AKSJONSDAG 25. NOVEMBER:
Vold mot kvinner på agendaen (23.11.07, 20:21)

Kjønnsrelatert vold har ikke bare med kvinner å gjøre. I første rekke er det et globalt problem, og det inkluderer både menn og kvinner.

Seminaret Gendered Violence and Human Rights in Africa, som ble holdt på Dragvoll torsdag denne uken, hadde som mål å kaste lys over hvordan lokale aktører ser på kjønnsrelatert vold, og hvordan det kan skapes en bredere dialog rundt temaet.

Arrangører var det relativt nyoppstartede Afrikanettverket i Norge, som er et forum for forskere med Afrika som interessefelt på tvers av fagdisipliner.

KOM SENT, MEN GODT: F.v.: Helen Seifu, Valerie Gqiba og Sissel Thorsdalen på plass på Dragvoll etter at snøværet en stund satte seminaret i fare.

Vrange værguder
Ute snør det, og koordinator Sigrid Damman er lettere stresset mens hun ønsker de rundt tjuefem tilhørerne velkommen. Foruten én, mangler nemlig de resterende innlederne.

Kanselleringer og forsinkelser av flytrafikken forsøker å sette kjepper i hjulene for det som skal være oppladningen til den internasjonale aksjonsdagen mot vold mot kvinner som finner sted førstkommende søndag. Heldigvis er første kvinne på plass.

Må forstå forholdene
- Vi tenker ofte på vold mot kvinner som noe som har med konflikter og krig å gjøre. Som Darfur, eller som krigen i Norge. Men dette handler også om hverdag, og om mennesker som står en nær, som ektemenn, brødre og fedre. I Afrika er dette gjerne noe som foregår uten at det tas tak i. Kommer slike saker noen gang opp i retten, taper ofrene gjerne.

Det er Liv Haram, nyansatt førsteamanuensis ved Institutt for sosialantropologi, som forteller. Hun har siden 1989 studert endringer i unge kvinners liv i forbindelse med moderniserings- og urbaniseringsprosesser i Tanzania, og tar i sitt foredrag utgangspunkt i problematikk derfra, men hele tiden med henblikk på at dette er et globalt problem som også forekommer i Norge.

Hun trekker fram hvordan blant annet Tanzania har et komplekst rettssystem der tradisjonelle, religiøse og nasjonale lover lever side om side. Oppå dette kommer menneskerettighetene. At det i tillegg finnes 200 etniske grupper i Tanzania, som gjerne har forskjellige tradisjoner, gjør saken enda mer kompleks. De ulike settene av lover kan fort komme i konflikt med hverandre.

LIV HARAM (t.v.) i diskusjon med Helen Seifu, direktør for African Child Policy Center i Etiopia.

Vanskelig å anmelde voldtekt
- Menneskerettigheter tar utgangspunkt i autonome individer. En kvinne over atten år er voksen. Men dette er veldig ulikt tradisjonelle lover, der en kvinne blir definert ut fra sin situasjon. Hvor hun er i samfunnet, hvor gammel hun er, hvor mange barn hun har og så videre. Å implementere menneskerettigheter og nasjonale lover skaper dermed mange dilemmaer. Moralen i samfunnet er gjerne ikke samstemt med det vi mener er menneskerettigheter.

Haram fortsetter med å trekke fram hvordan det enkelte steder i Afrika ikke er slik at det er individ mot individ, men at en person er medlem av en klan, og at det ved en voldtekt kan bli en sak mellom klanene.

Dette kan gjøre det vanskelig å handle ut fra et lovsystem basert på individuelle rettigheter, fordi det heller er hele klanen som involveres. At det i tillegg er strenge straffer for voldtekt, som gjør at kvinnen som anmelder kanskje får en enorm byrde å bære, gjør det ikke enkelt å anmelde.

- Jeg tror noe av årsakene til at det er så mye vold mot kvinner er maskulinitetskriser og usikkerhet knyttet til det. Dette handler ikke om kvinner og menn i seg selv, men om relasjonene mellom dem. Menn konstruerer kvinner, og kvinner konstruerer menn – det er i forholdet mellom kjønnene at vold oppstår, mener Haram.

HELEN SEIFU arbeider med å rette fokus mot vold mot barn.

Vold mot barn
Flyforholdene har tydeligvis bedret seg, for i løpet av foredraget har de tre resterende innlederne sneket seg på plass. Etter å ha lagt fra seg vinterkåpen, er det etiopiske Helen Seifu som introduseres.

Hun er utdannet advokat og er direktør for African Child Policy Center i Etiopia. Senteret har eksistert siden 2003, og hennes agenda er å informere om senteret og gjennom det sette fokus på vold mot barn.

- Jeg mener vårt senter er unikt, fordi det både driver aktivt ut mot barn og hjelper dem, samtidig som vi sprer informasjon om rettigheter.

Seifu vil si mest mulig på kort tid, og powerpointslidene flyr av gårde i hurtig tempo.

- Barn kan bli utsatt for både fysisk, psykisk og seksuell vold. Mange blir utsatt for omskjæring og for tidlige ekteskap eller voldtekt. Dette er noe vi hjelper til med å håndtere, både gjennom gratis hjelp, men også gjennom forskning.

Hun viser til studier der nesten samtlige av de som har svart sier de har blitt utsatt for vold, og hun går inn på hvor problemene ligger for å få hjulpet barna.

