KARRIERE:
Fra lesesal til storpolitikk (13.4.07, 11:17)

De vokste opp på hver sin side av Nidelva. Nå tjenestegjør Silje fra Sjetnemarka og Henrik fra Risvollan sammen på den norske ambassaden i Wien.

Det e’ langt igjen te Royal Albert Hall, sang Åge på plata 7800 Namsos som utkom i 1975.

Det er et stykke vei fra Nidelva til Donaus bredder også. Men drømmen om å komme seg ut i den store verden er fortsatt universell.

For Silje Arnekleiv og Henrik Malvik ble studier i statsvitenskap på NTNU en døråpner til storpolitikkens arena.

KORTPENDLER: Henrik Malvik er stolt, nybakt familiefar med 20 meter å spasere til en spennende jobb i den pulserende millionbyen ved Donau. – Men det blir alt for sjelden tid til en omgang fotball med kameratgjengen hjemme i Trondheim, sukker han.

Ikke tull med protokoll
Østerrikske Christian, sjåfør og altmuligmann på syvende året ved den norske ambassaden, åpner den høyre bakdøra på bilen. Undertegnede småjogger rundt bakparten på det standsmessige kjøretøyet, og smetter inn.

- Det er protokoll at den høyest rangerte diplomaten sitter til høyre. Og du er ikke diplomat, antar jeg, sier Christian, og avleverer et vennlig men bestemt blikk i bakspeilet.

Etter å ha blitt avslørt på manglende diplomatisk etikette er det bare for journalisten å gli så hurtig og lydløst som mulig en liten meter til venstre, bak sjåføren. Litt mindre beinplass der, men ellers helt fint. Henrik smiler unnskyldende, og forsikrer at han ikke er så knallhard på akkurat denne typen formaliteter.

Fra hovedkvarteret i Reisnerstrasse 55 glir vi gjennom den staselige ringveien som er anlagt der Wiens befestninger tidligere beskyttet byen mot svensker, franskmenn og tyrkere, med vekslende hell.

Minutter senere ruller ambassadebilen opp foran det overdådige palasset Hofburg, som har huset den mektige Habsburger-slekten. Hofburg er ikke mindre kjent som stedet hvorfra Adolf Hitler erklærte Anschluss i 1938 - til folkemassenes jubel.

HISTORISK GRUNN: Hofburg-palasset har i mange århundrer vært sentrum for den keiserlige makt, først og fremst eksersert av Habsburgerne. I dag har blant annet Østerrikes president kontorene sine i dette komplekset. Det var her på terrassen til nyeste fløyen, Neue Burg, at Adolf Hitler i 1938 kunngjorde Anschluss for det østerrikske folket og en bekymret omverden.

Harde forhandlinger
Hofburg er fortsatt et politisk omdreiningspunkt i metropolen som er vertskap for store internasjonale organisasjoner som FN, det Internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSCE, eller på norsk: OSSE).

Som en av utenriksdepartementets utsendinger til OSSE-delegasjonen, har Henrik Malvik fredelige hensikter. Men akkurat i dag har han fått i oppdrag å fremføre ganske skarp kritikk mot russernes militære tilstedeværelse i en liten flik av Moldova som heter Transdnistria.

Verdenssamfunnet mener at Transdnistria tilhører Moldova. Ikke alle er enige i akkurat det.

Den fjortende russiske arme og et enormt våpenlager skaper hodebry for Henrik og resten av diplomatkorpset i OSSE. Som forhandlingspartner i konflikten har OSSE mandat til å kreve at russerne trekker ut våpen og styrker fra området, da nærværet av disse legitimerer eksistensen av det transdnistriske regimet.

Men kritikken blir knapt møtt med et skuldertrekk av utbryterrepublikken Transdnistrias mektige beskyttere i Moskva, innrømmer Henrik. Klar tale fra OSSE betyr foreløpig lite eller ingenting i forhold til å nærme seg en løsning på den betente konflikten.

