Kristin Dæhli: Strukturert, kreativ og litt unorsk (16.5.07, 06:37)

Noen kaller henne oppviglersk, andre sier hun er modig. Etter snart ti år som hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved NTNU er tiden kommet for å riste av seg rollen som uredd ansattrepresentant og forhåpentligvis aksle seg inn i en ny.

FLYTTEROT: Det er mye som hoper seg opp etter ti år. I begynnelsen av mai flytter Kristin ut av kontoret. – For å rydde må man jo rote først, smiler hun.

- I løpet av min karriere som hovedtillitsvalgt har jeg møtt mange som jeg opplever ikke har vært flinke til å skille rollen fra personen, noe som har føltes ufortjent i perioder. Når det er sagt så synes jeg jobben min har vært kjempeinteressant, krevende og full av action på alle plan. Jeg har lært mye om mellommenneskelige relasjoner, både på godt og vondt, og det har vært mange utfordrende og inspirerende oppgaver å ta tak i underveis, oppsummerer hun.

Mye å bidra med
Siden hun kom til NTNU i 1986, har Dæhli jobbet innen både eiendomsforvaltning, med personaladministrasjon og i økonomiavdelingen. I tillegg har hun hatt en rekke interne tillitsverv, blant annet som leder av likestillingsutvalget, vara i kollegiet og nå sist som styremedlem.

Selv om hun har passert 20 år i NTNU-systemet, er 53-åringen fremdeles motivert for å jobbe videre ved universitetet.

- Ved NTNU er det mange interessante mennesker, spennende diskusjoner, oppgaver og utfordringer som jeg har stor interesse av. I tillegg mener jeg at jeg har et strukturert hode og en kreativ kraft som jeg fortsatt håper å få bruke aktivt. Det hadde derfor vært fint om ledelsen finner et nytt rom til meg slik at både jeg og andre etter hvert kan identifisere meg som noe annet enn tillitsvalgt, smiler hun.

GODE KOLLEGAER: NTNU er en stor og interessant arbeidsplass med masse kreative og interessante mennesker. Disse er drivkraften for at jeg ønsker å jobbe videre her, sier Kristin.

Ønsker å lede
I tillegg til mye og relevant erfaring, har Dæhli bakgrunn som samfunnsviter med tilleggsutdannelse innen offentlig administrasjon og ledelse. Med andre ord skulle hun være godt kvalifisert for en rekke stillinger. Når sommeren er på hell ser hun derfor gjerne at hun befinner seg i en lederstilling der hun kan få brukt av seg selv og sin kunnskap.

- Jeg mener at jeg har mye å bidra med for at folk og systemer skal fungere godt sammen. Som tillitsvalgt har det vært viktig for meg å jobbe for at NTNU skal være en god og forutsigbar arbeidsplass, og da tenker jeg spesielt på viktigheten av fast ansettelse. Dette er et tema jeg har jobbet mye med og der universitetet fortsatt har en synlig utfordring. NTNU lever tross av alt av det som kommer ut av hodene til folk, og det er viktig at disse kan se seg selv som en del av det laget som skal drive NTNU fram mot framtidige mål.

- I tillegg har jeg et stort nettverk over hele universitetet der jeg opplever stor tillitt. Dette kan bli god å ha med meg når jeg etter hvert skal inn i en ny rolle, sier hun.

VEMODIG: Kristins tilholdssted de siste årene skal forhåpentligvis snart byttes ut med et nytt. Likevel kjennes det vemodig å forlate PFI-bygget.

Mye å ta tak i
Det er ikke til å stikke under en stol at det har tordnet litt rundt Kristin Dæhli i hennes rolle som hovedtillitsvalgt. Hun ønsker ikke å kommentere enkeltsaker, men innrømmer at det å være eneste formelle representant for mange ansatte til tider har vært vanskelig.

- Jeg har profilert en del vanskelige saker ganske sterkt, men er egentlig ikke oppviglersk som person. Det er rollen som tillitsvalgt som gjør at jeg stikker nesen fram og borti. Selv om vi tillitsvalgte derfor kan oppfattes som litt skumle for enkelte på arbeidsgiversiden, så er det viktig at de ikke blander kortene, men innser at vi er mennesker av kjøtt og blod vi også, sier hun.

Som både styremedlem og tillitsvalgt kan man undre om hun selv har havnet i situasjoner der rollene har vært uklare.

- Jeg har hele tiden prøvd å holde disse to rollene atskilte. Saker som er styrerelaterte har jeg overlatt til de andre tillitsvalgte å mene noe om. Dette har vært rimelig enkelt, og jeg opplever derfor ikke at dette har vært et problem for verken meg eller andre, poengterer hun.

Spennende barndom
Det er ikke til å kimse av at barndommens opplevelser former og etterlater mange spor. Slik var det også for Dæhli. Med en far som var yrkesmilitær ble det til at hun vokste opp i både Eritrea, Bergen og Bodø, og det var særlig førstnevnte som gjorde mest inntrykk.

- Man kan vel si at jeg ble født med svømmeføtter på beina, og ikke ski, ler hun.

Fra hun var ett og et halvt år til hun ble nærmere sju bodde hele familien i det østafrikanske landet hvor faren skulle være med på å bygge opp en militærbase for keiser Haile Selassie. Unge Kristin ble derfor raskt vant til både sol, varme og formelle anledninger. Blant annet hadde hun som femåring en samtale med Selassie i bare trusa. Det sies at episoden moret keiseren stort, og den unge jentas redsel for autoriteter derfor forsvant raskt.

- Jeg har hatt mange første skoledager på ny skole gjennom oppveksten. Slik har jeg tidlig måttet stå på egne bein og være trygg på meg selv. I tillegg er jeg nok litt unorsk i og med at jeg fra barnsben av har vært vant med å omgås autoriteter. Mine opplevelser har nok derfor vært grunnleggende for hvem jeg er i dag, sier hun.

ENGASJERT: Kristin er en aktiv styrerepresentant med sine meningers mot. Foto Arne Asphjell.

Veikorset
Selv om Dæhli trives godt med hvordan livet etter hvert ble, så opplevde hun i ung alder å stå overfor en korsvei. Da hun på samme dag fikk tilbud om å gå på Nansenskolen eller velge en skole med en kunsterisk profil, ja da måtte hun gå i tenkeboksen.

- Det er interessant at man ofte møter slike korsveier i livet, og jeg har mange ganger fundert over hva som kunne vær annerledes hvis jeg ikke valgte Nansenskolen og dermed den akademiske verdenen. Hadde jeg valgt den kunstneriske retningen så hadde jeg kanskje vært kunstfaglærer på videregående nå. Jeg synes det er spennende å jobbe med unge og kreative mennesker, men den strukturerte delen av meg ville nok ha kommet til syne etter hvert, påpeker hun.

Likevel er det tydelig at den kreative og kunstneriske kraften lever i beste velgående selv om den ble valgt bort rent studiemessig. Som avskjedsgave til alle medtillitsvalgte lagde Dæhli personlige grytekluter til alle, og hun innrømmer at symaskinen får henne til å slappe av.

- Jeg skulle gjerne ha vært en kunstner med stort lerret og stor skaperkraft i stor natur. Likevel er det de mellommenneskelige relasjonene som betyr mest for meg og som jeg helst vil jobbe med. NTNU er en stor og interessant arbeidsplass med masse kreative og interessante mennesker. Disse er drivkraften for at jeg ønsker å jobbe videre her, avslutter hun.

Tekst og foto Mari Rokkan

 Se bildeserie