Stemningsrapport fra en doktordisputas (11.12.07, 09:56)

I dag leveres annenhver doktorgrad av en kvinne. Likevel gjenspeiles ikke dette i sammensetningen av de faglige ansatte ved universitetene. Det var derfor ekstra gledelig å være vitne til et aldri så lite kvinnekupp ved en disputas avholdt ved Fakultet for arkitektur og billedkunst sist fredag.

Det er fredag formiddag i det gamle hovedbygget på Gløshaugen. Travle studenter haster forbi; konsentrerte ansikter med eksamenslesing for øye.

Men noe er i gjære i Rådsalen, universitetets storstue. Festkledde og spente stimler de stadig tettere sammen, de som snart skal overvære Siv.ark Marie Louise Ankers doktordisputas. Det som gjør denne disputasen spesiell er at alle involverte er kvinner, noe som ikke er hverdagskost i det norske forskningsmiljøet.

MENN PÅ VEGGEN og kvinnene i front. F.v.: Anne Grete Hestnes, Eir Grytli, Karoline Daugstad, Siri Blakstad, Anne-Grete Andersen, og helt til høyre, doktoranden selv, Marie Louise Anker.

Høytidsstemning
Marie Louise Anker utdannet seg som arkitekt ved NTNU i 1982 og har virket som dette både i Kina og Frankrike. I de siste årene har hun vært ansatt som fylkesantikvar i Sør-Trøndelag.

I den ærverdige Rådsalen er det høyt under taket, og alle de fremmøtte betraktes av de alvorlige menn, tidligere rektorer hvis øyne skuer strengt utover salen fra sine portrettmalerier på veggen. (Et feminint unntak er portrettet av tidligere AVH-rektor Eva Sivertsen).

Når Anker denne desemberfredagen skal forsvare sin avhandling med tittelen Kulturminnevern, skjønn og forutsigbarhet. En studie av offentlig arealplanlegging og bevaring av kulturminner, blir det en likevel en slags kjønnsbalanse i salen.

Kvinnene dominerer
Alle involverte parter i denne disputasen er nemlig kvinner - fra doktoranden selv, til veilederen, opponentene og administratoren, til sammen seks i tallet.

Administratoren av komiteen, professor Anne Grete Hestnes ved Institutt for byggekunst, historie og teknologi ved NTNU, påpeker at dette er helt tilfeldig og at utvalget og sammensetningen av komiteen kun er gjort på faglig grunnlag.

- Vi forsøkte å sette sammen en komité med sammensatt kjønnsfordeling, men det fantes jo ikke brukbare mannfolk, ler Hestnes spøkefullt. Hun presiserer likevel at dette i utgangspunktet er et fagområde som tradisjonelt har vært mannsdominert.

Flere kvinnelige doktorander
Kjønnssammensetningen ved denne disputasen er interessant å merke seg, og kan muligens gi oss et bilde av noe som vil bli mer og mer vanlig i fremtiden, ettersom andelen kvinner som tar doktorgrad er i stadig vekst.

I første halvdel av 2007 ble det gjennomført 561 doktordisputaser ved norske universiteter og høgskoler. Dette er 64 flere enn i første halvår av 2006. Dette melder NIFU STEP i siste utgave av nyhetsbrevet "Doktorgrader i tall".

Mens mennene har stått på stedet hvil, er det kvinnene som nå stormer frem for å ta doktorgraden. Kvinneandelen blant doktorandene er høyere enn noen gang tidligere og ligger i dag på 47 prosent.

Økningen er formidabel - hele 25 prosent fra tidligere år. Rundt hver andre doktorgrad leveres med andre ord i dag av en kvinne. Dette kan sees som et resultat av en naturlig prosess hvor stadig flere kvinner tar høyere utdanning.

Nå begynner resultatene av dette å vise seg. Kvinneandelen øker på alle fagområder bortsett fra samfunnsvitenskap og teknologi. I teknologi er bare hver syvende doktorand kvinne (66 mannlige doktorgrader mot 11 kvinnelige avlagt første halvår 2006).

De stygge kulturminnene
Men tilbake til Rådsalen, som fylles av lavmælte, ivrige stemmer. Idet alle er kommet på plass, introduseres den noe nervøse hovedpersonen, som skal forelese over emnet De stygge kulturminnene. Verdivurderinger og begrunnelse for bevaring av kontroversielle kulturminner og kulturmiljøer, sett i lys av verneteoretiske perspektiver.

Anker begynner med å gi oss en rask oversikt over sentrale verneteoriers utvikling, og viser eksempler på såkalte “stygge” kulturminner. Det brer seg en latter gjennom de fremmøtte da det vises et eksempelbilde av noe man kan kalle en grov fremstilling hentet fra et kalkmaleri i Byneset kirke, som ironisk nok til daglig holdes skjult av opphenget av salmenumrene.

Anker trekker en parallell mellom det som er kontroversielt og det som oppleves som stygt. Det er ikke vanskelig å enes om at den kinesiske mur, pyramidene i Egypt eller Nidarosdomen alle er viktige kulturminner som kvalifiserer til bevaring.

Det Marie Louise Anker imidlertid påpeker er at det i andre tilfeller kan være vanskelig å avgjøre hva som er bevaringsverdig og ikke. Hun trekker frem saker hvor det til tider har oppstått stor uenighet; som bevaring av restene etter gruvevirksomheten på Røros, bryggene i Bergen og vår egen Dora i nyhavna.

I alle disse sakene har det til ulike tider versert forskjellige oppfatninger knyttet til om det i det hele tatt skal bevares eller bygges nytt og på hvilken måte det i tilfelle skal gjøres. Anker viser eksempel på gruver utenfor Røros som forurenser naturen rundt og i tillegg avgir svoveldunst, noe som i utgangspunktet ikke er særlig ettertraktet.

Likevel mener mange at disse er viktige å bevare for å kunne gi oss et bilde av arbeidsmiljøer og -prosesser fra fortiden. Når det gjelder bryggene i Bergen fantes det sterke krefter på femtitallet som ønsket dem revet for å gi plass til mer moderne bygninger. Den samme diskusjonen fant sted rundt planene om å bygge en tungt trafikkert vei gjennom Bakklandet for noen tiår siden.

Det siste slaget
Prøveforelesningen rundes etter hvert av, og doktoranden og de andre fremmøtte tar seg en vel fortjent pause før det store slaget, selve disputasen, skal stå.

Så, endelig, er tiden kommet for at doktoranden skal forsvare avhandlingen sin. Vi får presentert temaet for avhandlingen, og Marie Louise Anker guider oss gjennom de ulike eksemplene og diskusjonene hun har valgt å legge vekt på. Vi hører om blant annet verneplaner for Røros og veiutbygging på Hitra.

De tre opponentene kommer med innspill og spørsmål etter tur og doktoranden svarer som best hun kan. Etter to timer med mange og lange diskusjoner er det hele overstått.

Det gratuleres og skåles i sjampanje til en lettet Marie Louise Anker, som kan være stolt av å ha bidratt til statistikkene i positiv retning: nok en nyslått kvinnelig NTNU-doktor kan vandre lykkelig ut i vintermørket.

Tekst: Tale Westvik
Foto: Kenneth Stoltz