LESERBREV

Asbjørn Aune: Om fisjon og personalpolitikk (8.4.08, 11:23)

17. og 23. mars inneholdt UA to innlegg av to emerituser, Knut Holt og Ivar A. Bjørgen.

Det første var en kommentar til Stjernø-utvalgets innstilling, den andre om NTNUs personalpolitikk (eller mangel på sådan) med spesiell vekt på problemstillingen; professor i dag – emeritus i morgen, hva så?

Innleggene stod for ca 3 og 2 uker siden og ingen har grepet til PC-en for å kommentere innleggene. Som emeritus føles det litt underlig at ingen aktiv professor med mange eller få år foran seg har synspunkter på noen av problemstillingene. Teknologer deltar ikke særlig aktivt i slike debatter, men heller ingen fra Dragvollmiljøet synes å ha noen synspunkter?

Frem for fisjon – og eliter
Når det gjelder Holts artikkel er det fristende å spørre: Er man enige i Stjernø-utvalgets forslag, delvis enige, uenige eller leses ikke Universitetsavisa? Hvis få eller ingen leser UA og/eller er så leie av påtrykte forandringer at de ikke orker å kommentere, har universitetsdemokratiet en traurig fremtid. Et universitet består i bunn og grunn av et samspill mellom forskere og studenter, et samspill som ikke skal styres av administratorer hverken på universitetet eller i departementene.

Om hele eller deler av NTNU noen gang igjen vil befinne seg blant Europas ti beste, er det i eliteklassen – kanskje universitetet nærmer seg verdenseliten. Hvordan er så fremtidsutsiktene?

I kulturadressa for en tid siden kunne man lese omtrent følgende: Fordi det er svært vanskelig å få tannkrem tilbake på tuben, foreslår Stjernø-utvalget at Norge skal ha mellom 6 og 10 universiteter. Det er ingeniør- og distriktshøgskolene som ikke vil tilbake i tuben. Mange vil med Stortingets velsignelse bli universiteter og det må de få lov til, sier utvalget, og fordeler de som ikke ønsker dette på de eksisterende og blivende universiteter. Hvorvidt dette er klokt og vil øke kvaliteten på uteksaminerte kandidater er ikke sannsynliggjort. Dette vil neppe bli diskutert i Stortinget heller under en eventuell behandling.

Etter å ha tilbrakt 50 år som student og lærer på NTH/NTNU deler jeg ikke Stortingets klokkertro på at masseprodusert langvarig teoretisk utdannelse løser de fleste av samfunnets problemer. Kanskje var Stjernø-utvalget litt skjevt sammensatt, det manglet muligens en dyktig håndtverker med sans for praktisk arbeid? En slik håndverker ville sikkert fått tannkremen tilbake på tuben.

Vinterolympiaden på Lillehammer i 1994 og verdensmesterskapet på ski i Trondheim i 1997 var store suksesser på grunn av norske utøvere i verdenseliten. Norske musikere, sangere og skuespillere er og har hatt stor internasjonal suksess. Når det gjelder sport og musikk ønskes eliteutøvere velkommen, også blant flertallet av politikere. Men når det gjelder utdanning må man for all del ikke uttale ordet elite og i et hvert fall ikke ordene eliteskole og eliteuniversitet.

Rektor ved Universitetet i Oslo ønsker at hans universitet skal bli et eliteuniversitet, men hvorfor er han så alene? Nå foreslår Stjernø-utvalget at man i stedet for å lage noen gode universiteter og ditto høgskoler, heller skal slå sammen universiteter og høgskoler. Altså, danne seks til ti – sannsynligvis ti - landsdels- eller regionuniversitet og kvaliteten av alle typer undervisning, bachelor, mastere, stipendiater, doktorer etc blir bedre.

Hadde utvalget ikke et mandat som tillot det å tenke på å bedre kvaliteten av undervisning og forskning? Å fisjonere UIT i et regionalt universitet på Dragvoll og et nasjonalt teknisk universitet på Gløshaugen ville som emeritus Holt påpeker, kunne føre til at Gløshaugmiljøet kunne bli et nytt ”MIT” med sitt ”Harvard” like i nærheten på Dragvoll.

Begge miljøene ville kunne utvikle seg i fred, tverrfaglig samarbeid, basert på interesse og frivillighet, ville få en ny sjanse. Verken Dragvoll- eller Gløshaugmiljøet, inkludert studentene, ville på lengre sikt tape noe på en slik løsning. Ingen ville i dag foreslå å slå MIT sammen Harvard – ei heller med Babson college, denne førsteklasses businesskolen.

Hvorfor kan vi ikke av og til gjøre som danskene, som ønsker noen få eliteuniversiteter? Hvilke mekanismer er det som gjør at vi i Norge alltid skal vente på at svenskene finner ut av tingene – de har etter hvert etablert mange universiteter av varierende kvalitet.

Etterlysning: NTNUs personalpolitikk
I sitt innlegg reiser Bjørgen en rekke spørsmål som han sier vil bli stilt av stadig flere ansatte ved NTNU i årene som kommer. Han har også tanker om mulige løsninger.

I dag synes løsningene å være avhengig av den enkelte pensjonist, hvordan den enkelte instituttlederen ser på pensjonisten og om det finnes kontorplass.

For min del takker jeg den forrige og den nåværende instituttlederen på Institutt for produksjons- og kvalitetsteknikk for kontorplass og annen service. Siden jeg har tilbrakt tiden siden 1956 ved NTH/NTNU som student, vit.ass. instituttingeniør, førsteamanuensis, professor og nå emeritus, mener jeg at jeg har både rett og plikt til å engasjere meg i debatter om universitetets fremtid. Det er ting man kan bidra best med litt fra sidelinen eller fra hornet på veggen.

Jeg kan ikke forstå problemstillingen annerledes at det ville være til fordel for alle parter om NTNU utformet en personalpolitikk som også sa noe om hvordan universitetet ønsket å utnytte emeritusenes kunnskaper og kompetanse. Som for eksempel å kommentere campusløsninger, utvalgsinnstillinger, mangel på personalpolitikk.

Professor emeritus Asbjørn Aune