|
LESERBREV SVP: Svar til Axel Sandaas
(7.5.08, 11:31)
”Du hevder i innlegg publisert 30.04.08 kl 15.47 at det er samskipnadene som definerer hvem som er student. Dette er feil (noe Maria viser til i innlegg 05.05.08 kl 09:31). Hva og hvordan en samskipnad skal operere er regulert både gjennom egen lov om studentsamskipnader og egen forskrift.”
Nei. Maria skriver: ” I henhold til §12 skal "alle studenter (…) betale en semesteravgift til studentsamskipnaden".” Og videre: ” §3-1: "For å ha rett til støtte må søkeren være tatt opp som elev eller student og ha rett til å gå opp til eksamen."”
Dette er korrekt, og innebærer nettopp at det er samskipnaden som bestemmer hvem som er student og har krav på både støtte og rett til å gå opp til eksamen. NTNU vurderer selvsagt søknader til sine studieprogram etter faglige kvalifikasjoner, men har ikke lov til å la en person som er faglig kvalifisert få ta eksamen uten at personen er godkjent for eksamen hos samskipnaden.
Dette gjelder også for kandidater til doktorgradsstudiet, siden samskipnaden fortsatt utsteder eksamenskort til doktorgradsstudenter, men doktorgradsstudenter betaler ikke lenger semesteravgift til samskipnaden og er derfor ikke lenger å betrakte som studenter. At SiT i stor grad styres av et sentralisert lovverk som ikke er spesielt lydhørt overfor NTNUs behov gjør ikke saken bedre.
Jeg mener samskipnadene burde organiseres lokalt hos hvert enkelt lærested istedenfor gjennom et sentralisert lov- og regelverk. Retten til å definere studentstatus (eksamensrett) burde overføres til lærestedene, slik at de som er tatt opp på et studieprogram selv fritt kan velge om de vil betale en avgift til den lokale samskipnadsordningen (for å ha rett på studentvelferdsordninger) eller ikke.
For et stort lærested som NTNU burde det også være mer enn en samskipnad; gjerne oppdelt etter studieprogram eller campus. Dette for å gi studentene en større mulighet til velge de studentvelferdsløsningene som passer dem best; og en reell mulighet til å vise at man er fornøyd eller misfornøyd ved samskipnadens drift ved å melde seg ut eller inn av den.
”I innlegg 5.5.08 kl 11:36 sier du at i Oslo regnes alle stipendiater som studenter, dette er også feil (noe Maria viser til i innlegg 5.5.08, kl 15:56).”
Jeg kjenner folk som er doktorgradsstipendiater i Oslo og som har vært av den oppfatning at de er studenter, men Maria kan godt ha rett i at UiO har fått til særordninger for sine doktorgradsstipendiater.
”Til ditt nyeste innlegg (postet 06.05.08 kl 15:57): Du ramser opp en del forhold i SiTs historie som du finner kritikkverdig. Som student har jeg selvfølgelig ikke oversikt over alle disse forholdene eller sannhetsgehalten i disse da du ikke er mer presis i din oppramsing. Men er forhold som ”Studentsamskipnaden stifter selskapet Trøndelag Kringkasting AS som senere fusjoneres til Trøndelag Avis og Kringkasting (TAK). Etter press fra studentene beslutter styret å trekke seg ut av TAK.” som jeg finner på SiTs egne nettsider et slikt eksempel?”
Dette er i beste fall en lite dekkende beskrivelse av skandaler som kosta samskipnaden dyrt både i penger og i anseelse. SiT var ikke presset bare fra studentenes side, og som du sikkert forstår hadde ikke SiTs styre noen ønskelig kontroll på SiT i blant annet disse sakene.
”Så til din sørgesang overfor stipendiatene. Først, det er forskjell på å få betalt for å studere (stipendiater) kontra det få betalt for en deltidsjobb for å kunne studere (jobben på Rema 1000).
Stipendiatene er omfattet av et helt annet regelverk enn studentene, de har helt andre rettigheter og de får lønn for å være ved NTNU. Hvis de i tillegg skal få tilbud fra SiT på like linje med alle de studentene som må jobbe (og/eller ta opp lån), ikke har en arbeidsmiljølov som sikrer deres rettigheter hvis de utsatt for en ulykke, og samtidig studerer uten kompensasjon fra NTNU, så er det sannelig å få i ”pose og sekk”. Hvordan kan du sitte og si at stipendiater, bare fordi de ikke kan bo hos SiT eller får en og annen studentrabatt, dermed får ”verken det ene eller andre”?”
Det er da vitterlig slik at det finnes tusenvis av stipend og legater for studenter (se Stipend og legathåndboken), og du finner mange studenter ved NTNU som både har jobb ved siden av, lån fra lånekassa og stipend fra forskjellige hold for å studere. Det er altså ikke noe spesielt med doktorgradsstipendiater i så måte. Det spesielle er at doktorgradsstudenter ikke får studentstatus.
”Var det galt at stipendiatene kjempet for å bli regnet som midlertidig ansatte? At de fikk alle de godene det var å bli definert som ansatt kontra en student? Har det ikke kommet noe godt ut av å bli definert som midlertidig ansatt?”
En student som jobber på Rema 1000 har selvsagt krav på de samme ansattrettigheter som andre ansatte hos Rema 1000. Samskipnaden ser tydeligvis heller ikke noen grunn til å ta studentstatusen fra ansatte hos Rema 1000.
Saken stiller seg av en eller annen grunn annerledes når det er snakk om ansettelse ved NTNU. De fleste doktorgradsstipendiater ved NTNU har en ordning med 25% pliktarbeid for NTNU ved siden av doktorgradsstudiet. De er dermed de facto både ansatte og studenter, og burde ha krav på rettigheter som både studenter og ansatte på lik linje med de studentene som også jobber hos Rema 1000.
At de måtte kjempe for å få status som ansatte er et mysterium i seg selv. At de så mister studentstatus er en annen sak. Hvordan studiet finansieres burde ikke ha betydning for status som student i noe tilfelle.
”At SiT stadig blir tildelt tomter og ressurser av NTNU for å bedrive studentvelferd er også en sannhet med modifikasjoner. Om ikke SVP har glemt det, så startet vel hele denne debatten med at jeg mente at det var NTNU som har løpt fra seg ansvaret de har ovenfor sine ansatte.”
Jeg er enig i at NTNU har et betydelig ansvar for situasjonen, og jeg sa i et tidligere innlegg at både SiT og NTNU burde vurdere sine tvilsomme posisjoner i denne saken. Hvis Maria har rett i at UiO har funnet andre løsninger i samarbeid med SiO innenfor det samme regelverket enn det NTNU har fått til med SiT, så burde vel det i seg selv være en tankevekker for både SiT og NTNU.
Jeg reagerte på at SiT (og du) så ensidig ville legge alt ansvar over på NTNU. Hvis vi et sekund antar at SiT aldri hadde eksistert med et sentralstyrt lovverk for samskipnader, ville NTNU på selvstendig grunnlag ha bygget opp et eget studentvelferdsstilbud.
Da er det lite trolig at doktorgradsstudentene hadde falt utenfor systemet, og hvis de gjorde det kunne NTNU enkelt ha endret systemet lokalt. Hvis SiT ikke tror de kan eksistere uten NTNU burde de etter min oppfatning søke å nærme seg en slik velferdsorganisasjon som NTNU kunne ha tenkt å bygge opp selv.
SVP | 
