FRA HORNET PÅ VEGGEN:
- Vi kan ikke planlegge god forskning
(22.6.07, 15:03) Professor Lars O. Svaasand har ingen tro på at stadige omlegginger og sammenslåinger er veien å gå for å bli ledende teknisk universitet. Nå tar han til orde for at frie forskningscolleger med ei løs overbygning er veien å gå. - Jeg tror vi starter i helt gal ende, sier han.
- Vi planlegger campusutvikling i detalj, sammenslåing med HiST og omorganiseringer av fakulteter og institutter som på mange måter fungerer utmerket allerede, men det vi skulle ha gjort, er å finne ut hvordan vi skal bli det beste universitetet om tjue år. Da må vi begynne nedenfra, med den vitenskapelige og tekniske utviklinga.
 |
| FÅR IKKE BRUKT OPP VISITTKORTENE: Professor Lars O. Svaasands institutt ble slått sammen for et år siden. - Men vi har ikke redusert en eneste administrativt ansatt. Jeg får ikke brukt opp visittkortene mine, jeg, før instituttet har skiftet navn, sier han lakonisk. |
Et opplyst anarki
Den anerkjente laserforskeren ved Institutt for elektronikk og telekommunikasjon tilhører den generasjonen NTNU-forskere som har vært vitne til hvordan etterkrigsnasjonen Norge – med svært begrensede midler – i løpet av en tiårsperiode på femti- og sekstitallet bygde opp universitetet til det nivået det er på i dag.
Nå ergrer han seg over at dagens overflodssamfunn lar stillinger som ble opprettet den gang forbli ubesatte, at mange institutter mangler moderne utstyr, samtidig med at betydelige ressurser blir brukt på stadige omorganiseringer og sammenslåinger.
- En visjon om et teknisk ledende universitet må ta utgangspunkt i hvordan den faglige utviklinga blir mest dynamisk på de forskjellige feltene, hevder han. Derfor plederer han for noe han kaller et slags opplyst anarki: Det er de enkelte fagmiljøene som må generere fram de gode ideene og konseptene.
Forskjell på forskning og utvikling
Svaasand mener at den store feiltakelsen NTNU gjør seg skyldig i er å forveksle forskning med utvikling. Utvikling handler om å sette parametre som man driver i ei bestemt retning.
Å bygge et skip, for eksempel, må planlegges i alle detaljer, og styres ovenfra. Forskning derimot, er en sporadisk prosess hvor det ofte er tilfeldigheter som avgjør hva som kommer fram og hva som ikke kommer fram.
- De beste vitenskapelige miljøene fungerer relativt fritt. Det er ikke mulig å planlegge seg fram til forskning; forskning er en lotterigevinst det bare kan legges til rette for, hevder Svaasand.
Han påpeker at NTNU som profesjons- og forskningsuniversitet innehar en dobbeltrolle, hvor man på den ene sida har den teknologiske basisutdanninga, som er rettet inn mot industriens behov og derfor må være sterkt programmert. Samtidig trenger vi forskning som skal dekke behov fem til ti år fram i tid.
- Å gjøre forskning til utvikling er å legge alt i feil ende, og det er det vi ser når forskning i stadig stigende grad finansieres av prosjektstyrte midler. Det kan lett utvikle seg til å bli ei tvangstrøye, mener han.
De tre kriteriene for god forskning
Svaasand forteller at han i høst ble invitert til 20-årsjubileet for et forskningsinstitutt ved University of California, som i si tid ble opprettet med midler fra professor Arnold Beckmann ved Caltech og David Packard, en av grunnleggerne av Hewlett Packard.
De satte opp tre handlingsregler for innovativitet ved institusjonen:
Framskaff de beste folkene
Gi dem tilstrekkelig med midler
La dem arbeide i fred
- Dette er kritierier som er så intuitivt riktige, og det var de samme prinsippene som lå til grunn for universitetspolitikken på 60-tallet, hevder Svaasand.
