INSTITUTTØKONOMI:
Universitetsdrift for knapper og glansbilder (3.4.08, 10:29)

NTNU akkumulerer stadig flere millioner på bok, men på instituttnivå er det hard kamp om midlene. Flere instituttledere ved både Dragvoll og Gløshagen forteller om en hverdag hvor det er svært vanskelig å få endene til å møtes.

- Vi har ingen økonomisk frihet, det har man ikke når vi må budsjettere med mange millioner i underskudd. Den største utfordringen for oss er å holde gløden oppe hos ansatte som i nesten alle tilfeller gjør alt riktig. De underviser, veileder, produserer studiepoeng, master- og doktorgradstudenter, publiserer godt og henter inn eksterne prosjekter, men ser likevel at instituttet og de selv får lite igjen for det, forklarer instituttleder Kari Moxnes ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap.

KARI MOXNES. Arkivfoto: Kjell Håve/Universitetsavisa

Lønna spiser budsjettet
Instituttet har knapt penger igjen når lønn er utbetalt til de ansatte, noe som blant annet går ut over hvor mange studentassistenter instituttet har råd til å holde.

Ikke noe ukjent fenomen på Dragvoll: også ved Institutt for moderne fremmedspråk går store deler av budsjettet med til lønnsmidler. Det gjør det vanskelig å planlegge, og går utover både forskning og undervisningstilbud, forteller instituttleder Arne Halvorsen.

- Vi produserer mange studiepoeng og har gode publiseringsresultater, men det er likevel stramme tildelinger, og det er vanskelig å dekke inn underskuddet, forteller han.

Både seminarer, timelærerbruk, forskningssamarbeid og studieturer er kuttet ved instituttet.

Trangt også på Gløshaugen
Men det er det ikke bare instituttene på Dragvoll som har det trangt.

På Gløshaugen finnes det riktig nok enkelte institutter som har svært god ekstern finansiering, for eksempel Institutt for petroleumsteknologi.

Men Institutt for geologi og bergteknikk er en av haugens fattige fettere. Der sliter de med et underskuddsbudsjett på 2 millioner, og det etter å ha dekket inn flere millioner gjennom eksterne konti.

- NTNU framstår jo ikke akkurat som noen attraktiv arbeidsplass under slike rammevilkår som tilbys. Her er det ikke samsvar mellom visjoner og realiteter, mener instituttleder Terje Malvik.

Han viser til at studenttallet ved instituttet er sterkt økende, og at instituttet har nesten halvparten av stillingene knyttet til bergfag som bare undervises ved NTNU. NTNU har med andre ord et soleklart nasjonalt ansvar, mener han:

- Vi har aldri hatt så god tilgang på studenter som i første og annen klasse. Vår største utfordring er å opprettholde kvaliteten i undervisningen med budsjettet vi har når studentantallet øker. Geologisk undervisning uten feltundervisning er utenkelig, og vi skal og må opprettholde kvaliteten i undervisningen, fastslår han.

TROND DIGERNES. Arkivfoto: Arne Asphjell/NTNU Info

Bekymret for forskningen
Ved Institutt for matematiske fag har instituttleder Trond Digernes har samme utgangspunkt. Han anslår at bare lønnskostnadene alene utgjør omtrent 102 prosent av 2008-budsjettet.

Instituttet har vært nødt til å kutte mange læringsassistenter, og Digernes er bekymret for hvordan dette kan påvirke studentenes resultater.

- Den betydelige reduksjonen i antall stud.ass.-stillinger i grunnkursene kan ha negative følger for eksamensresultatene i disse kursene, og dermed for gjennomføringsgraden i studiet generelt, tror han.

Han er også bekymret for kvaliteten på forskningen, og viser som Malvik til NTNUs visjonære mål for 2020.

- Vi har ingen nye utlysninger av stipendiat- og postdoktorstillinger på egen ramme, og ingen heltidsvikarer på amanuensisnivå. Dette vil føre til økt undervisningsbelastning på de fast ansatte, og vil få negative konsekvenser for forskningen. En nedgang i forskningsproduksjonen vil i sin tur være et negativt bidrag til å gjøre NTNU fremragende i 2020, konstaterer Digernes.

FRANK ARNTSEN. Arkivfoto: Arne Asphjell/NTNU Info

Kjent problemstilling
At flere institutter sliter økonomisk er ingen fremmed problemstilling for økonomidirektør Frank Arntsen ved NTNU.

- Jeg skjønner at mange instituttledere er i en vanskelig situasjon, og det er jo ikke første gang jeg hører om det. Vi er opptatte av å se hva vi kan gjøre, og på mandag skal vi ha en ordentlig analyse av situasjonen med alle dekaner. Det er svært viktig for oss at instituttene føler at de har handlefrihet. Jeg er helt enig i at instituttene er hjørnesteinene i universitetsdriften, sier han.

- Det overordnede perspektivet sier oss at lønnsandelen ved NTNU har økt fra 2003 til 2007. NTNU har hatt en stor økonomisk vekst i tiden mellom 2002 og 2007, som flatet ut mellom 2006 og 2007. Dette skyldes at det fra Kunnskapsdepartementet har kommet både kutt i antall studieplasser og det såkalte hvileskjæret. Dette merker instituttene godt nå, sier Arntsen.

Viser til Kunnskapsdepartementet
Felles for alle instituttlederne Universitetsavisa har snakket med, er frustrasjon over den eksisterende inntektsfordelingsmodellen (IFM) som NTNU benytter seg av.

Den ble vedtatt i 2005, og innebærer en ressursfordeling basert på oppnådde resultater innenfor både undervisning og forskning. I tillegg ligger det en basistildeling som er uavhengig av resultater i modellen.

IFM ble opprettet delvis for å gi instituttene og fakultetene forutsigbarhet, men mange instituttledere føler at det motsatte har skjedd: Små fag må legges ned fordi de ikke lønner seg, og den faktiske beregningen fra IFM er ofte langt fra lik den endelige fordelingen.

Arntsen bekrefter at IFM ofte beregner et helt annet beløp enn det som blir delt ut til fakultetene, og forklarer dette med en fordeling av bevilgningskuttene fra Kunnskapsdepartementet.

- Det er kjempeviktig å understreke at når styret vedtar budsjettet, er det fakultetenes ansvar å fordele til fagene de ønsker å prioritere – fakultetsledelsen i samarbeid med instituttlederne er mye bedre til å vurdere dette enn oss på sentralt hold.

Noen må kutte
- Det oppfattes som et paradoks at NTNU har millioner i akkumulerte midler, samtidig som instituttene – grunnlaget for universitetet, vil mange si – ikke har til undervisning en gang?

- At vi har dårlig økonomi, men samtidig har mye penger på bok, kan selvfølgelig oppfattes som paradoksalt. Hovedforklaringen på dette ligger i grensesnittet mellom ekstern finansiering og det vi kan kalle for såkalte 69-midler, eller indirekte kostnader. Den andre årsaken er ubrukte penger i strategiomstillingsprosjekter, og disse midlene kan man vurdere å omdisponere, sier økonomidirektøren.

Selv om mange av instituttene sliter, er det kun ett fakultet som går i underskudd – nemlig SVT-fakultetet. Det betyr ifølge Arntsen at de andre fakultetene mest sannsynlig har institutter som går både i overskudd og i underskudd, og at det er opp til fakultetsledelsen å se på hva som bør prioriteres.

Han legger likevel ikke skjul på at disse prioriteringene kan gå ut over noen av fagmiljøene ved NTNU – for ett sted må det kuttes så lenge de statlige bevilgningene ikke økes.

Av Eva-Therese Grøttum