Et nasjonalt klenodium på Kalvskinnet (15.5.08, 19:00)

Glemt teksten til Ja, vi elsker?

KULTURHISTORISK VERDIPAPIR: - Det er ikke sannsynlig at Ja, vi elsker vil stilles ut med det første. En klimaregulert monter og sikkerhetsforanstaltninger vil bli for kostbart for UBiT. Kopi fra UBiT, Gunnerusbiblioteket

Bjørnstjerne Bjørnson står det med sirlig skrift på framsiden av mappa. I det jeg åpner den, åpenbares tittelen To Fædrelandssange på første blad, litt gulnet og blankt, hvor teksten er skrevet med splittpenn.

Det er med en viss nasjonalfølelse journalisten forsiktig blar i det eneste gjenværende originalmanuskriptet av Ja, vi elsker.

Det er vanskelig å lese teksten uten Rikard Nordraaks melodi i bakhodet; elleve års 17. maispilling i korps har satt sine spor. Den andre Fædrelandssangen er Det ligger et land mot den evige sne.

Skulle inngå i bondefortelling
Manuskriptet jeg holder i er fra 1863 og befinner seg på Gunnerusbiblioteket i Trondheim. I denne versjonen har sangen kun fire vers.

I mapperyggen har Bjørnson limt inn to små ark med rettelser, men det er vanskelig å tyde hva han har skrevet.

Det fantes et manuskript fra 1859, men det ble antakelig kastet fordi Bjørnson selv var misfornøyd med det. Diktet Ja, vi elsker ble opprinnelig skrevet for å inngå i fortellingen Arne, en kjent bondefortelling, hvor en av figurene skulle lese opp dette diktet.

Men Bjørnsson fant ut at dette diktet ville sprenge fortellingens ramme, og droppet det.

THORVALD BOECKS SAMLING av bøker, manuskripter, kart og portretter utgjorde det største privatbiblioteket i Norge på 1800-tallet. Foto: UBiT, Portrettsamlingen

Bevart av bibliofil
Hvordan havnet manuskriptet egentlig hos Universitetsbiblioteket i Trondheim?

Thorvald Boeck (1835-1901) var fullmektig i Kirkedepartementet, og dessuten boksamler og ivrig debattant med et stort nettverk av forfattere og andre kjente personligheter i samtiden rundt seg.

Da han døde etterlot han seg en boksamling på 32.000 bind som han et par år i forveien hadde solgt til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskaps bibliotek, senere Gunnerusbiblioteket og Universitetsbiblioteket i Trondheim.

Og landets nasjonalsang var ett av mange klenodier som fulgte med på lasset.

Avdelingsleder Eva Sauvage ved UBiT finner frem gamle avisklipp som omtaler sangen. Sammen med arkeolog Ingeborg Collin-Hansen prøver vi å tyde Bjørnsons vakre, men kanskje ikke så lettleste håndskrift.

Hyllet Kongen
Redaktør Bruun i Adresseavisen forteller om nasjonalsangens tilblivelseshistorie i en artikkel i 1921. Han skriver at fortellingen «Arne» ble planlagt i Eikesdal i Romsdalen sommeren 1858 og fullført og utgitt i Bergen året etter.

VISER FRAM MANUSKRIPTSKATT TIL 17. MAI: Avdelingsleder Eva Sauvage ved UBiT med de to fedrelandssangene av Bjørnson Ja, vi elsker og Det ligger et land mot den evige sne.

Selve sangen skal Bjørnson ha skrevet mens han var på konsul Michael Krohns landsted Hop ved Nordaasvandet. Hit flyttet Bjørnson i juni 1859 for å være der til over sommeren, etter at han hadde sagt opp sin stilling som «artistisk instruktør» ved Bergens nasjonale scene.

Noen få måneder etter at det ble skrevet, ble diktet offentliggjort. Det skjedde i Aftenbladet 1. oktober 1859. Den 27 år gamle Bjørnson var for øvrig selv en av bladets redaktører.

Diktet ble trykket anonymt og hadde tittelen «Norsk Fædrelandssang, tilegnet Norges Konge, Hs. M. Kong Carl». Anledningen for offentliggjøringen av sangen var kongens første besøk i Kristiania etter han hadde besteget tronen.

