I strupen på pratmakerne (31.1.08, 08:50)

- Den offentlige samtalen domineres av de cirka 80.000 synserne i media- og skravleverdenen, mener Trond Andresen.

I Klubben på Samfundet tok Trond Andresen et generaloppgjør med pratmakersamfunnet.

PASSET PÅSKREVET: Under tirsdagens Excenteraften på Samfundet brukte Trond Andresen, i følge ham selv kanskje den eneste samfunnsinteresserte kybernetiker på NTNU, under en time på å skissere opp en visjon for det gode framtidssamfunn, til dels unnskylde ingeniørene, og ønske død over journalistene på Grünerløkka.

Parasitter uten selvinnsikt
Foran rundt 100 frammøtte stod han med overheadtransparenter i den ene handa og mikrofonen i den andre og tegnet opp bilder av et nåtidssamfunn der en liten del av folket, ”the chattering classes”, dominerer offentligheten, mens de som virkelig får hjulene til å gå rundt mest sitter og nerder for seg selv.

- Jeg ønsker i C. P. Snows ånd (britisk fysiker og forfatter, journ.anm.) at gapet mellom ”de to kulturer” modereres. Kun slik kan vi få det gode framtidssamfunn.

Han illustrerer:

- Jeg som er sivilingeniør er ikke interessert i hva samfunnsviteren holder på med. Og omvendt er samfunnsviteren interessert i sivilingeniørens aktiviteter, men bare for å kritisere og fortelle hvorfor de er så smale. Til gjengjeld ser de aldri kritisk på sin egen subkultur.

Ingeniøren mener vi må huske hva og hvem det er som skaper levestandard.

- De som ikke har ferdigheter til å øke levestandarden, de som ikke produserer eller transporterer, er parasittiske.

Men han legger til:

- Ingeniørene har behov for mer enn nerdevirksomhet.

MISS I MEDIA: – I gamle dager måtte en utrette noe for å få oppmerksomhet, sier Andresen, og illustrerer nåtiden med Miss Sør-Trøndelags forklaring på hvorfor hun ønsker å bli Miss Norge: ”Jeg vil gjerne bli journalist, men skolene er så vanskelige å komme inn på”.

Utopien
Derfor må man gjerne være poet eller lære barna å klatre i fjellet. Han ønsker gjerne en marxistisk visjon der arbeid ikke kan skilles fra lek, og der alle kan gjøre det man vil så lenge man følger Kardemommeloven.

- I det gode framtidssamfunn er alt som kan automatiseres automatisert. Det er kun fem prosent som sitter med kontrollsystemene, som er nerdene, og trives med det. Legger de inn årene stopper hele samfunnet opp. De blir grunnlaget for at de resterende 95 prosent kan gjøre andre ting.

De to kulturene må modifisere måten de forholder seg til hverandre på, men mest av alt må ”the chattering classes” slutte å blåse seg selv opp, skryte av seg selv og sine egne og late som det er 500.000 av dem i Norge.

Kybernetikeren innrømmer imidlertid misantropi også mot sine egne.

Problemet
- Sivilingeniørenes holdning er ”Vi kan mye som andre ikke kan, vi er tøffe”, og dette gjelder også ofte håndverkerne. De kan fikse doen din, de gjør noe håndfast, noe som kan bli stående som et ettermæle. Dermed har de ikke noe behov for å bli sett. Alle ser at de trengs.

- På den andre siden har vi skravleklassen.

Andersen legger ut om journalister, forlagspersoner, halv- og helkunstnere og andre halvstuderte røvere han mener ofte helst søker personlig anerkjennelse og vil bli sett, og dermed mest skaper narraktighet og viser fram ”keiserens nye klær”. Særlig gjelder dette latte-drikkerne på Grünerløkka.

Selv om det var frammøtte fra begge ”kulturer” virket det som han provoserer mindre enn det både han selv og publikum hadde trodd. Men så hevder han da også at han ikke mener alt som kritikk.

- Det er en objektiv psykologisk sannhet at vi alle må bli sett, sier han, og illustrerer på et vis ved å stå foran oss og prate om at ingeniørene ikke har nok plass.

- For denne skravleklassen som ikke produserer noe målbart oppstår det en enorm trang til å bli sett. Driver du og skriver obskure postmoderne litteraturanmeldelser for de 20 andre postmoderne litteraturfolkene, er det bare disse 20 som kan gi deg anerkjennelse for det du gjør. Alle må settes pris på for å holde ut. Det fører til gjensidig pissing oppetter ryggen.

Løsningen
Andresen har selvfølgelig løsningen på problemet, og veien fram mot det gode framtidssamfunn. Og på tross av noen kritiske spørsmål fra salen, virker det som budskapet har falt i relativt god jord.

- Wannabeene i skravleklassen må se hvilke psykologiske behov som driver dem. De som driver umålbar vitenskap må ha et selvkritisk syn, og de må slutte å være så angstbiterske.

Han innrømmer at egen yrkesgruppe er relativt arrogante, at de må bli mer samfunnsinteresserte, tenke mindre på Statoil, og mer på hvordan samfunnet skal utvikles. Samtidig må humanistene slutte å skryte av at de er dårlige på matte og teknologi og heller bli oppsatt på å lære seg teknologi.

- De to ulike kulturene har ikke sans for hverandre. Men tenk om noen på produsentsiden sa at industrien må ha gode betingelser for at vi skal få til et godt velferdssamfunn, mens kultursiden sa at vi trenger industrien for å få et godt kulturliv.

Sivilingeniørene unnskyldt?
Så kommer det siste spørsmålet. Fra en journalist som har forsøkt å få sivilingeniørene på Gløshaugen i tale uten å lykkes, og dermed kanskje forsøkt å gjøre gapet litt mindre.

- Ingeniørene har kanskje nok med seg selv. Dessuten er det frykten for å bli feilsitert i media. Det er harde interne straffemekanismer, det med feilsiteringer og feil framstilling er allergifremkallende, svarer Andresen, og fortsetter engasjert:

- Men nå burde det for eksempel ryddes plass til en diskusjon om høyhastighetstog i Sør-Norge, der det er plass til alle detaljene. Problemet er at det eneste journalisten er i stand til å spørre er: ”Hva føler du nå?”.

Tilhørerne ler. Andresen treffer godt når han spisser.

Så gjenstår det å se om ingeniørene er i stand til å detaljdiskutere høyhastighetstogene på en måte som pratmakerne og alle andre kan forstå.

Tekst og foto: Elin Grotnes