LESERBREV

Svein Kristiansen: Skal Kvalitetsreformen gjøre NTNU internasjonalt fremragende? (5.11.07, 15:01)

NTNU har som kjent en ambisjon om å bli internasjonalt fremragende. Samtidig har vi ansatte en betydelig utfordring når det gjelder å realisere Kvalitetsreformen. Det er mye som tyder på at undervisningen er underfinansiert og at deler av reformen forvitrer. På toppen av dette har Kunnskapsdepartementet tatt fra de vitenskapelige ansatte den individuelle forskningsretten. Det ser heller ikke ut til at NTNUs ledelse vil gi oss en slik rett og tillit.

I forbindelse med inngåelsen av en Særavtale om lønns- og arbeidstidsforhold for vitenskapelige ansatte ble det i sin tid enighet om at vitenskapelige ansatte skulle kunne bruke like mye tid til forskning som til undervisning. Dette er i praksis grunnlaget for at vi kan si at vi gir forskningsbasert undervisning. I sin store visdom ble denne avtalen ensidig sagt opp av Kunnskapsdepartementet i 2005. I fremtiden skulle disponeringen av den enkeltes arbeidstid overlates til hver institusjon. I praksis er det nå overlatt til den enkelte instituttstyrer å bestemme om og hvor mye dennes kolleger skal forske.

En dom i Arbeidsretten fastslo at oppsigelsen ikke var tariffstridig, men dommen sa heller ikke at den individuelle retten var falt bort. Gjennom en rekke politiske vedtak gjennom tidene har denne retten vært fastslått. Det står derfor NTNU fritt å si at de vitenskapelige fremdeles har en individuell rett til å drive forskning. Forskerforbundet ba i august ledelsen om bekrefte dette, men har ennå ikke fått klart svar og mye tyder på at de ikke vil gi oss denne retten. Så dette bør de som vurderer å satse på en vitenskapelig karriere på NTNU merke seg: Her på bruket er det ikke uten videre klart at du får drive forskning! Synes du at dette er viktig bør du kanskje heller søke deg mot UiO, UiB, Veterinærhøgskolen eller UMB (Ås).

Kynikere vil kanskje si at dette bare dreier seg om ord og fakter, men i dagens situasjon er det ikke en uvesentlig sak om NTNU har en overordnet policy som sier at vitenskapelige ansatte har en individuell rett til å drive forskning, - men også en plikt, som innebærer at de som ikke forsker må ta andre arbeidsoppgaver. Som følge av Kvalitetsreformen er undervisningsbelastningen i økende grad blitt en trussel mot muligheten til å forske. Dette kommer til uttrykk på forskjellige måter: Man blir pålagt mer undervisning eller får mindre kreditt for undervisningen der man praktiserer timeregnskap eller arbeidsplaner. Et annet utslag er lengre tid mellom hver forskningstermin eller at forskningsterminen regnes inn i den totale forskningstiden. Forskerforbundet har dessuten fått henvendelser fra ansatte som har fått tommelen ned for grundig planlagte forskningsopphold som også ville bidra til utviklingen av NTNUs internasjonale nettverk.

Det er også andre tendenser som undergraver forskningsaktiviteten på NTNU. Siden den nevnte reformen ble satt i verk har det vært en økende bruk av lektorstillinger og timelærere med begrenset eller ingen forskningsrett. NTNU har i dag omkring 200 universitetslektorer. Dette var en stillingstype som vi for ikke lenge siden ønsket å avvikle. Målet var at mellomstillingen på NTNU skulle være førsteamanuensis med halvparten av tiden til forskning. Antallet lektorer er betydelig sett i forhold til at vi har 450 ansatte i førstestilling. En annen sak er at over 70 av disse er midlertidig ansatt. I dette bildet hører det dessuten med at vi har omkring 700 timelærere med en stillingsandel mellom 10 og 30 prosent (eller nærmere 150 årsverk). Denne utviklingen bidrar også til å undergrave målet om å gi forskningsbasert undervisning. Det er forøvrig tankevekkende at spørsmål som midlertidig ansettelse, stillingsandel og tid til forskning overhode ikke er tatt opp i den pågående arbeidsmiljøundersøkelsen som vel også skulle ta for seg vitenskapelige ansattes situasjon.

Stortinget er nå i ferd med å lovfeste den akademiske friheten. Denne går både på den institusjonelle uavhengigheten og den enkelte ansattes frihet til å velge tema og å utføre forskningen. Dette er viktige spørsmål, men på den annen side kommer lovforslaget i et litt merkelig lys når det er uklart om man overhode har rett til å drive forskning. Forskerforbundet på NTNU forventer at denne saken kommer opp på møte i det sentrale samarbeidsutvalget (SESAM) på førstkommende fredag. Vi forventer da at ledelsen kommer opp med noe i retning av det som er foreslått av en utredningsgruppe på UiB:

Tid til forskning, undervisning og administrasjon/formidling skal som hovedregel fordele seg med 46 prosent, 46 prosent og 8 prosent til de respektive oppgavene. Dersom tiden til undervisning og administrasjon/formidling øker i forhold til normen, skal tiden til forskning likevel være på minst 46 %.

Svein Kristiansen
Forskerforbundet på NTNU