Den første modellen forkaster utvalget glatt, og dette er nok også realistisk selv om det er fristende å score billige poeng på vitser om SV i regjering.

Den andre modellen avvises også, ettersom en satsning på å dyrke frem ett universitet (UiO) vil føre til en svekking av de andre sterke miljøene i landet. (UiO har under halvparten av alle SFF i dag.)

Den tredje modellen avvises også, her er rapporten litt utydelig på hva som menes med hierarki, men dette ordet er tidligere brukt i sammenheng med "de nye universitetene" i Stavanger, Agder og, på sikt, Bodø. Jeg leser dette som at de vurderer å lage A- og B-universiteter, der de tre store universitetene får A-stempel og mer penger, mens resten får B-stempel. Innbakt i denne modellen finnes imidlertid også en løsning, å gi institusjoner strategisk ansvar for forskning og doktorgradsutdanning på enkelte fagområder, og å sende penger med ansvaret for å gi mulighet til å oppfylle kravet.

Det fjerde alternativet er det som fører til minst omstilling, nemlig å la institusjonene ture frem som de gjør, så vente til det faller ut et bra miljø og kaste penger etter det. Dette er egentlig det samme som den første modellen, et fravær av styring og i stedet et tellekantsystem som fører til at enkelte miljø er gode uavhengig av hva de har rundt seg, en tilstrekkelig løsning forskerne.

Dette er utvalgets konklusjon på hvordan Norge skal vinne tilbake pengene vi putter inn i EUs forskningsprogram, og kanskje også litt mer av kaka, ved at en fri konkurranse mellom institusjonene fører til at noen vinner og noen taper.

Den modellen som ikke presenteres er de "smale" universitetene, som eksempelvis Karolinska Institutet i Stockholm. Dette er de som satser på ett eller få fagområder og er fremragende på disse uten nødvendigvis å ha noe tilbud i teknologiske, juridiske og humanistiske fag. Disse toppinstitusjoner kan eksistere ved siden av andre og bredere utdanningstilbud.

De tre anbefalingene fra utvalget er altså at:

Disse løsningene ivaretar forskningen i en europeisk kontekst, og sikrer de virkelig gode fagmiljøene finansiering til å drive forskning. Sett litt bredere er ikke dette en fullgod løsning for den norske universitets- og høgskolesektoren.

I nasjonal sammenheng er problemet med denne løsningen at den ikke ivaretar de bredere behovene for tverrfaglighet som er ønskelig for å kunne gi en god utdanning. Et lite fagmiljø kan ha en internasjonalt fremragende kompetanse på sitt fagfelt, men for å utdanne gode kandidater på masternivå er det nødvendig med en god kompetanse på et bredere kunnskapsfelt.

Det er også nødvendig med en kritisk masse av studenter for å kunne tilby bredde i utdanningen, med ulike fordypninger og med et godt tilbud innen valgbare emner. Dette er nødvendig for å tiltrekke og tilfredsstille dyktige studenter og for å kunne utdanne kandidater til et differensiert arbeidsmarked.

I internasjonal sammenheng er problemet med utvalgets anbefalte løsning at den ikke tar hensyn til konkurransen om de beste studentene, bare til konkurransen om EU-midlene til forskning.

For å hevde seg i kampen om studenter og ansatte er det nødvendig med noe mer enn bare å være en budsjettpost i Brussel, det trengs også en merkevare og publisitet om det en gjør.

Nyheter om et senter for fremragende forskning når ikke ut som annet enn døgnfluer og fotnoter før Nobelprisene begynner å stå tett på peishylla, det trengs et større miljø for å være synlig for de studentene som vurderer å ta deler av eller hele sin mastergrad i utlandet, og for at disse skal velge et universitet i Norge som sitt mål.

Jeg mener det kreves en sterkere statlig styring av norsk høyere utdanning, dette landet er ikke stort nok til at vi kan ha fagmiljø med god kompetanse på alle fagfelt både i bredde og dybde åtte steder i landet.

Pål Ivar Brekke
Studenttingsrepresentant, NT-fakultetet