Et kurdisk byggeprosjekt (30.10.07, 07:37)

Han forlot en lysende karriere i Norge for å bygge opp irakisk Kurdistan. Les historien om NTNU-studenten som ble viserektor ved University of Dohuk.

- Forstyrrer jeg?

- Nei, du forstyrrer slett ikke. Det er alltid hyggelig å høre fra mitt andre hjemland. Jeg skal prøve å svare på spørsmålene dine så fort som mulig.

ATRUSHI kom til Norge og NTH i 1987. Foto privat.

På flukt
E-posten tikket inn noen dager etter at forespørselen om et intervju var sendt. Den tydelig opptatte mannen som gjerne forstyrres er Dawood Atrushi, viserektor ved University of Dohuk.

For noen år siden var han NTNU-student. Nå vil han gjennom akademia og internasjonale forbindelser være med på å bygge opp sitt første hjemland, Kurdistan i Nord-Irak.

På klingende norsk, men med et snev av dialektforvirring, forteller han om da han flyktet fra Irak.

- Jeg måtte dra. Jeg var politisk aktiv mot Saddams regime. Hele familien var involvert på ulikt vis og vi måtte flykte til Iran. Vi kunne ikke bli der lenger.

To av familiemedlemmene var geriljasoldater, og hans egne aktiviteter ble også oppdaget etter hvert. Han høres på ingen måte opprørt ut. Historien er nok fortalt mange ganger før, og nå virker det viktigere å opplyse enn å fortelle dramatiske, men virkelige, eventyr.

- Jeg kom til Norge i åttisju. Da var jeg 22, og måtte avbryte ingeniørstudiene på tredje året. Det viktigste for meg med å komme til Norge, var å få fortsette å studere.

Mens familien hans ble igjen i Iran, dro den unge mannen alene nordvestover, til lille Norge, og etter hvert Moholt studentby og NTH.

Han skulle bli bygningsingeniør, det hadde han bestemt seg for mange år tidligere.

Kunnskapens byggestener
- Jeg har alltid vært fascinert av bygningsingeniørenes håndverk, og har alltid sett opp til bygningsingeniører, forteller han om sitt valg av utdanning.

Men et annet poeng er minst like viktig:
- Jeg ville være med på å bygge opp Kurdistan igjen etter alt det Saddam ødela.

Tjue år og en doktorgrad senere er han tilbake i hjembyen Dohuk, 60 kilometer fra den tyrkiske grensa, for å gjøre nettopp det.

Selv om en skulle tro det er naturlig å bruke den tekniske kunnskapen fra hans doktorgrad om betong i bygg, var det kunnskapene han tilegnet seg rundt akademia som skulle bli Atrushis byggestener.

LÆRERKOLLEGIET har en lang vei å gå for å bygge et moderne universitet og trenger all den hjelp de kan få. Foto privat.

Gammeldags system
Det femten år gamle University of Dohuk er et av åtte kurdiske universiteter, i tillegg til noen institusjoner som tilbyr en toårig utdanning etter videregående skole. Høyere utdanning er gratis på tross av økonomiske problemer. Men Atrushi mener forholdene likevel ikke er gode nok.

- Utdanningssystemet er gammelt, og vi diskuterer mye hva som skal til for å bedre situasjonen og bli kvitt systemet. Jeg har mange års erfaring fra det akademiske miljøet i Norge, både som student, forsker, vitenskapelig assistent og lektor, og har tatt med meg mye verdifullt som kan benyttes og overføres til mitt universitet her, forteller han engasjert.

Trenger hjelp
Likevel er han klar på at det trengs hjelp utenfra.

- Vi trenger reformer. Det er dessuten mangel på undervisningslokaler, laboratorier, utstyr og teknologi. Norge har både kunnskapen og interesserte institusjoner som kan hjelpe oss med denne utfordrende og viktige jobben, sier han.

Han tar seg tid når han snakker, som for å passe på at alle ordene han trenger kommer med. Men at han begynner å glemme norsken sin, slik han påstår, er det umulig å tro på.

