Norges mest siterte (15.5.07, 06:47)

Seks av NTNU-erne som siteres mest i internasjonale tidsskrifter kommer fra Institutt for kreftforskning og molekylær medisin. På toppen rager Terje Espevik, som siteres mest av samtlige norske forskere.

Det er grunnforskning på kroppens immunapparat som har brakt Espevik til siteringstoppen. Mye av arbeidet har fått klinisk anvendelse. I samarbeid med forskere nasjonalt og internasjonalt deltar han i kappløpet om å finne nye metoder for å forebygge og behandle alvorlige infeksjonssykdommer. Bedre forståelse av immunforsvaret kan også bidra til å utvikle vaksiner mot kreft.

PÅ TOPP Terje Espevik er professor i cellebiologi og gjør grunnleggende forskning på kroppens immunforsvar.

På Norgestoppen
I skrivende stund er Espevik Norges mest siterte forsker og er registrert med 10.348 treff på nettstedet ISI Web of Science. Selv om høy sitering alene ikke beviser at forskningen har høy kvalitet, er det avgjort et uttrykk for at arbeidet blir tillagt stor betydning.

Espevik gjør ikke så mye vesen av rekorden.

– Det er resultatet av et langt og produktivt forskerliv - jeg kan ikke si at jeg tenker så mye på det. Men hvis det kan bidra til at det blir lettere å få forskningsmidler så er det jo positivt, sier han når han blir konfrontert med lederposisjonen.

To artikler
Siteringene på ISI Web of Science knytter seg i hovedsak til to artikler. Den første ble publisert i 1986 og handler om signalmolekylet TNF i immunforsvaret. Espevik arbeidet med å forstå hva som er oppgaven til molekylet og hvordan det virker. Han utviklet en målemetode for å oppdage TNF. Målemetoden ble tatt i bruk av andre forskere, og var lenge enerådende i undersøkelsen av TNF. Artikkelen blir fremdeles flittig sitert.

FAKTA

SLIK BLIR DU EN GOD FORSKER Espevik deler gjerne sine erfaringer for hva som må til for å bli en god forsker: Uutømmelig nysgjerrighet og evne til å fascineres over nye oppdagelser Konkurranseinstinkt Hardt arbeid med fokus på kvalitet Grunnforskning innenfor et område som er i rask utvikling Originale problemstillinger Utenlandsopphold hos et anerkjent forskningsmiljø Samarbeid, ofte tverrfaglig, med forskningsmiljøer lokalt, nasjonalt og internasjonalt Finansiering

Dødelig gift
Den andre artikkelen ble til i samarbeid med kollega Anders Waage, og dreier seg om TNF og alvorlige bakterieinfeksjoner, som for eksempel blodforgiftning og smittsom hjernehinnebetennelse. Forskerne fant ut at det ikke nødvendigvis er bakterien som er problemet ved slike infeksjoner, men overproduksjon av signalmolekylet TNF.

Molekylets rolle er å aktivisere immunforsvaret når det blir utsatt for angrep. Men konsentrasjonen av TNF kan bli så høy at immunforsvaret løper løpsk. TNF i store mengder fungerer som en dødelig gift for kroppen. I slike tilfeller er det ikke bakterien som er livstruende, men kroppens forsvarsvåpen som har blitt for sterkt.

Ny medisin
- Den grunnleggende forståelsen av hvordan molekylet arbeider og hva som skrur på signalene bidro til en ny forståelse av betennelser og blodforgiftninger. Oppdagelsen ga håp om nye medisiner og behandlingsmåter for en rekke alvorlige sykdommer, som blodforgiftning, leddgikt og Krohns sykdom. En stund trodde vi den også kunne brukes i behandling av mange krefttyper, forteller Espevik.

Slått på målstreken
Trondheimsmiljøet var helt i tet innen TNF-forskning på 80- og tidlig 90-tall. Selv arbeidet Espevik med å utvikle en medisin for å nøytralisere de skadelige effektene av TNF, men opplevde å bli slått på målstreken. Årsaken var kort og godt at han ikke fant industrielle samarbeidspartnere som ville delta i produktutviklingen.

FAKTA

HEMMENDE FAKTORER Faktorer som bremser: Manglende forskningsmidler Manglende prioritering av forskning fra politikere og administratorer For liten oppmerksomhet på grunnforskning For dårlige konkurranseforhold Knapphet på arbeidskraft og andre nødvendige ressurser

Rekorddonasjon
Tsjekkeren Jan Vitcek var heldigere stillet. Han kom til New York University, der han fikk alle nødvendige ressurser for å forske fram medisinen som nå brukes i behandling av leddgikt. For et par år siden kvitterte Vitcek for starthjelpen med å gi universitetet 105 millioner dollar til biomedisinsk forskning. Pengene er royalties fra leddgiktmedisinen. Dette er den største enkeltdonasjonen som er gitt til universitetet.

- Det kunne like gjerne ha vært oss her i Trondheim som ble først ute med medisinen, bekrefter Espevik.

Arven fra UNIGEN
Den genteknologiske forskningen startet på 80-tallet. Trondheimsmiljøet, den gang organisert i forskningsstiftelsen UNIGEN, markerte seg sterkt fra første stund. Flere forskere fra dette miljøet jobber i dag ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin. Dette er nok noe av forklaringen på at dette instituttet har seks av NTNU-forskerne som blir mest sitert i internasjonalt anerkjente fagtidsskrifter.

I tillegg til Terje Espevik er dette Stein Kaasa, Anders Waage, Hans Krokan, Anders Sundan og Geir Slupphaug. Professorene leder for hver sine forskningsgrupper ved instituttet.

I finalen for SFF
I den andre tildelingen av sentre for fremragende forskning (SFF) søkte Espevik, Krokan og Valla om å få opprette et senter for molekylært infeksjonsforsvar, (Centre of Molecular Host Defence). De kom til finalen i søknadsrunden, men nådde ikke helt fram.

- På mange måter kjennes det som å bli slått på målstreken igjen, sier Espevik, og legger ikke skjul på at den stadige kampen om forskningsmidlene tærer hardt.

– Jeg ser med misunnelse på Universitetet i Oslo, som har en litt annen praksis ved tildeling av forskningspenger. Der gir de ekstra forskningsmidler til fagmiljøer som når opp til finalen for tildeling av SFF. De får det som en oppmuntring og støtte for å kvalifisere seg bedre til neste sentertildeling, framhever Espevik.

Nytt spor
Prosjektet han holder på med nå, handler om celler i immunforsvaret, monocytter, som er hovedprodusent av signalmolekylet TNF.

– På overflaten av monocyttene sitter grupper av antenner (reseptorer). De gjenkjenner uhumskheter som trenger seg inn i kroppen og gir signal om å produsere TNF. Vi studerer hvordan antennene virker. Arbeidet er grunnforskning men kan forhåpentlig brukes i behandling av både infeksjonssykdommer og kreft, avslutter professoren i cellebiologi.

Av Synnøve Ressem