- Kausjonssystemet for kriminelle er for løst, vi har ikke fødselsregister, så en overgriper kan lyve i retten og si han er mindreårig. Dessuten er ikke rettsystemet så sensitivt ovenfor barn. Om et barn røves og tvinges til å gifte seg, kan en i retten gjerne få beskjed om å gå hjem og løse problemet med familien. Alt dette vil vi endre på, forteller hun engasjert.

Ser holdningsendringer
African Child Policy Center jobber både gjennom media, med informasjonsarbeid, gjennom nettverk med NGOer, men driver også lobbyvirksomhet mot parlamentsmedlemmer for en harmonisering av nasjonale lover med internasjonale. De ser resultater.

- Aldersgrensen for å gifte seg er nå blitt atten år for både kvinner og menn, det er innført strengere straffer for voldtekt og tidlige ekteskap, dessuten er holdningene mye endret hos folk. Det ser vi bare ved at vi får inn flere saker. Folk rapporterer mer nå.

Hun avslutter:

- Vi sikter mot nulltoleranse for vold mot barn. For å få til dette vil vi ha med så mange aktører som mulig. Samtidig er det viktig at barna selv også involveres i arbeidet. Barn må være på å bekjempe vold mot barn.

VALERIE GQIBA påpekte at det er et stort problem at regjeringer underrapporterer vold mot barn og kvinner i afrikanske land.

Kvinnenettverk
Voldsproblematikken i Afrika kan virke fjern i vinter-Norge mens ettermiddagen blir mørkere og snøen fortsetter å lave ned. Likevel er det ingen spor av trøtthet verken hos talere eller tilhørere når de to siste innlederne inntar podiet.

Sissel Thorsdalen fra FOKUS (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål) og Valerie Gqiba fra støttesenteret for kvinner, Masimanyane, i Sør-Afrika er ikke mindre engasjerte enn de foregående bidragsyterne.

- Det er så fint å bli invitert hit, for vi håper å styrke nettverket mellom forskning og FOKUS, og særlig i sør, sier Thorsdalen, som er sosiolog og prosjektrådgiver.

Hun forteller videre at forumet allerede er omfattende, og består av 72 ulike kvinneorganisasjoner. De fungerer som et kompetanse- og ressurssenter, og arbeidet de gjør er basert på FNs konvensjoner for menneskerettigheter, hvor målet er å styrke kvinners rettigheter, både sosialt, politisk og økonomisk.

- Vi jobber blant annet med vold i konflikter og krig, men også i forhold til steder der konfliktene i hovedsak er over. Vi involverer oss dessuten i problemer som trafficking og omskjæring av kvinner, som kommer nærmere og nærmere Norge, sier hun.

Kvinner skal lære sine rettigheter
I Afrika er de involvert i ti land, og en av partnerne er kvinneorganisasjonen Masimanyane, som neste taler, Valerie Gqiba er en del av.

- I de tolv årene Masimanyane har eksistert, har vold mot kvinner vært vårt hovedanliggende. Vi jobber med dette både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Gqiba er også utdannet advokat, og jobber nå som dommer i distriktsretten samtidig som hun sitter i styret i Masimanyane. Hun legger vekt på hvor viktig det er med en organisasjon som faktisk ser kvinnene, og kan bidra med rådgivning.

- I Sør-Afrika er funksjonærene så ufølsomme at de ikke ser kvinner som gråter. De bare fyller ut skjemaer uten å se mennesket. Rådgiverne i organisasjonen hjelper meg i min jobb ved å se etter kvinner som trenger hjelp.

Masimanyane fokuserer dessuten på holdningsskapende arbeid, samt å informere om kvinners rettigheter og drive ledertrening. De har også produsert et mannsprogram.

- Kvinner skal jo også jobbe med menn, forklarer hun.

Gqiba hevder at selv om en har sett endringer til det bedre når det gjelder demokratisering og menneskerettigheter i hennes hjemland, er det fremdeles mange som lider under diskriminering og vold.

Myndighetenes glansbilde
- Det er et globalt anliggende at kvinner og barn kommer til kort og ikke får være med i utviklingen. Vold mot kvinner er et problem som heller ikke ser sosiale skiller. Vi vil ikke innse det, men det ser ut som at volden øker. Til og med babyer blir voldtatt. Jeg vet ikke om dere har hørt myten om at en mann kan ha sex med et lite barn for å kureres fra HIV? Det er fryktelig å fortelle det, men det må fortelles, sier hun alvorlig.

Organisasjonen er stolt over å ha laget en skyggerapport om regjeringen til FN.

- Dere vet, når regjeringen selv skal rapportere kommer det bare fram positive ting. Vårt kriminallovverk er svakt, og Sør-Afrika er det landet i verden med flest voldtekter. Selv om politiet gir ut rapporter, rapporterer ikke folk til dem.

Det har sluttet å snø, og utsiktene til en mer effektiv flytur sørover er gode. Innlederne har gjort seg klare til diskusjon og spørsmål fra engasjerte tilhørere. Og idet seminaret er i ferd med å fase ut, kommer Liv Haram med en oppfordring:

- På søndag er det FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner. Da kan vi bruke tiden til å tenke og diskutere enda mer rundt dette viktige temaet.

Tekst og foto: Elin Grotnes