MEKTIG TREKLØVER: For to-tre år siden kunne få tenke seg at Nian Cai Liu (f.v.), Isidro F. Aguillo og Ben Sowter ville få universitetsledere verden over til å skjelve i buksene. Lederne av hhv Shanghai-rankingen, Webometrics-rankingen og THES-QS-rankingen har svært mye innflytelse. - En noe uvirkelig situasjon, mener Sowter, som de siste tre månedene har vært på nærmest konstant reisefot til universitetsledere verden over som vil vite alt om metodologi og utvikling i THES-QS-rankingen.

Konklusjonen først
Etter fire konferansedager ved Shanghai Jiao Tong University står dette fast:

- Rankinger er nå en fundamental del av universitetenes hverdag, enten de vil eller ei, innledet amerikanske Jamie P. Merisotis, leder av den Washington-baserte tenketanken Institute for Higher Education Policy. Og ingen hadde innvendinger mot at dette er en realitet for universitetsledere og endog politikere i dag.

Den som fortsatt er i tvil kan spørre styrelederen som ble kjeppjaget fra jobben sin da hans universitet falt 90 plasser på forrige THES-QS-ranking. Det var i Malaysia.

Konservative Frankrike er også i ferd med å tilpasse seg det nye ”rankingregimet”.

Der opplever man nå en voldsom medieinteresse for rankingene, ja rent ut sagt et rent mediepress i den grad at presidenten Nicolas Sarkozy nylig, i bekymring over de franske institusjonenes svake plasseringer på rankinglistene, sendte i vei et brev til sin utdanningsminister med en glassklar bestilling: to universiteter på topp 20, og ti universiteter på topp 100 innen de neste ti år.

SKREMMER DEN FRANSKE PRESIDENTEN: - Selv Sarkozy danser etter din pipe nå, sa de franske universitetsrektorene til en leende professor Nian Cai Liu, ansvarlig for Shanghai-rankingen.

University Idol
Innvendingene var likevel tallrike, for ikke alle er like glade for utviklingen:

- Rankinger tar helt av nå, vi ser det særlig i Østen. Det er viktig å få et balansert bilde, og ikke tape av syne det som først og fremst er universitetenes rolle. Vi trenger mer åpenhet omkring data som benyttes i disse rankingene dersom det skal gi mening i å sammenligne universiteter, var synspunkter som ble målbåret under en av de mange paneldebattene.

Rankingene er mer for ”skjønnhetskonkurranser” å regne – de er konstruerte og avgrensete i hva de beskriver, ble det hevdet. Richard Yelland fra OECD påpekte det problematiske i at rankingene verken måler undervisningskvalitet eller læringsmål.

- Det meste handler om forskning og penger, som ofte er to sider av samme sak, sa han, og tenkte kanskje på den forkningstunge verdenseneren på rankinglistene, Harvard, som har romslige 30 milliarder dollar å rutte med. – Men vi må stadig minne oss selv på hva et universitet er, og det er betydelig mer enn bare forskning.

Andre igjen, som brasilianske Ana Lucia Gazzola, tidligere universitetsrektor, nå i UNESCO, mente at rankingene har ført mye bra med seg i Latin-Amerika. Særlig det faktum at kvalitet i høyere utdanning er satt på dagsorden i samfunnsdebatten.

En annen positiv effekt ved rankingene, mente man, er økt fokus på globalisering og internasjonal konkurranse innenfor forskning og høyere utdanning. Og en konsekvens av dette er en større grad av selvevaluering innenfor institusjonene.

SVENSK I SHANGHAI: Svenske universiteter gjør det skarpt i rankinger, og var også godt representert på Shanghai-konferansen. Til høyre Kirsten Sahlin, prorektor for forskning ved universitetet i Uppsala, som i THES-QS-rankingen sist fredag ble kåret til Nordens beste universitet, og nummer 71 i verden. Til venstre Sverker Lindblad fra Göteborgs Universitet.

