FRA HORNET PÅ VEGGEN:
Per Bjørn Foros: Ti myter om energi (18.5.07, 15:10)

I disse dager er det tjue år siden Brundtlandkommisjonens rapport, Vår felles framtid, ble lagt fram. En av konklusjonene var at energiforbruket i rike land burde halveres. Utviklingen gar gått i stikk motsatt retning.

Og vi har en energidebatt som er preget av enkle påstander, noen ganger opphevet til myter. Her er noen av dem:

Uten CO2-utslipp er gasskraft bra
Det er riktig - hvis vi avgrenser oss til klima, hvis all energien blir utnyttet, hvis en med sikkerhet vet at gasskraft erstatter mer miljøskadelig kraft og hvis gass var en fornybar ressurs. Men ikke noe av dette er tilfelle.

Når vi brenner gass for å produsere elektrisk kraft, blir halvparten av energien omdannet til varme. Det er prisen å betale for foredling av energikvalitet (anvendelsesmulighet). Hvis spillvarmen skal utnyttes til fjernvarme, forutsetter det en viss befolkningskonsentrasjon. I motsatt fall må den brukes til andre fornuftige formål.

Gasskraft kommer på toppen av energimarkedet, og vil trolig ikke erstatte noe som helst, slik energimarkedet fungerer. Dermed vil totalforbruket øke. Og til slutt: Gass er en lagerressurs, som fortjener en bedre skjebne enn å bli brukt til fyring for kråka.

PER BJØRN FOROS er førsteamanuensis ved Avdeling for lærerutdanning, HiST. Han er 65 år, og opprinnelig fra Singsås. Av utdanning er han pedagog og psykolog, og har bl.a. undervist i faget Natur, samfunn og miljø. I dag kaller han seg frafallen pedagog og psykolog, og omtaler seg selv som ”universaldilletant”. Foto Arne Asphjell.

Ingen klimagasser fra bioenergi
Biomasse som allerede er tatt ut av fotosyntesen (organisk avfall), og som likevel blir utsatt for nedbryting (med CO2-utslipp) kan vi like godt brenne, og dermed utnytte energien – med unntak av materialer som bør gå til materialgjenvinning eller kompostering.

Det stiller seg annerledes med biomasse som vi tar ut av kretsløpet bare i den hensikt å produsere energi, for eksempel skog. Binding av CO2 går over til utslipp av CO2; fortegnet skifter. Det tar lang tid før nye trær binder like mye CO2 som de gamle, og det er nettopp i denne perioden vi må forhindre utslippene hvis vi skal berge klimaet.

Også her handler det om noe mer enn klima. Jeg tenker ikke bare på konkurransen om arealene, at åkerland brukt til produksjon av drivstoff for biler også kan brukes til å dyrke mat. Det handler også om energieffektivitet. Skal den biologiske produksjonen opprettholdes, trengs det gjødsling. Å produsere kunstgjødsel krever energi; dermed kommer en trolig i samme situasjon som jordbruket, der energiinnsatsen langt overstiger energiproduksjonen.

Elektriske biler forurenser ikke
I Norge tar vi det for gitt at elektrisk energi er det samme som vannkraft. Da er det heller ikke noen utslipp fra elektriske biler. Men i storparten av verden er det fossil energi eller kjernefysisk energi som er opphavet til elektrisk kraft. Da er vi tilbake til problemene, enten det handler om klimagasser eller risikoforhold. I beste fall fjerner vi utslippene fra gata, og har forskjøvet problemene til et annet sted.

Hydrogensamfunnet er løsningen
Når vi brenner hydrogen, får vi vann som utslipp. Brenselsceller er tingen, og hydrogen har vi nok av. Men det er ikke bare å knipse i fingrene, slik en noen ganger får inntrykk av. Hvis en vil produsere hydrogen gjennom elektrolyse, trengs det store mengder energi. Hvis vi vil ta hydrogen fra gass, sitter vi igjen med et karbonproblem. Hydrogen er ikke gratis, og den er ikke mer miljøvennlig enn primærkilden energien kommer fra. I seg selv er hydrogen bare en energibærer.