Manuskriptet til førsteutgaven av Ja, vi elsker finnes som nevnt ikke lenger. Noen år senere fikk Bjørnson utgitt en omarbeidet utgave av diktet i Botten-Hansens «Illustreret Nyhedsblad» 20. desember 1863.

Med overskriften «To Fædrelandssange» ble Ja, vi elsker offentliggjort sammen med Der ligger et land mot den evige sne.

I denne utgaven endte sangen med verset Norske mand i hus og hytte, tak din store Gud. Bjørnson endret flere ganger på sangen senere. Når dette skjedde er vanskelig å si, da han ikke var veldig nøye med å datere manuskriptene sine.

Første gang sunget i 1864
Ifølge professor Otto Anderssens «Den norske studentersangforenings historie» ble Ja, vi elsker sunget offentlig første gang 17. mai 1864.

Et kor bestående av 24 sangere fra Kristiania sangforeninger sto for framførelsen, dirigert av Joh. D. Behrens. Gunnerusbiblioteket har et brev fra Bjørnson til Behrens om hvordan sangen skal synges.

Bjørnson skriver at første, andre og tredje vers i det vesentlige skal være uforandret. Fjerde vers skulle være slik:

Ja vi heller Landet brændte
end det kom for Fald
husker bare hvad som hændte
ned på Fredrikshald.
Onde tider har vi døiet
blev tilsidst forstødt
men i værste Nød blaaøiet
Frihed blev os født

Festlig og samlende
Adresseavisens gamle redaktør Bruun mente Bjørnsons dokument burde ligge i sølvskrin. Bruun holder lite tilbake når han beskriver nasjonalsangen og dens betydning:

«Festlig som en fanfare, symbolvirkende som flaget naar det smelder i vinden og bæres oppe av begeistringens koncentration, dypt og fuldtonende som en salme, vækkende og samlende som et fælles rop naar folketilværelsen er indsatsen og offerviljens glæde er den eneste redning. Hele «Ja vi elsker» er som et crescendo med dette [siste] vers som befriende utløsning.»

Noe sølvskrin fikk aldri originalen av Ja, vi elsker, men en stor safe på Kalvskinnet er kanskje bedre egnet til å ta vare på det skjøre, 145 år gamle papiret.

GJØR GAMLE TEKSTER TILGJENGELIGE FOR ALLE: Det skal bli enkelt å se en skannet versjon av uvurderlige originalmanuskripter, lover avdelingsingeniør Ove Wolden ved UBiT. - Det er bare å søke opp teksten via Bibsys og ta en titt.

Sikkerheten i høysetet
Nasjonalskatten blir nemlig tatt godt vare på.

- Vi har en stor safe som vi lagrer alle slike dokumenter i. Der er det adgangsregulering, klimakontroll og det er kun få personer som har tilgang til safen. Vi er ganske restriktive på hvem som får se denne typen originaldokumenter, forklarer Ove Wolden, ingeniør ved Gunnerusbiblioteket.

- Ved behov lar vi folk sitte på den overvåkede lesesalen og lese dokumenter som dette. Er det svært sjeldne bøker eller dokumenter, sitter det også en person fra Gunnerusbiblioteket på andre siden av bordet og følger med under lesinga så ikke vedkommende river ut en side eller noe.

Derfor henvises publikum til å kikke på den digitale versjonen, og UBiT viser fram originalen kun i spesielle tilfeller.

Originaler ut av glemselen
- Grunnen til at vi valgte å digitalisere teksten til Ja, vi elsker er selvfølgelig at det er en kjent tekst, forklarer Ove Wolden videre.

Med dagens teknologi har digital skanning blitt så bra at det ikke vil være vanskelig å se tekstene i høy oppløsning. Manuskriptet til Ja, vi elsker tåler å skannes slik den er. Andre bøker må legges i en bokvugge for ikke å skade bøkene og bokryggen.

Framover vil mange tilsvarende verk bli digitalisert.

- Ved å digitalisere manuskripter ønsker vi å bevare tekstene for ettertiden og samtidig tilgjengeliggjøre tekstene for publikum. En del av bøkene og manuskriptene tåler å hanskes med en stund til, men publikum kan jo ikke få sett originalteksten på samme måte som de nå kan få over nettet, avslutter Wolden.

Tekst og foto: Solveig Hovstein