|
LESERBREV Undeland m.fl.: Norsk vindkraft på land – sats nå
(16.11.07, 10:00)
Odd Andersen holdt 1. november et kåseri i Gløshaugen Akademiske Klubb
referert i UA med tittel Vindmøllegalskap.
Andersens synspunkter er velkjente og bygger på en rekke gale eller diskutable påstander. For eksempel svarer bare 1 prosent av danskene nei på spørsmålet: ”Går du ind for vindkraft?”. I de fleste land med vesentlig utbygging er 75 til 80 prosent av befolkningen i utbyggingsområdene positive til vindkraften, og akseptprosenten vokser til og med etter utbyggingen. Det gjelder også de norske utbyggingskommunene Smøla, Hitra og Lebesby.
Norge har vel Europas beste muligheter for vindkraft. På ca. 1 prosent av landområdet kunne vi bygge ut vindkraft med like stor årsproduksjon som vannkraftsystemet. Det er derfor ikke nødvendig å fylle hele Norge med turbiner, hvis hensikten er produksjon til eget behov.
Vindkraften gir sitt hovedbidrag i vinterhalvåret, da elprisen er høyest og tilsiget til vannmagasinene er lite.
Det er få miljøulemper med vindkraft, men turbinene er unektelig synlige i terrenget. De er slanke og elegante konstruksjoner, som mange ser på med glede, men ikke alle. Når mange sier at turbinene vil skremme bort turistene tror vi det er feil. Turistbesøkene til Smøla har for eksempel økt etter vindkraftutbyggingen.
De store og dominerende industrinasjonene går inn for vindkraft, nå kommer også Frankrike med. Vindturbiner vil være et symbol på at man tar verdens ressurs- og klimaproblem på alvor – mangel på vindturbiner viser det motsatte.
Hver moderne turbin i Norge vil i gjennomsnitt spare miljøet for opp mot et tonn CO2 per time om alternativet er kullkraft. Og den vil forsyne 500 husstander (a 2 kW) med elektrisitet. Kraftproduksjonen per flateenhet i en vindpark er ca. 40 ganger det man har i en frodig skog. De spinkle vingene i en moderne turbin høster nesten all den energi som det er mulig å ta ut av vindfeltet i det sveipte området.
Etter vannkraft er vindkraft i dag den beste og billigste fornybare kilde i stor målestokk.
USAs EPRI (Electrical Power Research Institute) og NREL (National Renewable Energy Laboratory) har lenge forutsagt at vindkraft i gunstige områder snart vil gi billigere elektrisitet enn noen annen kilde.
Selv USA ligger foran oss i å ta vindkraften i bruk. Staten Minnesota som har omtrent samme innbyggertall og areal som Norge, har flere ganger mer vindkraft enn Norge.
Teknologien er fortsatt i rivende utvikling. Blant annet har turbinstørrelsen økt med en faktor hundre i løpet av 20 år.
Dessverre har produsentene hatt en tendens til å undervurdere kreftene som et fluktuerende vindfelt utsetter turbinene for. Derfor er teknologien enda ikke ferdigutviklet, selv om den i dag er fullt brukbar, og industrien har en årlig vekst mellom 20 og 40 prosent.
Levetiden kan forlenges og driftsutgifter senkes med bedre regulering av turbinene. Dette krever forskning og utvikling. Så langt er det i hovedsak Danmark, Tyskland, Spania og USA som har dradd forskningslasset. Nå kommer India etter.
NTNU har flere forskningsprosjekter i samarbeid med SINTEF og IFE. Om Norge skal få en sjanse til å satse og bli en vindkraftnasjon med egenproduksjon av turbiner må vi få betydelig mer midler til forskning og utvikling.
For havturbiner er disse problemene enda mer kritiske. Termikk gjør at også vindfeltet til havs har store gradienter. Dette gir utmatningsproblemer for turbinen ved store vindhastigheter og dermed forkortede levetider.
Havturbiner ligger sannsynligvis et godt stykke fram i tid og vil trolig bli betydelig dyrere enn på land. Videreutviklingen av teknologien og forskningen bør derfor bygge videre på de landbaserte teknologiene.
Vindkraft er i dag billigere enn gasskraft, med europeiske priser på gassen. Med CO2-deponering blir prisen på elektrisitet fra gasskraft kanskje sammenlignbar med offshore vindkraft. Men vi bør ikke glemme at ved CO2-deponering slippes det fortsatt ut ca 15 prosent av gassen til atmosfæren, noe som for et anlegg av Kårstø-størrelse tilsvarer utslippet fra rundt 100.000 (hundre tusen!) biler.
Oljealderen går mot slutten. Også gassressursene er begrensede, og vil overta en del av oljens plass. Det er ingen andre utviklede og økonomisk akseptable alternativer på kort sikt. Det er derfor galt å brenne gass i Norge for el-produksjon – og slett ikke bærekraftig – verken med eller uten deponering, når vi har vindkraft som alternativ.
Jørgen Løvseth, Geir Moe og Tore Undeland | 
