LESERBREV

Harris Utne: Slipp universitetstittelen fri (21.8.07, 09:33)

La kvaliteten telle. La høyskolene hete universiteter om de vil, men la det være klart at det er bare kvaliteten med som har noe å si i fremtiden.

Aftenposten omtaler 11. august det nye universitetet i Agder og frykten for at en kan få A- og B-universiteter. At den tradisjonelle universitetsbetegnelsen kom til å forsvinne med Stortingets nye, lave krav om antall doktorgrader og mastergrader, har vært kjent en stund. Derfor er det bare én ting å gjøre: Slippe universitetstittelen fri.

Omtrent uten unntak ønsker lærestedene å orientere seg mer internasjonalt og tiltrekke seg flere studenter. Men nasjonalt har det rådet et fullstendig kaos med hensyn til hvilken rolle henholdsvis høyskolene og universitetene skal ha.

Tydeligvis er tankene høye om hva selve tittelen "universitet" kan bringe med seg. Og det helt uavhengig av om en oppfyller det mange tradisjonelt forbinder med et universitet: Dannelse for enkeltindividene og en symbiose av forskning og undervisning i et bredt spekter til gagn for samfunnet som helhet.

Harris Utne skrev dette som et innlegg til debatt i Aftenposten.

Universitet ikke nødvendigvis kvalitet
I et land hvor regionaldriften er sterkere enn seksualdriften, vil en snart få et universitet på hvert nes som følge av et ønske om økt status, gull og grønne skoger.

Det er en misforståelse at et stempel som universitet i fremtiden vil være et stempel om kvalitet. Det finnes dårlige og gode høyskoler og universiteter uavhengig av om de er gamle eller nye, for ikke å snakke om den store variasjonen internt på institusjonene.

De formalistiske og kvantitative kravene om å bli universitet har i dag bare negative følger. Det fører til et jag om å oppfylle nøyaktig disse kravene (5 mastergrader og 4 doktorgrader) i stedet for at institusjonene satser på en måte som de selv synes er best for kvaliteten.

Både studenter og forskere setter spørsmålstegn ved hva dette kan gjøre med de øvrige bachelorstudiene. Og det er skremmende lite fokus på akademiseringen av høyskolene og hvordan høyskolene skal posisjonere seg for å bli best mulig til det som er viktig for samfunnet rundt dem. Det er ikke lenge siden både lærer- og sykepleierutdanningene fikk hard medfart i mediene og fra NOKUT (Norsk organ for kvalitet i utdanningen).

Navnet har lite å si
Det er synd hvis det råder en oppfatning om at høyskoler og universiteter er det samme, bortsett fra at universitetene er litt bedre. De er likeverdige, men med ulike samfunnsoppdrag uten at det fremstår slik i dag.

Alt de nye reglene for å bli universitet fører med seg, er et omfattende byråkratisk system for å bestemme hvem som kan kalle seg universitet og ikke. Selv navnet har på sikt svært lite å si, fremfor alt internasjonalt.

Ideelt sett handler det om at undervisningen som skjer ved et universitet er sterkt koblet til forskning og at de står for en stor del av forskerutdanningen (phd). Slik vil det ikke være nå lenger. Også den europeiske universitetsorganisasjonen (EUA) opererer med en definisjon hvor det holder å bare ha en forskerutdanning for å kunne defineres som universitet.

Ulike roller
Jeg har lenge argumentert for at det ikke burde bli flere universiteter i Norge. Dette fordi universitetene og høyskolene har en ulik rolle i samfunnet. Det handler ikke om at jeg ikke unner de nye høyskolene universitetsstatusen, eller at jeg ikke anerkjenner kvaliteten på det de holder på med. Tvert om, jeg synes det er svært bra at landets høyskoler er ambisiøse og er seg bevisst hva de kan tilføre samfunnet.

Men jeg synes utviklingen med nye doktorgradsprogrammer og mastergrader skal skje naturlig som følge av økt behov for kompetanse og ikke som svar på noen formelle, rigide krav hos myndighetene.

La høyskolene hete universiteter om de vil, men la det være klart at det er bare kvaliteten i det en driver med som har noe å si i fremtiden.

For ett år siden satte Regjeringen ned et utvalg for å se på høyere utdanning (Stjernø-utvalget). De skal levere arbeidet sitt i løpet av høsten. Da har de ikke mye valg. Sammen med å sørge for et system for at høyere utdanning stiller sterkt internasjonalt og nasjonalt i fremtiden, må de gjøre noe med disse kunstige kravene for å bli universitet.

Harris Utne, tidligere Studenttingsleder