LESERBREV

Jens Maseng: Med strukturer for kvalitet? (1.2.08, 17:18)

Stjernø-utvalget leverte tirsdag en situasjonsbeskrivelse av norsk høyere utdanning som få har kritisert. Og så langt har debatten fokusert kun på det ene strukturforslaget.

Det er helt nødvendig å ta en debatt om institusjonell profilering i norsk høyere utdanning. Og Statsråd Aasland har sagt det viktigste; fram til 1. mai skal det gjennomføres en bred høring om utvalgets forslag. Det blir avgjørende å lytte, lære, for så endelig å handle. Og trolig vil hun søke bred støtte om sitt endelige forslag for Stortinget. Så gjelder det altså at debatten føres mest mulig åpent.

Først til problemet: kunnskap er i dag underlagt et nytt internasjonalt paradigme, der bla. mange flere aktører har kommet på banen, og der oppgaveporteføljen har tilsvarende økt.

Men når eks. Høyskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) og det kommende Nordlandsuniversitetet skal kjempe mot hverandre om størst relativ andel av tidvis små publiseringsmidler, er det et sterkt vridende, men på en ikke-intendert måte. Målet må være kvalitet.

Den sterke faglige dynamikken og autonomien fra Mjøs-utvalgets forslag må, og foreslås, videreføres: faglige prestasjoner forutsetter selvbestemmelse og kollegial konkurranse. Men et stridsløp om bevilgninger og universitetsstatus fører til homogenisering og skjev-akademisering. Hvordan fagmiljøene ønsker å utvikle seg videre, må være faglig fundert – men et stort steg ut fra dagens laissez faire må foretaes. Vi har anbefalt sterk medisin.

Stortinget må foreta seg noe, og det må være et systemgrep framfor på enkelt-institusjonsnivå. Mitt inntrykk er at det er bred enighet om behovet for endring, både partipolitisk og i sektoren. Måtte utvalgets forslag være det første innlegg i debatten derfra.

Det gikk mandag 21. januar rykter over land og vann om at utvalget skulle foreslå en landsdelsstruktur, med nivellering av våre institusjoner til et regionalt nivå. Dette gikk altså utvalget imot, men et betydelig flertall står ved sammenslåinger som grep.

Med en forpliktende koordinering av dagens 38 institusjoner inn under 8-10 enheter med selvbestemt profil vil man skape det nødvendige handlingsrom og ansvar for at fagmiljø skal kunne konsentrere seg om de viktigste oppgaver: prioritere og satse på nasjonale behov, eks. korte profesjonsutdanninger og regionalt samspill, samt evne til å delta i europeisk og internasjonal konkurranse innen bestemte områder. Dette forutsetter imidlertid sterk institusjonell medvirkning og at enhetene er faglig fundert.

Mange frykter dinosaurer. De hundre øverste institusjonene på Shanghai-rangeringene har over 10.000 studenter. Hvis forslaget om 8-10 ”kjempeuniversitet” går gjennom, vil hver enhet ha i gjennomsnitt mellom 15.000 og 20.000 studenter, dvs. samme størrelse som NTNU og UiB i dag.

Når stadig større andel av internasjonale søkepotter ligger på overnasjonalt nivå, og når stadig flere byr opp til konkurranse om å være ”Kunnskapsnasjonen” så trengs omstillingsdyktighet og prioriteringsvilje.

Hvordan man videre velger å organisere seg internt, må være opp til hver enkelt. En mulighet er å videreføre dagens institusjonsbenevnelser, og satse på merkevarer slik det kjente London School of Economics er underlagt det mindre kjente University of London.

En annen, blant mange, er å føre en regional tilnæring med mer samlet profil. Siden ulikhetene i utfordringer er mange mellom både våre institusjoner så vel som deler av landet, er det naturlig at løsningene vil variere fra sted til sted. Derfor har vi heller ikke foreslått en endelig modell, men bedt om at endelig struktur skal ta utgangspunkt i institusjonenes egen faglige målsetning og profil.

