Levende kunnskap (4.3.08, 11:49)

Bruker kroppens signaler i forskningsperformance.

Universitetet er et sted hvor verbalisert kunnskap i form av bøker, artikler og foredrag dominerer undervisningen.

Men mange mennesker råder over betydelige mengder taus og praktisk kunnskap som akkumuleres i løpet av en yrkeskarriere.

På Dragvoll i forrige uke var 11 masterstudenter samlet i en tverrfaglig workshop der helsefag og sosialt arbeid møtte drama.

ASYLSØKERENS KVALER: Mona Jasmin Sohbi lurer som asylsøker på om hun skal tilstå at hun kan flytende engelsk og har vært i Europa før.

Eksperimentering med refleksjonsformer
En sosionom kan ane at en rusmisbruker har ruset seg, selv om tilsynelatende alt er i orden. En psykiatrisk sykepleier kan forutsi utagerende atferd hos en pasient.

Og lederen for asylmottaket vet omtrent hvordan en asylsøker kommer til å oppføre seg de neste månedene etter å ha snakket med ham eller henne i fem minutter.

Hvordan kan vi bruke og formidle denne kunnskapen på universitetet?

Masterstudentene i emnet Erfaringsbasert kunnskap og refleksiv praksis (SARB 3001) har vanligvis vært ute i arbeidslivet i 10 til 15 år og har erfart at teori kan oppleves som lite relevant eller vanskelig å overføre til praksis.

- Biblioteket på sosialkontoret er sjelden i bruk, forteller sosionom Eva Kristin Nielsen. Selv om teori kan gi nye perspektiver kan det være på sin plass å eksperimentere med forskjellige refleksjonsformer.

- I veiledningssammenheng kan videoer av klientsamtaler tjene til å reflektere over og korrigere egen atferd, mener Nielsen. Som en del av eksamen møter nå masterstudentene kunstnerisk refleksjon i scenisk form.

EN HILSEN HAR MYE Å SI: Rune Skagen er daglig leder for et asylmottak, og treffer om lag 100 nye asylsøkere i året. Selv om mennesker har mange forskjellige måter å hilse på, er det generelt et godt tegn.

Kroppslig kommunikasjon
For hvem kan være bedre egnet til å synliggjøre taus kunnskap knyttet til det kroppslige enn dramastudentene fra NTNU?

Mens skuespilleren bruker kroppen sin som verktøy på scenen, opplever sosial- eller helsearbeideren hvor stor betydningen av kroppslige signaler er i hverdagen.

- Rynker i panna, tyggende kjever og stirrende blikk er signaler, forteller Stig Jarwson fra arbeidet som psykiatrisk sykepleier. Ved å forutse voldelig atferd, kan vi unngå den. Det gjelder å utstråle ro og tydelighet. Også kroppskontakten mellom sykepleier og pasient har mye å si.

En rolig håndkontakt som formidler at man treffer pasienten på et medmenneskelig plan kan bidra til at bruk av fysisk vold blir unødvendig senere.

Grenser for taus kunnskap
Rune Skagen, som leder et asylmottak, viser samtidig til hvor vanskelig og risikofullt det kan være å tolke slike signaler.

Han møter mennesker som han vet lite eller ingenting om, og som det kan være vanskelig å kommunisere med grunnet språkbarrierer. Hans inntrykk baseres muligens på en tone i asylsøkerens stemme.

- Kan jeg bruke denne tause kunnskapen i personalgruppa? Stempler jeg kanskje et menneske på alt for tynt grunnlag? tviler han.

Sosionom Marit Magnussen bor som medlever i et kollektiv med unge rusmisbrukere og har støtt på liknende utfordringer:

- Tenker jeg automatisk på rus når jeg får inntrykk av at noe er galt? Kanskje har hun bare kjærlighetssorg? spør hun.

PARAGRAF 5.1: Dramastudent Irene Prskalo fortviler på sosialtjenesten over en klient som ikke har fullført videregående for å leve som forfatter.

Dramatiske virkemidler i forskningssammenheng
I denne refleksjonsprosessen kan det være givende å oppleve dramastudentenes kunstneriske refleksjon.

- Det er utrolig artig, synes Marit Magnussen etter å ha sett hvordan Eva Maria Aagard har tolket hennes hverdag og problemer.

Selv om dramastudentene bare har snakket med studentene for sosialt arbeid og helsefag uten å oppleve jobbhverdagen deres, treffer deres selvskrevne monologer mange sentrale punkter, uansett om de velger å reflektere hverdagen fra pasientenes/klientenes ståsted eller sosionomenes.

For dramastudentene i Metodekurs i drama og teater (DRA 3005) er dette en øvelse i å bruke datainnsamlingsmetoder som for eksempel intervjuer. Teatersjangeren som baserer seg på intervjuene omtales som etnodrama eller forskningsperformance.

Emnet har blitt gjennomført i en liknende form tidligere:

- I det tidligere metodekurset jobbet studentgrupper med temaene utbrenthet og fascinasjon av fotball, forteller undervisningsleder Vigdis Aune. – Men da var møtene med fagpersonale tilfeldige. Denne gang ønsket vi et solid tofaglig møte med studenter på samme nivå, derfor falt valget på masterstudentene fra sosialt arbeid og helsefag.

FAGLÆRERE: - Kjempespennende resultater, synes lærerne Vigdis Aune (t.v., DRA 3005) og Riina Kiik (SARB 3001) og skulle ønske at de hadde hatt bedre tid til samarbeid.

Mer samarbeid
I et annet aktuelt prosjekt møter dramastudenter fra NTNU elever i 9. klasse ved Charlottenlund ungdomsskole.

I løpet av uke 10 og 11 vil dramastudentene i samarbeid med elevene prøve ut en ny modell for drama/teaterproduksjon i skolen for å sette elevene på toppen av læringspyramiden.

Elevene skal selv få være medskapende i prosess og produkt, og de er skuespillere i den endelige forestillingen som blir satt opp i skolens Amfi fredag 14. mars.

Her skal elevene få lov til å jobbe med tre forskjellige felter innenfor drama/teater: skuespillerarbeid, improvisasjon og spenning, koreografi og bevegelse.

Gjennom dette arbeidet skal elevene skaffe seg prosesserfaring, som en del av prosjektet 1001 Speil. Modellen skal kunne benyttes som et alternativ til Den kulturelle skolesekkens innhold slik det er i dag.

Tekst og foto: Claudia Bätcke