Algenes konge (29.10.07, 10:55)

Professor Emeritus Olav Smidsrød er mannen som ble mottatt som en berømthet da han var i Kina som gjesteforeleser. Han har en enorm vitenskapelig produksjon bak seg og har nå gått over i pensjonistenes rekker, uten at han helt klarer å legge arbeidet fra seg av den grunn.

Vi møtes på hans kontor en høstdag med strålende sol over kjemiblokkene på Gløshaugen.

PENSJONIST: Da han rundet 70 like før jul i fjor, trakk Smidsrød seg litt mer tilbake fra aktiv jobbing ved instituttet. - Jeg og kona tar lengre ferier nå, sier han.

Et unikt miljø
Olav Smidsrød er en mann med et imponerende vitenskapelig rulleblad, og han omtales ikke uten grunn som en av de virkelig store stjernene innenfor sin fagkrets.

Arbeidet hans spenner fra planting av trær i afrikanske ørkenområder, gratisundervisning i Mexico til utvikling av medisiner og kosmetiske produkter. Og dette er bare et lite utdrag fra hans allsidige karriere.

Likevel er det en beskjeden mann som sitter ovenfor meg og han er raskt ute med å påpeke at det er hele miljøet som har oppnådd resultater og at han på ingen måte akter å ta noe av æren for suksessen alene.

- Tatt i betraktning alle de fantastiske medarbeiderne jeg har, føler jeg at jeg har vært altfor mye i fokus. Jeg har vært veldig heldig med mine medarbeidere og det synes jeg er viktig at kommer frem. Dette gjelder selvsagt mine kolleger, men studentene har også betydd mye, og det er de som skal bygge videre på det vi har fått til.

RIDDER AV ST. OLAV er bare en av mange prestisjefylte utmerkelser Olav Smidsrød har fått i løpet av sin karriere.

Fra tang og tare til livsviktig medisin
Miljøet ved Institutt for bioteknologi har lenge vært kjent for innovasjon og konkrete resultater. Her finner vi flere av verdens ledende alginatforskere. Deres oppdagelser av kjemiske egenskaper i tang og tare har gitt verden et stort antall nye produkter.

Mest kjent er kanskje prosjektet med å utvikle alginatkapsler som fungerer som kunstig bukspyttkjertel for å produsere insulin. Man har også klart å utvikle marint kollagen, noe som gjør at kosmetikkindustrien nå kan regulere smeltepunktet på sine kremprodukter slik at de bedre trekker inn i huden.

Et annet resultat av forskningen er produkter for sårheling, og et produkt som løser opp slimet for pasienter med sykdommen cystis fibrosis.

I tillegg har Olav Smidsrød og medarbeiderne hans en finger med i spillet i utviklingen av Englands mest solgte reseptfrie legemiddel.

- Ikke alltid man har rett
Noe av suksessen forklarer Smidsrød slik:

- Jeg har alltid sagt til mine studenter at hvis jeg har kommet med uttalelser eller skrevet noe som er feil, da må de ikke nøle med å gi meg beskjed. De skal ikke være redde for å påpeke mangler, for det er på denne måten forskning og verden går fremover.

- Man kan ikke alltid ha rett, fortsetter Smidsrød. - Det er mange som tviholder på en halvsannhet hele livet, og dette skader dem selv i det lange løp. Det er ikke mulig alltid å ha riktige teorier, og mine studenter og medarbeidere har hele tiden bidratt til å holde meg oppdatert. De har hele tiden hjulpet meg på veien til å komme stadig nærmere det man til enhver tid kan kalle sannheten og det er på denne måten man får et godt og konstruktivt arbeidsmiljø.

HJEMMEKONTOR: Nå jobber han mest fra sitt hjemmekontor, der han er i full gang med å oversette sin egen lærebok til engelsk.

