LESERBREV

Ivar A. Bjørgen: NTNU og meg - når er forholdet slutt?! (27.3.08, 18:29)

Det er en stor "faglig restverdi" hos pensjonister som universitetet bør utnytte, mener innsenderen.

Problemer blir realistiske først når en opplever dem selv, det nytter ikke bare å høre om dem eller lese om dem! Vel, hva er så problemet denne gang? Jo, i Norge foregår det nå en intens debatt om pensjonsreformer. Utfallet er usikkert, men selv om aldersgrensene forsvinner eller i hvert fall endres fra 70 til minst 72 år, vil det nok fortsatt bli overgang til en eller annen form for pensjonisttilværelse for mange.

IVAR A. BJØRGEN hadde tilbud om å komme med synspunkt på pensjonisters innsats ved NTNU i vår tidligere spalte "Fra hornet på veggen". Han takket nei fordi han følte han ikke hørte til i hornet. Men her kommer han med sine synspunkt - nå som leserinnlegg. Og han håper flere vil si sin mening et aktuelt tema - det vil bli mange med emeritusstatus i årene som kommer. Arkivfoto Mentz Indergaard.

Det er da problemet oppstår: Hvordan skal en pensjonist forholde seg til sin tidligere arbeidsplass? Men kan det være noe problem: Når en person slutter på sin arbeidsplass er vel også forholdet slutt – enten en slutter på grunn av oppsigelse eller aldersgrense eller andre grunner. Er ikke det greit, ferdig med det, eller er det ikke så greit?

Jo, når en først opplever dette selv oppdager en altså problemene. La oss starte med identitet og ytringsrett: Kan pensjonister fortsatt uttale seg? Kan de bruke sine titler og sin yrkesbakgrunn? For mange pensjonister er deres identitet i stor grad knyttet til deres yrke. Da må de i hvert fall kunne vise til sin fortid, det er en del av deres identitet.

Mange opplever seg også som friere og modigere enn før. Har de da anledning, ja, kanskje til og med ansvar for å komme med sine vurderinger av sin arbeidsplass? Hva sier ikke Cicero: Hvor ofte blir ikke staten satt over styr av de unge og må reddes av de eldre!

Hva er den naturlige løsningen? Hvordan løses dette problemet i ulike yrker? Hva skjer når bonden overlater gården til odelsgutten, statsråden skiftes ut, læreren slutter, vaktmesteren overlater jobben til en annen? Blander de seg inn fortsatt, føler de ansvar - hva er rett og galt? - Fins det ikke noen gode, gamle modeller vi kan lære fra?

Kanskje er det rett og slett så store forskjeller mellom folk at en ikke kan sette opp regler, noen identifiserer seg helt med sitt yrke og forblir ”lektoren” eller ”rørleggeren” til sin dødsdag. Kanskje er det ikke mulig å forandre seg i det hele tatt!

Mange setter sin ære i å ikke være en sjuende far i huset, det sa for eksempel tidligere rektor i en nylig kronikk i Adresseavisen. Andre skulle nå få overta styringen, men han kunne ikke dy seg da det kom opp en viktig prinsipiell sak!

Og er ikke den sjuende far i huset en god modell for pensjonister?! Nei, det er nok vanskelig å finne gode modeller for hva en bør gjøre, men det er i hvert fall ikke mulig å overlate sine valg og sitt liv til andre.

Hvordan er det så med universiteter, hva med NTNU, og hva med meg?! På universitetet kalles ofte pensjonister ”emerituser” og en funksjon som ofte bedrives av ”emerituser” er å ta vare på institusjonens erfaringer og historie.

Noen samler på historie i form av gjenstander som har hatt med utviklingen å gjøre – det være seg utstyr, bøker, illustrasjoner og filmmateriale, og ofte viser det seg at disse ikke bare har kuriositetens interesse. Erfaringer går fort tapt, både negative og positive, og her har emerituser kompetanse som bare kan oppnås gjennom erfaring, men med et lite forbehold: Emerituser kan skaffe historisk informasjon, men kanskje ikke skrive institutthistorie, særlig hvis de har hatt sentrale posisjoner. Da kan historien lett bli subjektiv!

Men ofte er det sterkt ønske både hos pensjonisten og arbeidsstedet om fortsatt faglig innsats. Mange har brukt store deler av sitt liv for å skaffe seg kompetanse og føler at det er meningsløst om den ikke blir brukt.

I Norge er dette situasjonen for et økende antall ut fra kartlegging ved min egen institusjon NTNU.

Hvis institusjonen ikke vil benytte denne kompetansen, må pensjonistene finne andre utveier. Noen løser problemet ved å starte sitt eget aksjeselskap, og dette har gått glimrende for mange herfra. Slike kunne imidlertid med fordel legges opp og utnyttes av universitetet.

Det er ikke uvanlig ved amerikanske universitet at pensjonister får stilt store beløp til rådighet med full frihet til å forsøke å realisere sine ideer. Ofte skjer det i samarbeid med studenter – og resultatene har vært til gjensidig utbytte både for student, pensjonist og universitet.

Ut fra de data jeg har fra min egen arbeidsplass er det svært mange pensjonister som kunne tenke seg en slik ”pensjonisttilværelse”, og ut fra erfaringer fra institusjoner som har lagt til rette for det, synes det å være mye å vinne både for arbeidsstedet, samfunnet som helhet – og ikke minst for de mennesker som ønsker seg slike utfordringer.

Det er jo en risk å ta, pensjonister er modige og har ikke lenger en karriere å ta hensyn til. De kan jo gi råd som står i strid med rådende syn, men ofte ligger det fornyelse i deres erfaring!

Et annet uavklart spørsmål: Hvis pensjonister gir slike råd som tidligere var knyttet til jobben, hjelp til nyansatte - skal de da avlønnes for det? Vedkommende har jo pensjon! Her er det viktig å huske at pensjonen er opptjent for annet formål enn å fortsette å bidra til arbeidsstedet! Igjen er det viktig å legge opp til motiverende ordninger med lønn etter kompetanse og ikke ”pensjonistlønn”!

I et fremtidssamfunn vil det kanskje være grunnlag for kontinuitet i arbeid gjennom hele livet, i mellomtiden må hver enkelt legge til rette så godt de kan.

Når det gjelder pensjonisters fortsatte forhold til sin arbeidsplass, finnes det sikkert mange meninger og mange eksempler på både gode og dårlige erfaringer, og jeg vil sette stor pris på å få høre erfaringer og meninger om dette!

Ivar A. Bjørgen