LESERBREV

Bjarne Foss: Kan NTNU bli blant de 10 beste? (3.12.07, 15:58)

NTNU har en vedtatt målsetting om å bli blant de 10 fremste teknisk-naturvitenskapelige universitetene i Europa. Dette er en svært ambisiøs målsetting. Spørsmålet som jeg belyser i dette innlegget er hvordan vi kan komme dit. Mer spesifikt foreslås tre konkrete tiltak som jeg mener alle er nødvendige for at NTNU skal starte klatringen på rangeringslistene.

Nå kan man for så vidt mene hva man vil om universitetsrangeringer. Faktum er imidlertid at disse rangeringene påvirker valgene til beslutningstakere, samarbeidspartnere, kandidater til NTNUs professorater, og potensielle studenter og stipendiater. Slik sett er universitetsrangeringer kritisk viktige for NTNU.

NTNUs ledelse har gitt fagmiljøene en svært stor utfordring gjennom målsettingen om å bli blant de 10 beste. Mitt utgangspunkt som professor og forskningsleder er at det må tas noen kraftfulle grep for å nærme oss målet. Noen av disse tiltakene vil være kontroversielle, men det ikke nødvendigvis smertefritt å bli god!

Tiltak 1: De beste må bli enda bedre
Det har de senere årene vært en aksept og praksis for at de beste fagmiljøene forfordeles både når det gjelder interne og eksterne FoU-midler. Dette er i dag relativt lite kontroversielt, men helt nødvendig for at NTNU skal synes bedre i det globale forskningslandskapet.

NTNUs beste eksempel på dette er sannsynligvis senteret for hukommelsesvitenskap som nylig fikk status som Kavli-institutt. Slikt blir lagt merke til.

En utfordring med tiltaket ”De beste må bli enda bedre” er at NTNU gjør det samme som de fleste andre universiteter. Alle universiteter med respekt for seg selv forfordeler visse områder gjennom strategiske budsjettposter. Det betyr at den relative fordelen ved slike tiltak fort kan svinne hen.

Tiltak 2: Middelmådighet kan ikke aksepteres
Det er et faktum at det er stor spredning i produktiviteten og kvaliteten mellom vitenskapelig ansatte og mellom ulike forskningsgrupper ved NTNU. Eksterne evalueringer i regi av Norges forskningsråd har vist dette. Enkle kvantitative analyser viser også dette.

Et eksempel er produksjonen av PhD-grader. NTNU har en høy doktorgrads-produksjon relativt til de andre universitetene. Det har i snitt vært tildelt 220 PhD-grader ved NTNU de senere årene. NTNU har 870 fast ansatte professorer og førsteamanuenser. Det gir i snitt 0.25 avlagte PhD-grader pr. fast vitenskapelig ansatt pr. år.

Det er et faktum at mange vitenskapelig ansatte har en høy doktorgrads-produksjon – mer enn 1 avlagt PhD-grad pr. fast vitenskapelig ansatt pr. år. Dette betyr at mange produserer lite. 80/20-regelen er sannsynligvis ikke så langt unna sannheten for PhD-grader, publisering og eksternfinansiering. For å komplettere bildet bør det tillegges at det selvfølgelig er legitimt å ha en lav forskningsproduksjon i perioder med tunge verv.

Konsekvensen av nå-situasjonen slik jeg definerer den ovenfor, er at NTNU må konkretisere hva institusjonen forventer seg av sine professorer og førsteamanuenser. Denne forventningen bør kvantifiseres og må samsvare med målsettingen om å bli blant de 10 fremste teknisk-naturvitenskapelige universitetene i Europa. Et eksempel kan være at NTNUs professorer over tid forventes å produsere 0.5 PhD-grader pr. år. Det er selvfølgelig et lederansvar å sette inn korrektive tiltak for å rette opp en gitt situasjon.

Det har ikke vært tradisjon for å eksponere de problemstillingene som jeg løfter opp i tiltak 2, i universitetsmiljøer. Mitt utgangspunkt er imidlertid at NTNUs konkrete målsetting nødvendiggjør konkrete tiltak som peker helt ned og fram til enkeltansatte professorer og førsteamanuenser. Denne typen tiltak krever nødvendigvis klokt lederskap for å sikre en positiv effekt. Dersom målsettingen om å bli blant de 10 beste forankres godt ute i miljøene, bør dette tiltaket kunne gi god uttelling.

En fordel med tiltaket ”Middelmådighet kan ikke aksepteres” er at dette sannsynligvis definerer en egen vei for NTNU. Vi gjør noe annerledes, noe som gjør at NTNU kan bedre sin posisjon relativt til sammenlignbare universiteter.

Tiltak 3: Integrasjon med SINTEF
NTNU har en nær partner som de aller fleste andre andre teknisk-naturvitenskapelige universiteter i Europa ikke har sin make til. Det er SINTEF. En betydelig del av SINTEF, den delen som domineres av forskningstunge prosjekter, jobber tett integrert med NTNU.

Utenverdenen har i praksis vanskelig for å se skillet mellom NTNU og denne delen av SINTEF. Dersom dette sees som en enhet, vil det påvirke muligheten for at Trondheim-miljøet kan klatre betydelig på rangeringslistene til glede for NTNU og SINTEF. Dette handler ikke om å jukse, men heller sikre at den reelle forskningsproduksjonen i NTNU/SINTEF-miljøet reflekteres i rangeringslistene. Et eksempel på et slikt område er forskning innen CO2-fangst og lagring.

Dette tiltaket krever en tettere integrasjon enn den ambisjonen som er nedfelt i dagens samarbeidsavtaler. Ulike modeller er mulige, noe som jeg har diskutert tidligere. Det flotte med tiltaket ”Integrasjon med SINTEF” er at dette tiltaket ikke kan kopieres av mange av våre konkurrenter. Dette gjør at NTNU relativt sett kan bedre sin situasjon til glede for begge institusjoner.

Sluttord
Universiteter med et høyt ambisjonsnivå har alle en målsetting om å ligge høyt på universitetsrangeringene. Jeg mener at NTNU må finne sin egen vei og at denne veien må defineres som et resultat av en aktiv dialog mellom ledelse og fagmiljøene. Dette innlegget er et forsøk på å bidra i en slik prosess. Mål har kun kosmetisk virkning dersom de ikke er solid forankret hos forskningslederne i fagmiljøene.

Bjarne Foss, professor
Institutt for teknisk kybernetikk