Utgangspunktet
Men for å begynne med begynnelsen: Det er ikke tilfeldig at det ble bioteknologi. Smidsrød forteller at han som ung var så heldig å gå på gymnas i Tønsberg hvor man hadde en prøveordning med naturfaglinje. Her ble han assistent for forfatteren av både fysikk- kjemi- og biologiboka man brukte på den tiden, Sverre Bruun.

- Jeg hadde en veldig flink bror som var assistent for han et år, og siden jeg var broren til han flinke, fikk jeg også lov til å prøve meg. Jeg fikk være assistenten hans i to år. Han hadde et budsjett på 400 kroner i måneden, og arbeidsoppgavene besto i å kjøpe inn utstyr og gjøre forberedelsene til øvingene. Gjennom dette arbeidet ble jeg veldig interessert i både kjemi, fysikk og matematikk.

Den andre årsaken til at Olav Smidsrød valgte som han gjorde, var at han hadde en lektor Sundene som var utdannet biolog og som senere ble ansatt på Institutt for tang- og tareforskning. Han tok med seg elevene med på ekskursjon til Vasser ute på Tjøme for å botanisere.

- Der gikk vi uti sjøen og vasset, mens han ivrig fortalte oss de latinske navnene på tangen. Jeg husker jeg ble fascinert over at noe kunne overleve i det røffe klimaet under vann og jeg tenkte med meg selv at det som var under sjøen var minst like interessant som det som befant seg på land. Da det mange år senere kom et diplomarbeid som gikk på å fremstille alginat, var jeg rask med å hoppe på, forteller Smidsrød.

- Når jeg i dag er vitne til diskusjoner rundt lærerutdanning og lærernes posisjon i dagens samfunn, må jeg få si at når jeg ser tilbake på min ungdomstid var lærerne virkelig samfunnets støtter. Lærerne jeg hadde var med på å gi meg en ballast som var helt fantastisk. De gav meg en forståelse av kjemi og fysikk som var så grunnleggende at selv om jeg ikke var en veldig flittig student da jeg tok utdanningen min ved det som da var NTH; jeg var nemlig veldig aktiv sosialt, så hadde jeg alltid den tryggheten at jeg hadde et bunnsolid fundament. Så det å gi elevene og studentene en forståelse av naturen rent fysisk og være entusiastisk rundt sitt eget fagfelt er noe som har opptatt meg, sier Smidsrød.

SANGER: Dørskiltet prydes av en glad studentsanger. - Jeg har hatt mye glede av å delta på UKA, sier Olav Smidsrød, som har vært aktiv i studentsangforening.

Bånd til industrien
Den samme interessen kommer også til utrykk ved at Smidsrød har drevet mye med anvendt forskning. Det fortelles at har vært flink til å kommunisere med industrien og ta deres problemer på alvor:

- Det er denne typen ting jeg synes er veldig gøy, å bruke rent grunnleggende forskning og kunnskap og se konkrete resultater. Jeg har nok også hatt en evne til å tenke kreativt og har tatt ut en del patenter - jeg tror det har blitt rundt 20 stykker etter hvert.

I tillegg til å være med å utvikle patenter har Smidsrød også vært med på å opprette selskaper som eksisterer fremdeles. Han dannet også tidlig en stiftelse hvor han og hans medarbeidere sammen med en jurist samlet patentene.

Ideen var at eventuelle inntekter og overskudd skulle føres tilbake til prosjekter på grunnforskningsnivå eller gis som kapital til oppfinnere.

- Det kan komme mye konkret ut av forskning, og jeg synes det er forferdelig artig å se at kunnskapen vår kan brukes til noe konkret, forteller han.

Økonomiske utfordringer
Smidsrød påpeker at det økonomiske aspektet har vært ett evig slit. I tillegg er det kanskje enda vanskeligere å få økonomisk støtte til forskning i dag enn det har vært noen gang.

Nylig har Institutt for bioteknologi fått støtte gjennom forskningsrådet (KMB) og på denne måten greid å sikre seg midler til et langvarig prosjekt hvor Gudmund Sjåk Bræk er faglig leder og Bjørn Erik Christensen koordinator.