Utvalget ble bedt om å tenke i et 10-20års-perspektiv, og det har vi gjort. Så kan man enten eksempelvis se utover til andre land og høste erfaringer derfra, eller fokusere nasjonalt og forsøke gjøre det beste (og kanskje mest realistiske?) ut fra dagens forhold.

Vi valgte det første, og har vunnet å skape stor debatt om styrke, størrelse og ikke minst kvalitet. Men som utvalgsmedlem føler jeg meg forpliktet til å løfte fram noen vel så viktige – men så langt overskyggede - andre elementer i vårt forslag.

Først om eliteuniversitetet. Når vi har foreslått å ikke anbefale særrammer til én institusjon – dvs. å opprette et eliteuniversitet – så er det i tro på at kvalitet kommer fra sterke ansatte, god ledelse og rammer for konsentrasjon om faglige oppgaver, og ikke geografi eller historie.

At UiO har flere SFF-er enn noen andre, og at landet trenger å ta vare på sine dyktigste hoder, er ubetvilelig. Men å skulle unndra f.eks. UiO fra den nasjonale konkurransen og dermed gi miljø i Bergen, Tromsø og Trondheim et lodd i sin hevdelse internasjonalt, ville vært kontraproduktivt både i forhold til mandatet og nasjonens målsetninger.

Tilsvarende er dagens SFF-ordning med fritak for undervisning for ansatte ved Sentre for Framragende Forskning (SFF) i strid med målsetningen om å kombinere et høyt studenttall med nærhet mellom forskning og undervisning. Vi tror ikke man nødvendigvis blir bedre av ikke å undervise – tvert imot er f.eks. den enkeltes disponering av arbeidstid og innstilling til arbeidet langt viktigere faktorer. I dette er et kollegialt arbeidsmiljø viktig – og i den sammenheng bør forslaget om forskerskoler som koordinerer og samler stipendiatstudentene være sentralt.

Videre tør jeg hevde at det viktigste grepet ligger i innspillene til endring av finansieringssystemet. I dag strømmer om lag 20 milliarder kroner gjennom en uforståelig, konserverende og retrospektiv modell. Når vi foreslår at institusjonenes bevilgninger må gjøres profil- og avtalebasert så innebærer det medvirkning fra fagmiljøene, forutsigbarhet og relevans i målkrav, og dermed også tilpasning til et større mangfold.

Med opprettelsen av et internasjonalt sammensatt ekspertråd ønsker vi å synliggjøre prioriteringer som ellers har vært underkommunisert, samt øke innslaget av internasjonal orientering. Et slikt råd vil kunne støtte utarbeidelsen av profiler, og ikke minst være en viktig arena for å tydeliggjøre relevante veivalg innen norsk høyere utdanning.

Sist, men ikke minst, har vi gått inn for relativt sterke grep for bedre å inkludere i dag underrepresenterte grupper som bl.a. funksjonsnedsatte og ungdom med minoritetsbakgrunn. I et samfunn der både demokrati- og teknologiutvikling i økende grad er kunnskapsbasert, er det avgjørende at evne til systematisk kritikk, eksperimentell tilnærming og argumentativ gjendrivelse ikke forbeholdes bestemte grupper i samfunnet.

Alt i alt har Stjernø-utvalget foreslått en nasjonal politikk for norsk høyere utdanning, der hovedfokuset er å løfte dynamikken fra institusjonsnivå til systemnivå, dvs. fra en nær sagt "state of war" der småkonger kjemper mot hverandre, til et slags "commonwealth" der nasjonal samordning og faglig komplementaritet er idealet. Så langt tyder debatten på at vi har et stykke igjen å gå.

Jens Maseng
Medlem av Stjernø-utvalget

(Innlegget har stått på trykk i forkortet form i Morgenbladet fredag 1.2.2008, red.anm.)