- NTH gjorde en bevisst innsats for å rekruttere folk fra andre forskningsinstitusjoner, fortsetter han. I dag er den begrensende faktor i Norge intellekt, og ikke økonomiske midler. Da må universitetsledelsen spørre seg sjøl: Hvordan får vi de beste folkene til NTNU?
 |
| FØR TEPPEFALL: - Dette er siste akt i min del av styringa av universitetet, forklarer Lars O. Svaasand og peker på bildet som ble tatt etter det aller siste styremøtet i Høgskolestyret ved NTH. Men å vie seg helt og fullt til forskning, er ikke så lett: Da campus-debatten stod på som verst, var Svaasand en av de ivrigste bidragsyterne i Universitetsavisas leserspalte. |
Å optimere energiutvinning
Da er ikke volumetrisk vekst av studenttallet veien å gå, mener professoren.
- Hvis vi ser til de ledende universitetene i dag, ligger de på rundt fem-seks tusen studenter. NTNU ligger på det firedobbelte.
Svaasand gir et bilde fra fysikken for å anskueliggjøre situasjonen:
- Det er en kjent lov at man oppnår energi ved å fusjonere lette elementer som hydrogen, mens man må fisjonere for å frigjøre energi når det gjelder tunge elementer som uran.
- Er det blitt en elefant på leirføtter, er det på tide å spalte opp litt. Men er det ei samling av lette elementer som bare virrer omkring uten å ha noen sammenheng, kan det kanskje være bra å smelte dem sammen for å gi litt større tyngde.
Svaasand tror derfor det kan være interessant – vel ti år etter omlegginga – å stille spørsmålet om NTNU ikke kunne være tjent med å fisjoneres til ei løs overbygning over mer sjølstendige colleger, hvor profesjonsutdanningene kunne danne en enhet, og de frie studiene kunne utgjøre en annen del.
Dette mener han kan begrunnes både ut i fra organisatoriske hensyn, og fra utdanningsmessige.
Regelen om vekst i byråkratiet
- Det er et alment faktum at byråkratiet vokser progressivt i forhold til størrelsen på institusjonen. Ingen institusjoner reduserer byråkratiet ved å fusjonere.
- Da AVH og NTH i si tid ble slått sammen, var ett av argumentene at man skulle spare veldig mye i administrasjon. Men det som skjedde, var at man måtte ansette nye folk som skulle overlappe disse to enhetene, slik at de skulle henge sammen!
Svaasand hevder at fusjoner svekker organisasjonens gjennomsiktighet og øker behovet for antallet administrativt ansatte. Ei sammenslåing med HiST vil ikke bare føre NTNU veldig langt fra å være et forskningsuniversitet; i siste ende tror han det vil ødelegge begge enhetene.
På vei bort fra forskningsuniversitetet
- Jeg har ingenting i mot at HiST også skal kunne være et universitet. Det er ingenting i veien for at vi kan ha både et undervisnings- og et forskningsuniversitet i Trondheim. Derimot tror jeg det vil ødelegge hele utdanningsstrukturen å slå alt sammen til én organisasjon, sier han.
Når vi utdanner ingeniører og sivilingeniører i dag, fyller de et behov i samfunnet. Utdanner vi folk innen el-kraft, trenger vi ingeniører til å drifte anlegget, og vi trenger sivilingeniører som kan drive nye planer og konsepter inn i systemet. De fyller to forskjellige nisjer, ifølge den engasjerte professoren.
- Problemet i dag er at vi ser en tendens til at utdanning har blitt slik at jo flere studiepoeng du har, jo finere er det. Du springer liksom livet av deg på universitetet, og jeg tror ikke vi er tjent med det.
Et ansvar å si i fra
- Vi må ikke ha en struktur på utdanninga som tilsier at ei ingeniørutdanning er det første steget mot ei sivilingeniørutdanning, som igjen er neste skritt mot en phd. Det er klart det skal være frie overganger, men alle fyller forskjellige funksjoner. Det er når du gjør noe du føler du behersker, at du er mest tilpass, og da er du også mest kreativ, hevder Svaasand.
Derfor mener han det er en politisk oppgave å sørge for at vi får dekt de profilene vi skal fylle i samfunnet, og ikke blande utdanningene sammen og få et system som oppmuntrer til at folk skal holde på til de detter av.
- En nasjonal lojalitet krever at universitetet med styrke framhever det som er nødvendig for å skjøtte den oppgaven det er satt til, avslutter han.
Tekst og foto: Trond Åm | 
