Bøker om DKNVS i vente (20.6.07, 19:03)

Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab bruker 5,5 millioner på et storstilt vitenskapelig verk på engelsk til 250-årsjubileet i 2010. Og forfatteren Arild Stubhaug er hyret inn for å skrive ei ”folkebok” på norsk.

- Selskapet har ennå ikke vært gjenstand for vitenskapelige studier, sier medlem av bokkomitéen, professor Knut Ove Eliassen ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap.

SÆREGNE INNSAMLINGSMETODER: Museets samlinger hadde sin opprinnelse i Gunnerus’ interesse for naturhistorie. Mye samlet han inn sjøl, men han hadde også andre innsamlingsmetoder. - Gunnerus skreiv hyrdebrev, nærmest trusselbrev rundt til landets prester for å få dem til å sende inn materiale, humrer professor Knut Ove Eliassen.

Trenger oppdatert historie
Han forteller at ambisjonen med verket er å markere selskapet i en vitenskapelig offentlighet – av historikere, for historikere, samt for andre som interesserer seg faglig for vitenskapshistorie.

Inntil i dag har Hans Medbøes tobindsmonografi fra 1960 vært nærmest enerådende på området. Foruten å bære merke av å være nærmere femti år gammel, er den preget av i første rekke å være et festskrift, et hyllestskrift som feirer selskapets store personer.

Fire perioder
Forfatterne av den nye storsatsingen har valgt å dele selskapets historie inn i fire historiske perioder, hvor den første strekker seg fra begynnelsen i 1760 fram til rundt 1814, den neste til 1870, den tredje til 1940, og en siste som dekker samtida.

- Det er grunner til disse tre snittene. Det er 1700-tallet som er Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs store tid. Preget av ”dilettanter” i ordets positive forstand: sjøllærte lærde med interesser i alt fra naturvitenskap til språkstudier.

FORFATTERNE: Samtlige stillinger ble lyst ut, og fire forskere er ansatt for å ta for seg hver sin periode. Fra venstre de tre NTNU-historikerne Håkon With Andersen (tredje periode), Astrid Wale (samtidsperioden) og Magne Njåstad (andre periode). Til høyre idéhistorikeren Brita Brenna fra Senter for teknologi, innovasjon og kultur i Oslo, som skal skrive om selskapets gullalder.

- Åra rundt 1810 til 1814 markerer seg som et naturlig første skille av den enkle grunn at medlemmene fra den første generasjonen, på mange måter selskapets gullalder, på dette tidspunktet er døde, forteller Eliassen.

Samtidig opprettes Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1811, og overtar Vitenskapsselskapets dominerende posisjon i norsk åndsliv.

- Med opprettelsen av universitetet i 1811 begynner ei utvikling som ender opp i profesjonalisering og modernisering av forskninga, forteller Eliassen. Dilettantene blir dilettanter i en dårlig forstand av ordet.

I samme periode får selskapet dessuten konkurranse av Selskabet for Norges Vel. Medlemstallet faller, og åra rundt 1811-1812 markerer på mange måter et lavpunkt i selskapets historie.

Fra vitenskapelig selskap til forskningsråd
Vitenskapsselskapet omdefinerer da også sin egen virksomhet. De ledende medlemmene oppfatter seg i mindre grad som aktive deltakere i vitenskapen, men snarere som bidragsytere til å fremme den.

Selskapet går fra å være et vitenskapelig selskap til å bli et slags forskningsråd.

I denne perioden deler selskapet ut stipendier til talentfulle forskere – Ivar Aasen og Arthur Schopenhauer er nok de mest kjente – og fungerer også som en slags velinstitusjon, som oppmuntrer til potetdyrking og slike ting.

PÅ PENGE- OG PARTNERJAKT: Preses Steinar Supphellen i DKNVS arbeider stadig på å skaffe hovedsponsor til bokprosjektet. I tillegg er det nedsatt en egen jubileumskomité som skal bidra med festivitas og internasjonale konkurranser. Han er imidlertid skuffet over at det så langt ikke har vært mulig å få fortgang i planene om et fellesjubileum for NTNU og DKNVS. Arkivfoto: Gorm Kallestad/ NTNU Info

Fra forskning til museum
Den neste viktige etappen i Vitenskapsselskapets historie begynner med at selskapet omdannes til et museum på begynnelsen av 1870-tallet. Da legges det i praksis ned som selskap, medlemmene blir støttemedlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum, som oppføres på Kalvskinnet.

Først i 1926 gjenopptas selskapets virksomhet som det akademiske forum vi kjenner i dag. Krigen markerer begynnelsen på den siste perioden som slik langt på vei blir historien om selskapet slik det er i dag.

Tretrinnsraketten
Knut Ove Eliassen forteller at publiseringsprosjektet kan betraktes som en tretrinnsrakett: For det første består det av en vitenskapelig utgivelse på engelsk, som skal være ei markering av selskapets vitalitet som vitenskapelig selskap.

- Et grunnleggende perspektiv for undersøkelsen av selskapet er å se dets historie i lys av at det geografisk og politisk må beskrives som et perifert selskap, sier han.

– Det oppstår i en gullalder for vitenskapsselskapene, men til forskjell fra de fleste andre, etableres det i periferien av Opplysningskulturen.

For eksempel etableres det selskaper i hovedsteder som Stockholm og København. I Norge får vi det i Trondheim, langt både fra Christiania og fra Kongens København. Dette blir styrende for undersøkelsene, særlig i de eldre periodene.

Formidleren Stubhaug
Det andre perspektivet er Folkeboka. Vitenskapsselskapet har vært så heldige å få den kjente biografen og forfatteren Arild Stubhaug til å skrive ei bok myntet på den historiebevisste norske offentlighet.

- Han har markert seg sterkt som formidler av norsk vitenskapshistorie, forklarer Eliassen.

I dette arbeidet kommer Stubhaug til å trekke veksler på den vitenskapelige delen av arbeidet, men det blir ei bok som i større grad ”feirer” DKNVS i den norske offentligheten.

Det tredje aspektet er en større nettpublikasjon, et nettsted som skal forene de tre organisasjonene som i dag er sjølstendige: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, DKNVS Museum og DKNVS Biblioteket.

Opprinnelig var de én og samme institusjon, men i dag er de oppdelt, og det vil være naturlig å la et nettsted føre dem tilbake til deres historiske tilhørsforhold, mener initiativtakerne bak prosjektet.

Tekst og foto: Trond Åm