- Dette er veldig positivt da vi får ca seks millioner kroner i året å rutte med de neste fem årene. Men forskning med bare universitetsmidler er så å si umulig, det blir bare lønn til professorene og svært få midler til stipendiater og utstyr.

Smidsrød har vært kjent i fagmiljøet for å være flink til å skaffe økonomiske midler til forskning. Dette har vært en stor del av hans arbeidshverdag som har tatt mye tid og innsats.

- Hvorfor har du ofret så mye tid og krefter på dette?

- Vi har absolutt ingen mulighet for å drive den forskningen vi gjør her på grunnlag av den basisbevilgningen vi får. Ikke i det hele tatt. For å kunne drive forskning på et visst nivå er man helt avhengig av å få penger fra industrien eller andre eksterne kilder. Hvis ikke blir man sittende med en doktorgradstudent og pusle på for seg selv, og veldig mange her er tvunget til å gjøre nettopp det. Og det holder ikke hvis vi i Norge ønsker å hevde oss i den internasjonale konkurransen, mener Smidsrød.

For å kunne oppnå resultater er det i tillegg viktig at man evner å jobbe tverrfaglig, og for eksempel kombinere fysikk, kjemi og biologi. På dette området mener Smidsrød at de har vært både heldige og til og med litt flinke:

- Vi samarbeider veldig bra med både fysikk og medisin, og vi var tidlig ute med tverrfaglighet. Fra mine opphold i både USA og Canada har jeg erfart at det er lite samarbeid. De opplever en så hard konkurranse at de tviholder på sitt for å klatre høyere på den akademiske stigen. I Norge har vi mer sosialisme, og som professor sitter du som regel for livet. Kanskje er den økte tryggheten med på å gjøre det lettere for oss å samarbeide med hverandre.

Nedtrapping
Noe av suksessen skyldes nok også at Olav Smidsrød har hatt en stor arbeidskapasitet og er veldig glad i å arbeide. Han har jobbet to skift i døgnet og avslører at han nesten ikke kan forstå at han fremdeles er en gift mann.

- Men nå er vi pensjonister både jeg og kona mi, og nå får jeg ikke lenger være så mye borte. Men jeg har fått meg et kontor hjemme, så jeg kan sitte der og arbeide.

For tiden legger han siste hånd på en bok han har oversatt. Han har kuttet ut mange av pliktene sine med hensikt, spesielt mange av de mer kommersielle. Han er ikke lenger formann i stiftelsen, men fungerer fremdeles som en slags rådgiver.

- Hvordan oppleves tilværelsen nå som du har begynt å trappe ned?

- Nedtrappingen har nok skjedd raskere enn jeg hadde sett for meg, det er jo folk som er fem år eldre enn meg og som er på jobb hver eneste dag. Nå fungerer jeg som rådgiver og skriftefar og har ikke lenger noe offisielt ansvar.

Men han gjør det klart at han kan slappe helt av:

- Jeg har så mange gode medarbeidere som nå får overta mange av mine oppgaver, og de vet alle at om de ønsker å snakke med meg så må de bare ta kontakt! Jeg elsker å snakke fag og det blir jeg aldri sliten av. En god faglig samtale setter jeg veldig stor pris på.

Tilbakeblikk
- Dette ble mye om meg det, sukker Olav Smidsrød. Han legger likevel til at han er jo litt stolt av det han har oppnådd.

- Det er deilig å kunne sette seg ned og slappe av og si til seg selv at jeg kunne ikke gjort særlig mye mer. Ingen kunne vente seg noe mer av meg. Jeg tenker selvfølgelig at jeg skulle vært mye flinkere til veldig mye, men jeg har i grunnen god samvittighet for det jeg har klart å få til. Jeg har vært med å bygge opp et miljø som er veldig levende og det føles som en bondegård som nå skal gå videre til neste generasjon. Og det er jeg veldig fornøyd med, avslutter Olav Smidsrød.

Tekst: Tale Westvik
Foto: Arne Asphjell