- Vi er fortsatt enige om at vi er uenige, er Henriks nøkterne oppsummering når vi møtes igjen etter det daglige OSSE-møtet i Hofburg.

Sånn sett er dette en helt vanlig dag på jobben. I storpolitikkens verden kan det ta lang tid før man oppnår resultater.

HØRT DET FØR: - Det blir vel champagne og kanapeer hver dag på deg? Og mye Ferrero Rocher-konfekt, sikkert? Silje Arnekleiv har rukket å få spørsmål i denne sjangeren av ganske mange venner og bekjente allerede. Og like ofte må hun avkrefte noen seiglivede myter om diplomatenes liv og levnet.

Varierte arbeidsdager
I det perspektivet er Silje Arnekleiv litt heldigere stilt. Hennes oppgaver ved ambassaden består blant annet i å følge opp det bilaterale samarbeidet mellom Østerrike og Norge.

Arbeidsdagen kan spenne fra å rapportere hjem om hvordan ambassaden vurderer den politiske situasjonen i landet, til å være organisator og døråpner på mottakelser for både kultur- og næringslivet.

Mens Henrik er stasjonert utenlands på femte året, etter to år i Zagreb og snart tre år i Wien, er Silje fortsatt inne i sitt første år på ambassaden.

Men den østerrikske hovedstaden kjenner hun likevel godt - og tysken klinger perfekt. På samme tid som hun var hovedfagsstudent i statsvitenskap ved NTNU, fikk hun nemlig med seg en mastergrad i Advanced International Studies ved Diplomatic Academy i Wien.

Opprinnelig var hun innstilt til et statsstipend, men boikotten som kom i kjølvannet av Jörg Haiders valgseier i 2000 førte til at studiet måtte finansieres av Lånekassen i stedet.

Ekstra utgifter til tross – angre gjør hun likevel neppe.

- Jeg trives utrolig bra med både jobben og byen. Når man skal bestemme seg for en utenriksstasjon, må man vurdere to ting: hvordan er ambassaden? Hvordan er stedet? Dette er to helt forskjellige ting, og det noen kan finne utfordrende, kan være mindre interessant for andre, forteller Silje, og levner liten tvil om at for henne er Wien riktig sted til riktig tid.

FAKTA

UDs aspirantkurs er et treårig trainee-program med sikte på fast jobb i utenrikstjenesten. Kurset er en kombinasjon av opplæring og praksis – i Norge og utenlands. UD tar opp om lag 20 nye aspiranter årlig, og de fleste av disse vil være det departementet beskriver som dyktige generalister, med en samfunnsrelatert/humanistisk utdanning, og svært gode språkkunnskaper. Ved siste års opptak hadde to av aspirantene bakgrunn fra NTNU-studier.

Hjemmekontor langt hjemmefra
Henrik er også fornøyd med livet i Reisnerstrasse. I den flotte villaen som ligger vegg i vegg med ambassaden deler han toppetasjen med de to trønderjentene sine – den yngste en liten sjarmør på seks måneder, som allerede har fått sin første Rosenborgdrakt.

- En av de store utfordringene med utenrikstjenesten er å få familielivet til å gå opp. Jobbmuligheter til partner er en viktig del av dette, og har heldigvis fått større fokus i organisasjonen i løpet av de siste årene, forklarer Henrik.

- Selv er vi heldige i den forstand at kona arbeider som grafisk designer for et byrå i Oslo, men arbeider hjemmefra her i Wien, forteller han.

Hvor lenge den lille trønderkolonien blir i Wien, kan de ikke svare på. Jobbens natur innebærer imidlertid at man ikke gror fast på ett sted.

- Vil man gjøre karriere, bør det dessuten ikke gå altfor lang tid uten å ta en periode ved UD i Oslo, for det er primært hjemme, nær den politiske ledelsen, man gjør seg bemerket, avslutter Silje og Henrik.

Tekst og foto: Kenneth Stoltz