LESERBREV

Kathrine Skretting: Premisser for Stjernøutvalgets fusjonsforslag (23.1.08, 10:15)

I dag er det ingen prinsipielle forskjeller mellom universiteter og høyskoler - samme stillingsstruktur, samme utdanningsoppgaver, selv om (de gamle) universitetene rent faktisk har langt større aktivitet på høyere grad enn høyskolene.

Denne utviklingen mot konvergens er ikke tilfeldig, men politisk styrt, og et resultat av tverrpolitisk enighet. Problemet utviklingen har skapt gjelder særlig forskerutdanningen.

At alle institusjoner skal ha anledning til å tilby doktorgradsutdanning innenfor sine fagområder, er både dyrt og antakeligvis lite fremmende for kvalitet. Svært små fagmiljø skal drive topputdanning innenfor et svært smalt felt.

Når høyskolene bygger opp doktorgradsutdanning, er det ofte ut fra et ønske om å oppnå universitetsstatus. Da trengs fire doktograder. Høyskolene med universitetsambisjoner i innlandet svarte på spørsmål fra utvalget at de regnet med å ta opp 2 -3 studenter på sine doktorgradsutdanninger per år. Hvor kommer pengene til denne satsningen fra?

Næringsliv og offentlige myndigheter i regionen bidrar ofte med penger, men det er ikke usannsynlig at universitetsambisjonene tar oppmerksomhet og ressurser bort fra de korte profesjonsutdanningene. Både lærerutdanningen og sykepleierutdanningen er evaluert med svært nedslående resultat.

Den nasjonale politikken har altså så langt hatt sterke insitamenter til å gjøre institusjonene like og underminere en klar oppgavefordeling mellom universiteter og høyskoler. Denne politiske synes å ha noen negative konsekvenser for kvalitet, både i de korte profesjonsutdanningene og i forskerutdanningen.

Stjernøutvalgets oppfatning er at det ikke vil være mulig å snu denne trenden ved å vende tilbake til Hernes: Klar oppgavefordeling mellom de ulike institusjonstypene. Dels fordi det har vært tverrpolitisk enighet om at høyskolene skal kunne ha utviklingsmuligheter slik de har i dag, dels fordi utviklingen er internasjonal. Vi ser de samme trekkene med uklar arbeidsfordeling over store deler av Europa.

Stjernøutvalget ser for seg at store institusjoner skal kunne håndtere ulikhet på en bedre måte. Når høyskoler samarbeider med et universitet, kan de beste miljøene delta i samarbeid om utdanning på høyere grad. Å handtere ulikhet innenfor en og samme institusjon vil kreve kompetente styrer, som skal legge til rette for både internasjonalt ledende forskningsmiljø og bachelorutdanning i de sentrale profesjonsstudiene. At dette vil være en utfordrende lederoppgave er hevet over tvil.

Motstandere av en slik løsning har også pekt på omstillingskostnadene ved slike sammenslåingsprosesser, og spurt om det ikke er fare for å skape flere problemer enn man løser. Det er et relevant spørsmål.

Men vi er altså i en situasjon hvor den nasjonale politikken har bidratt til å gjøre institusjonene innenfor høyere utdanning for like. Nasjonalt er de mange små forskerutdanningene en trussel mot kvalitet, og de kan faktisk også være en trussel i forhold til kavlitet i de store profesjonsutdanningene vi er avhengige av. Det må finnes bedre løsninger her!

De som går i mot fusjonsgrepet, bør uansett forholde seg til disse helt sentrale utfordringene.

Kathrine Skretting,
Medlem av Stjernø-utvalget