|
LESERBREV Ragnhild Sødahl: Willoch i Samfundet
(21.2.08, 12:55)
Knut Sørheim skriver den 14.2 i Universitetsavisa bl.a. om folk som var nedstemte etter Kåre Willochs tale i Samfundet 13. februar.
Med en alder tre ganger snittet der, syntes jeg det var flott å være sammen med så mye fin ungdom. Likevel var jeg nok en av disse nedstemte, om ikke av de årsaker som Sørheim trodde.
Jeg var nedstemt fordi en som har vært Norges statsminister kunne ha en så lettferdig omgang med sannheten, og fordi så mange slukte talen rått, uten tilstrekkelige kunnskaper til å kunne vurdere den.
Willoch gikk grundig til verks og loset tilhørerne gjennom antisemittismens historie, der han høvlet over de kristne kirkefedrene, det katolske Spania, Martin Luther, de kristne morderfalangistene i Libanon, kristenfundamentalistene, Misjonssambandet og Israels ambassadør – alle i kontrast til muslimene i Spania og Willochs egen humanisme og redelighet..
Hans uttalte hovedanliggende var å få fram den virkelige historien og rive ned myter. Men et uuttalt hovedanliggende skjen gjennom: å demonisere Israel og glorifisere palestinerne. Som basis hadde han den solide israelske historiker Benny Morris, med boka The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited (2004).
Væpnet med Morris langet Willoch ut mot det han kalte ”desinformasjonssjefen” i Misjonssambandet, som hadde skrevet: ”Som kjent ble Israel angrepet første gang av sine naboland allerede i 1948”.
Dette var en av mytene Willoch ville avlive. Han sa at ”Krigen var begynt i god tid før vedtaket om opprettelsen av Israel, ved at jødiske kampgrupper gikk til massakre mot palestinerne”, og han utmalte angrepet på Deir Yassin 9.4.1948.
Dette illustrerer Willochs selektivitet og fantasifulle gjengivelse av kilder, som faktisk brakte ham til motsatt resultat av kilden. Morris gjengir hvordan borgerkrigen i Israel begynte med arabiske angrep straks etter delingsplanen 29.11.1947 og økte i intensitet på begge sider fram til 15.5.1948, da Israel ble proklamert og Israels naboer straks angrep den nye staten.
Morris forteller at formålet med Begins plan om å ta Deir Yassin, var å stoppe angrep på forsyningslinjene til Jerusalem, men at Begin ikke selv var med på angrepet. Med Willochs sans for myter og demoner ble det til: ”Den mest virkningsfulle av disse massakrene fant sted i Deir Yassin, under ledelse av Menachem Begin. Jeg sier litt om Menachem Begin, for han er altså en av de store krigsforbrytere. – Det var som sagt ikke enestående, det var for å rydde landet og skape plass.”
Morris forteller at etter de arabiske massakrene i 1936 var David Ben Gurion inne på tanken om at araberne burde fordrives, men at han slo det fra seg – og så kom jo 1947 med delingsplanen, som basis for en stat med jødisk flertall uten fordrivelse.
Men Willoch kunne avsløre: ”Benny Morris hevder at Israels første statsminister David Ben Gurion mente at man måtte jage ut 750 000 palestinere.” Jeg kunne fortsette.
Og med henvisning til Morris sa Willoch videre: ”Nå kommer jo imponerende jødiske historikere og graver i arkivene og finner ut at det var jo sånn som araberne sa. – Det andre var myter, det var juks.”
Willoch høstet applaus der han slaktet myter og tullinger blant motstandere, mens han selv sto moralsk og rakrygget oppreist som en Mandelas disippel. Selv satt jeg med spørsmålet om hvem som, ved misbruk og forfalskning av egne kilder, var den egentlige juksemaker og myteskaper her.
Men han avslørte én myte – myten om den saklige og pålitelige Willoch.
Ragnhild Sødahl
rsodahl@smartcall.no | 