Som leder for Internasjonal avdeling er Atrushi opptatt av å knytte sterke bånd mellom sitt unge universitet og omverdenen, og jobber særlig med å etablere samarbeid med forskningsinstitusjoner og universiteter i Europa og USA.

Det går framover. University of Dohuk har som første universitet i Irak blitt del av Erasmus Mundus-programmet.

INGENIØRSTUDIET er en bærebjelke når landet skal bygges. Foto privat.

Tilbakevending
Ingeniøren hadde en lysende karriere foran seg i Norge da han valgte å dra. Han var ansatt i selskapet Rambøll med god lønn. Men mannen hadde andre ambisjoner for seg selv.

Jobben som viserektor fikk han for 18 måneder siden. Før dette hadde han pendlet mye fram og tilbake. Da hadde han hjulpet til med undervisning uten å være ansatt. Han ble hele tiden bedt om å komme tilbake til Irak.

- Jeg skulle tilbake. Det var planen hele tiden. Jeg vil hjelpe mitt folk. Men det har ikke vært enkelt, og vi vet ikke hvor lenge vi kan bli. Alt har med økonomi å gjøre, forteller han rolig.

Da han bestemte seg for å ta med familien på fem og dra, hadde han spart lenge. De oppsparte midlene lever han delvis av fremdeles.

- Da jeg begynte i jobben her fikk jeg 300 dollar i måneden. Husleien var på 600 dollar. Du kan jo tenke deg hvordan det er. Nå får jeg en del mer, men lønnen er likevel ikke høy. De som ikke dro, men som har vært her hele tiden har i alle fall hus eller jord. Vi har ingenting og må etablere alt på nytt. Det er ikke lett.

Han vet om mange som gjerne vil tilbake, men som ikke ser mulighetene likevel. Jobbene finnes, og han får stadig epost fra folk med høy utdanning som ønsker seg hjem. Men lønningene er ikke høye nok. Levekostnadene i Kurdistan er i forhold skyhøye.

- Framtidsutsikten for en nyutdannet akademiker er ikke nødvendigvis helsvart. Er man lege eller sivilingeniør finnes det jobber. Har man businessideer er det også muligheter. Men det offentlige har svært lave lønninger, og å skaffe jobber til alle som utdannes er en stor utfordring for myndighetene.

Mulighetenes land
Irakiske Kurdistan har siden 1991 vært beskyttet av FN som et autonomt område som nå er relativt stabilt. Utviklingen og gjennoppbyggingen går fort framover.

- Araberne drar ikke tilbake til Bagdad, men hit kommer både kurdere, arabere og internasjonale selskaper. Her er det store uberørte markeder for utlendinger og en bra investeringslov. Jo enklere det etter hvert blir å få seg jobb, jo flere vil komme tilbake og være med på gjenoppbyggingen.

At Tyrkia truer med å gå inn i regionen, ser han ikke mørkt på.

- Tyrkerne vil ødelegge det vi har oppnådd hittil. Men de har om mulig mer å tape enn det vi har om de skulle angripe. Særlig i forhold til internasjonalt omdømme og deres ønske om å bli medlem av EU. Men selv om vi ikke er redde for Tyrkia, vil et angrep føre til tap av mange liv og stoppe utviklingen en stund.

Atrushi snakker fortere nå. Han har sterke meninger om den politiske situasjonen. Han er overbevist om en framtid i og for Kurdistan. Det høres nesten gjennom telefonrøret at han gestikulerer. Han skulle nok gjerne ha sagt mye mer, men det er tid for å avrunde:

- Takk for at du tok deg tid. Det var virkelig ...

- Nei, tusen takk for at du ringte, nesten avbryter Atrushi. - Kan jeg få si noe helt til slutt?

Han tar sats.

- Jeg må bare få lov å si at jeg ønsker sterkt at Norge skal bli mer involvert i oppbyggingen av Kurdistan. Ikke bare gjennom businessen de allerede er inne med, slik som DNO og Statoil, men også gjennom utdanning. Den politiske situasjonen i regionen er ikke helt stabil, men den vil bli det. Det blir stabilt, og da blir det mye business.

Av Elin Grotnes