som fødselstallene i mange europeiske land går ned, holder Norge stand. De gode støtteordningene får mye av æren for dette.

- Man kan ikke velge å få barn etter man har fått fast vitenskapelig stilling. Da er det for sent, sier Noem Ravn, som har sett på fruktbarhetsvalg i Norge. Foto: Tor H. Monsen, NTNU/Info.

Forventer å kunne kombinere
- Støtteordningen signaliserer sterkt at kvinner skal kunne klare å kombinere barn og en yrkeskarriere. Spørsmålet for kvinnene i min studie, var ikke hvis, men når vil ha barn, sier Noem Ravn.

Det er grunn til å tro at vordende kvinnelig forskere har de samme preferansene.

Kompensasjonene for bortfall av lønn i Norge er gode. Så gode at det økonomiske ikke er en vesentlig faktor i valget mellom å få barn eller ikke. I tillegg topper en forskningsbedrift som Sintef svangerskapsstønaden med de siste 20 prosentene, slik at ansatte beholder full lønn under store deler av permisjonen, i følge HR-sjef Ingeborg Lund. NTNU, derimot, har ikke denne ordningen, opplyser Lønnsseksjonen.

Internasjonal konkurranse
Som et universitet med ambisjoner om å være internasjonalt fremragende, konkurrerer NTNU med forskningsinstitusjoner verden over om den mest attraktive kompetansen. Blant de beste universitetene er hele verden ett arbeidsmarked.

Ulike konkurransebetingelser
De fleste land i verden har en annen kultur på likestilling enn oss. Oftere enn her, må kvinner velge mellom barn og karriere. Norske kvinner vil ha både-og.

- Dette kan gi utenlandske kvinnelige forskere et forsprang i faget, med hensyn til erfaring og antall publikasjoner, sier Noem Ravn.

Derfor mener Noem Ravn at norske og utenlandske kvinnelige forskere har ulike konkurransebetingelser i kampen om faste, vitenskapelige stillinger. Hun mener dette kan gjøre norske, kvinnelige forskere til taperne i kampen om forskerstillinger.

Den store bøygen
Mange kvinner faller fra i løpet fram mot et professorat, selv om forskjeller mellom fagene er store. Den store bøygen er å komme fram til en fast ansettelse.

- Kommer du så langt som til fast ansettelse, er det få strukturelle hindre igjen, sier hun. Problemet er å komme dit.

Det er heller ikke en aktuell løsning å velge graviditet etter fast ansettelse, ettersom den biologiske klokken ofte har passert middagshøyden.

- Du tar ikke fruktbarhetsvalget da, da er det for sent, sier kvinneforskeren.

Kvinner ligger foran - aldersmessig
Nifu Step har gjennomført en undersøkelse av doktorgradsløp (Arbeidsnotat, 10/2006). En akademisk karriere stjeler fruktbarhetsår fra kvinnelige kandidater. Kvinner er i gjennomsnitt et år eldre ved eksamenstidspunktet for en høyere grad – og aldersforskjeller øker herfra og inn mot en eventuell fast vitenskapelig stilling. Ved tiltredelse i stipendiatstilling er kvinner jevnt over 31 år – mens mannen er 29 og et halvt.

Gjennomsnittlig tar det 7 år fra forskeren avla eksamen for høyere grad, til personene avlegger disputas. For kvinner tar det enda lengre tid.

Ifølge Noem Ravns informanter, er det ideelle tidspunktet å få barn når man har etablert seg i eget hushold, og har jobbet minst ett år. Overført til akademia, vil dette ofte bety i løpet av stipendiatperioden. Dette kan bidra til den store frafallsprosenten blant kvinnelige doktorgradsstudenter.

Infertilitetsbomben
Rapporter de senere årene har varslet om en markant nedgang i andelen naturlig befruktning. Stadig flere par må ty til teknologien. Disse tendensene kan gi et kraftig signal til unge kvinner om å benytte seg bedre av sine mest fruktbare år – dvs. langt tidligere en hva tilfellet er for mange kvinner som ønsker å kombinere barn og karriere.

- Økt fokus på ufrivillig barnløshet gjør at folk innser at å få egne barn ikke er en selvfølge. Mens det tidligere var en selvfølge å bli gravid, ordla ofte mine respondenter med ”hvis jeg får barn”, ”om jeg blir gravid”, og lignende. I dag kjenner de fleste noen som ikke har fått det til, sier Noem Ravn.

Hvilke resultater dette scenarioet vil få for å nå målet om økt andel kvinnelige professorer, vil bare framtiden vise.

Av Tor H. Monsen