LESERBREV

Bjørn Haugstad: Lite gjennomtenkt fra Stjernø-utvalget? (24.1.08, 15:36)

Katrine Skretting beskriver noen helt sentrale utfordringer Stjernø-utvalget har forsøkt å besvare, blant annet at ”den nasjonale politikken har bidratt til å gjøre institusjonene innenfor høyere utdanning for like.”

Jeg er ikke uenig i at høyskolene og universitetene er for like, heller ikke at ”nasjonal politikk” i noen grad har sviktet i å opprettholde en klar arbeidsdeling.

Derimot mener jeg det er temmelig klart at ”utviklingen mot konvergens” har sine største drivkrefter i sektoren selv; nærmere bestemt i høyskolenes årelange higen etter akademisering for å oppnå akademisk status. (Slik sett får kanskje universitetene nå som fortjent, siden det er de som har ledet an i oppfatningen at forskning gir høyere status enn undervisning.)

Akademisk drift har vært en problemstilling i mange år, lenge før vi fikk de nåværende kriteriene for universitetstatus i Norge. Det er dessuten et internasjonalt fenomen (slå opp ”academic drift” på Google og bla litt i de 3700 oppslagene.)

I motsetning til hva Skretting påstår, så har nasjonal politikk i mange år forsøkt å demme opp for denne utviklingen, men høyskolenes ambisjoner kombinert med distriktspolitiske hensyn og en tafatt universitetssektor har gjort den kampen heller vanskelig. Nå står imidlertid Stjernø-utvalget i fare for å sette den siste spikeren i kista for en arbeidsdeling mellom forskningsuniversiteter og høyskoler.

Universitetene, det vil si de fire ”gamle”, og de vitenskapelige høyskolene har i dag en helt annen finansiering av forskning enn høyskolene. For den enkelte vitenskapelige ansatte betyr dette at man i snitt ved universitetene skal benytte omtrent like mye tid på forskning som på undervisning, mens man på høyskolene i snitt har langt mindre andel undervisning.

Stjernø-utvalgets forslag om å fusjonere universiteter og høyskoler innebærer derfor et av tre alternativer:

1. I de fusjonerte institusjonene kan man beholde nåværende arbeidsbetingelser avhengig av på hvilken campus man er ansatt. Det gir et klart a- og b-lag innenfor en og samme institusjon, hvilket det er umulig å forestille seg at kan opprettholdes over tid.

2. Man kan utjevne arbeidsbetingelsene slik at det ikke er noen differensiering knyttet til campus-tilhørighet. Det vil jo være hyggelig for de som i dag jobber på høyskole, men er mindre attraktivt for universitetsansatte. At det skal bidra til gjennomsnittlig høyere kvalitet i forskningen er vel også usikkert.

3. Man kan insistere på at alle skal ha like betingelser, men ingen skal få dårligere. Det vil i så fall gi staten en milliardregning, som det selvsagt er helt umulig å forestille seg at staten betaler.

Siden 1 og 3 ikke er holdbare i lengden vil Stjernø-utvalgets forslag føre til løsning 2; utjevning i arbeidsbetingelsene mellom nåværende universiteter og høyskoler.

Det vil si, det finnes en fjerde løsning; alle vitenskapelige ansatte forhandler om sine egne arbeidsbetingelser basert på meritter og troverdig potensial for å bedrive god forskning. Det er en løsning som har mye for seg, men som antagelig er temmelig kontroversiell.

Jeg tror det er rimelig å si at Stjernø-utvalgets iver etter å finne administrative løsninger på utfordringer knyttet til faglig kvalitet har ledet det til forslag som vil gi nye diskusjoner og interessekonflikter som ganske effektivt vil ta fokus bort fra langsiktig arbeid for å utvikle kvaliteten i norsk høyere utdanning og forskning.

Bjørn Haugstad