All fornybar energi er bra
Dette er en sannhet med modifikasjoner. Enhver energiutvinning har konsekvenser for miljøet. Vi har sett inngrepene knyttet til vannkraftutbygging, nå har vi fått debatten om vindmøllene, og hvis store arealer blir tatt i bruk til utvinning av bioenergi, kan vi få se dramatiske endringer i natur- og kulturlandskap. Noe som er fullstendig oversett, er at all utvinning av energi også krever en energiinnsats, som i tillegg skaper forurensning.

Fjernvarme er miljøvennlig
Fjernvarme innebærer riktig energikvalitet i forhold til sitt formål, nemlig oppvarming. Og fjernvarme fra avfallsforbrenning (energigjenvinning) er en god løsning – hvis en ikke brenner materialer som fortjener en bedre skjebne (gjenbruk, materialgjenvinning, kompostering).

Men heller ikke fjernvarme er mer miljøvennlig enn primærkilden den skriver seg fra. Det er ingen kunst å produsere fjernvarme fra fossil energi eller kjernekraft, men da møter vi problemene på nytt. Fjernvarme fra gamle avfallsdeponier der en brenner metan, er det vanskelig å innvende noe imot.

Kvotehandel kan berge oss
Vi hører mye om utslippskvoter, enten det er kvoter for industribedrifter, personlige utslippskvoter når vi er ute og reiser eller nasjonale begrensninger etter Kyotoavtalen. Enhver kan forurense litt mer hvis en betaler for tiltak som begrenser forurensningen et annet sted. Jeg tar flyturen min, men betaler for isolering av vinduene i en polsk skole. Vi fortsetter med utslippene i Norge, men renser industriutslipp i Kina - for der er effekten så mye større. Vår oljerikdom gir oss råd til det, gjennom produkter som er blant hovedkildene til klimautslipp.

Resonnementene bak kvoteprinsippet er fantasifulle, men resultatene er fiktive. En ting er moralen, noe annet er om resonnementet holder. Mange fattige land har så lav produksjon og dermed så små utslipp at de heller ikke har noen kvoter å selge. Og hva med prisen? Når etterspørselen stiger, blir vel kvotene dyrere?

Det fins miljøvennlig forbruk
Vi hører om grønt forbruk og om miljøvennlige produkter. Tatt i betraktning at all vareproduksjon innebærer forbruk av energi og en risiko for forurensning, er det heller snakk om produksjon og forbruk som gir større eller mindre belastning på miljøet. Vi trenger produktene i større og mindre grad, men ingen produksjon er skyldfri. Heller ikke produksjonen vi lener oss til i andre land – som vi deretter kjøper kvoter fra.

Tjenester er bedre enn industri
Er vi ikke ferdig med energikrevende og forurensende industri? Er det ikke bedre med utdanning og kultur, helse- og sosialarbeid, informasjons- og medievirksomhet, for ikke å snakke om direkte miljørelaterte tjenester?

Sannheten er denne: Det er overført en masse arbeidskraft fra vareproduserende industri til tjenesteytende sektor, men industrien produserer varer som aldri før – i takt med våre stigende behov – og gjennomstrømningen av energi og materialer er større enn noen gang, selv om miljøkostnadene per enhet har gått ned. Bedre blir det ikke av at tjenestesektoren i seg selv er avhengig av underliggende energi- og ressursforbruk, med tilhørende forurensning – gjennom varekonsum, transport, teknologi og så videre.

Det er nok energi å ta av
Dette er ikke en myte, men en betinget sannhet. For det handler om energiens kvalitet og naturens begrensninger.

De kolossale mengdene med energi som ligger i havets varmereservoar, kan ikke drive båten framover. Varme er noe annet enn arbeid.

De ufattelige mengdene energi som ligger i løpende solinnstråling, er langt vanskeligere å utnytte enn de fossile lagrene i Nordsjøen. Energistrøm er noe annet enn energilager.

Og hvis vi nå likevel skulle få ubegrenset tilgang på energi? Da ville vi tømme materiallagrene enda raskere, få enda større forurensnings- og avfallsproblemer, og bruke enda mer penger på å løse problemene. Dette er en uendelig regress. Ingen tre vokser inn i himmelen. Konklusjon: Det er energiforbruket som er problemet; det norsk energidebatt er opptatt av, er smertestillende behandling.

Per Bjørn Foros
Førsteamanuensis
Høgskolen i Sør-Trøndelag

Artikkelen sto som kronikk i Dagbladet fredag 18. mai.