|
LESERBREV Rigmor Austgulen: Stjernø-utvalget har svart
(22.1.08, 16:14) Men hva var problemene som skulle løses?
Et hjertesukk etter første gangs gjennomlesning… I følge mandatet skulle utvalget foreslå tiltak innenfor utdanningssektoren som
kan bidra til utdanning, forskning og faglig/kunstnerisk utdanning kommer på et høyt internasjonalt nivå
- Er distriktspolitikk og utjamning et egnet verktøy for å komme dit?
- Er det smart å bruke slunkne forskningsmidler til å dekke bordet for kretsmesterskap når den reelle konkurransen foregår ”der ute”?
- Mange kan ha en drøm om å få institusjonen sin klarert som universitet. Jeg skjønner det. Men prisen for at alle styrter mot øverste hylle kan bli høy. Akademi-ensrettingen kan koste profesjonsutdanningene særegenheter og kvaliteter, og universitetene mister fokus. Hvis da fokus er at vi skal være kompetitive på den internasjonale forskningsarenaen?
sikrer en god balanse i studietilbud og kompetanse
- Balanse er bra. Men er det SÅ viktig at enhver region har alt? Er selvforsynt? Arbeidsfordeling er bra og sikrer god utnyttelse av midlene. Og ingen av oss har vel spesielt vondt av å dra et annet sted – for å få akkurat den utdanningen vi har lyst på?
- I mens strever vi med internasjonalisering av studenter og doktorgradsstudenter. Hold kursen. Det er dit vi skal!
legger til rette for fortsatt økende internasjonalt samarbeid innenfor høyere utdanning og forskning
- Er det noen grunn til å tro at ”regionuniversitetene” vil bli mer attraktive som samarbeidspartnere for utlendingene? Når Stjernø-utvalgets forslag i praksis innebærer at forskningsmidlene skal deles på flere og regionalt samarbeid får mer oppmerksomhet?
Det er en grunn til at utlendingene finner oss interessante; bidrag de selv ikke kan komme med. Og som løfter dem i den internasjonale konkurransen. Særegne strukturelle bidrag i UoH-sektoren er ikke en relevant bagasje i denne sammenhengen.
Innstillingen har totalt sett mange likhetstrekk med den regionale strukturen vi har innenfor norsk helsesektor. Reformen ble innført for å bidra til
a) budsjettkontroll
b) sterkere statlig styring av helsetilbudet
og
c) effektivisering
Ingen kan påstå at regionaliseringen har løst alle problemer. Eksemplet ble trukket frem for å illustrere at en reform bør utløses av et problem – med en forventning om en forbedring.
Så da blir spørsmålene til slutt:
Er målet for norsk universitets- og høyskolesektor å være internasjonalt kompetitive, om det så måtte innebære at vi ikke alle går i samlet flokk? Noen er simpelthen flinkere enn andre…
Eller er det norske likhetsidealet så sterkt at det overskygger alt? ”We all go together when we go?” Om vi så må snu ryggen til verden...
For noen år siden hadde vi mobilisering mot Ryssdalutvalgets innstilling.
Nå ringer det igjen.
Rigmor Austgulen
Professor i medisin, styremedlem ved NTNU | 