Global dille
Det antas at det finnes mer enn 20 ulike universitetsrankinger rundt omkring når dette skrives, og flere kommer til – Kasakhstan, Slovakia, Tyskland, Romania, Taiwan, Sveits, Hellas, Australia og Brasil har alle igangsatt egne rankinginitiativer.

For ikke å glemme den sovende kjempen Russland, som med dårlige utrustede universiteter hittil har vært lite synlige i den globale universitetskonkurransen, men som nå ønsker å melde seg på for fullt. 7,06 millioner studenter og 146.000 doktorgradsstudenter er ingen dårlig humankapital, og satsingen fra sentralt hold vil med stor sannsynlighet bære frukter, for mens russerne brukte 0,9 prosent av BNP til høyere utdanning i 2005, økte dette til hele 1,7 prosent av BNP i 2006…

Vladimir Troyan, prorektor for forskning ved universitetet i St. Petersburg, forklarte at bare en høyning lønn og av forskningens status i hjemlandet kan snu den betydelige hjerneflukten man har opplevd fram til i dag. Undersøkelser viser at kun 1 prosent av russerne forbinder forskning med et prestisjefullt arbeid, mens i USA oppgir 51 prosent at forskere har ”det mest prestisjefulle” yrket i samfunnet. 24 prosent knyttet ”mye prestisje” til det å være forsker, mens 20 prosent svarte at ”det gir prestisje”, opplyste Troyan.

SATSER OLJEPENGER PÅ KUNNSKAP: Saudi-Arabia satser skjorta på å bygge et eliteuniversitet etter mønster av Massachusetts Institute of Technology. Vanvittige ti milliarder dollar pumpes inn i King Abdullah University of Science and Technology (KAUST). Det første spadetaket ble tatt 21. oktober, og åpningen er planlagt i 2009. Men er det nok kloke hoder i verden til å fylle setene på alle universitetene som vil bli forskningsinstitusjoner i eliteklassen? Nei, mener verdens ledende eksperter på høyere utdanning.

Forundret sjefsranker
Selv om man lenge har hatt ulike nasjonale collegerankinger i USA og enkelte andre land, var det først med Shanghai-rankingen i 2003 at ballen begynte å rulle.

- Det begynte som et oppdrag fra de kinesiske myndighetene, som ville finne ut hvor kinesiske universiteter plasserer seg i forhold til resten av verden, og hva som utgjør kløften mellom våre universiteter og universitetene som er i verdensklasse, forteller professor Nian Cai Liu. Han er opprinnelig kjemiker, men ble som leder av Institute for Higher Education ved Shanghai Jiao Tong University ansvarlig for det som nå er kjent som Shanghai-rankingen.

Med sin lille gruppe på 13 personer har Liu satt Shanghai på verdens universitetskart, sa Jamil Salmi fra Verdensbanken, og hovedpersonen selv lot ikke til å direkte mistrives med den internasjonale oppmerksomheten som har blitt teamet og universitetet hans til del. Men han innrømte likevel at han var mildt sagt overveldet over hvor stort dette med rankinger har blitt, og at arbeidet den lille gruppen hans satte i gang for 4-5 år siden skulle komme til å påvirke universitetsverdenen så til de grader.

Hele ”rankingbevegelsen” hadde opprinnelig studenter og deres familier som målgrupper. Nå er det en global konkurranse der selv statsledere engasjerer seg, og det settes enorme ressurser inn på å være best. Men som i idretten kan ikke alle være best. Noen må bli nummer to, nummer ti, nummer 300 av verdens ti tusen universiteter. Hva da med de som ikke når opp, og skylder på at de blir urettferdig behandlet av de som utformer rankinglistene?

Kan det globale universitetsmarkedet ta samme vei som noen misfornøyde franske bønder skrittet inn på nylig?

- I Bordeaux gikk nemlig en gruppe vinprodusenter sammen om å saksøke flere vinanmeldere, fordi Bordeauxvinen kom dårlig ut på ”vinrankingene”, kunne Bertrand Bellon ved Université de Paris XI berette.

Universitetsrankinger er i ferd med å bli en business med mye på spill. Da er det kanskje bare et tidsspørsmål før advokatene kommer på banen?

Av Kenneth Stoltz