LESERBREV

Svein Kristiansen – Forskerforbundet: Adressas belæring om lønnsdannelsen i staten. (22.5.08, 11:12)

Journalist Gunnar Okstad gjør i Adressa 21. mai sitt beste for å ta fra oss håpet om en viss korreksjon av lønnsgapet i forhold til privat sektor i det pågående lønnsoppgjøret. Stjerneargumentet er tilsynelatende at det å forvalte samfunnets ressurser ikke er like viktig som det å passe på bedriftseiernes kapital. Resten av kommentaren i Adressa er ellers en nokså overfladisk forelesning om tilbud og etterspørsel.

Det er riktig som journalisten sier at Forskerforbundet og andre grupper i staten som representerer høyt kompetent arbeidskraft, har fremmet krav om betydelig lønnsøkning i dette oppgjøret. Men det er vel de færreste som forestiller seg at vi skal ta igjen hele forspranget til de privatansatte. Okstad har forsåvidt rett i at staten hittil har profitert høyt på at blant annet universitetsansatte har hatt liten mobilitet og vilje til å søke seg over i annen virksomhet. Dessuten har jo vitenskapelige ansatte attraktive jobber, om enn arbeidsforholdene har blitt dårligere de senere år pga manglende forskningsmidler og utstyr. Imidlertid er det i de senere år blitt stadig klarere at NTNU og de andre universitetene taper i konkurransen om de beste hodene. Det er en tydelig forgubbing som skjer når gjennomsnittsalderen for professorer nå ligger på 57 år mot 42 år for tilsvarende utdanningsgrupper i næringslivet.

Ellers kunne det være interessant å få vite hvordan tilbuds-etterspørselsteorien forklarer at funksjonærene i finanssektoren er høyest lønnet: man kan jo også forestille seg at avstanden til pengesekken har en viss betydning. Ellers så er det jo godt kjent at lederne i næringslivet forsvarer sin egen lønnsfest med en økende internasjonal konkurranse, til tross for det er dokumentert svært liten bevegelighet av disse over landegrensene. Det kunne vært fristende å karakterisere dette i mindre pene ordelag, men jeg skal begrense meg til å vise til professor Victor Normann som tidligere i vinter hevdet at norsk økonomi er preget av stor privat rikdom og tilsvarende stor offentlig fattigdom. Og dessuten så har jo lønnsvinnerne så gresslig kjedelige jobber - så da så.

En siste visitt til Adressa’s markedstenkning: Problemet med å bruke denne teorien unyansert på universitetene er at tilbakekoplingssløyfen er svært lang hos oss. En svekking av høyere utdanning gir seg først utslag på lang sikt for næringslivet og for resten av utdanningssystemet. Dessuten blir konsekvensene nå for tiden kamuflert av stor arbeidsinnvandring og økende utflytting av norske bedrifter. Det er derfor en viktig utfordring for staten å ta nødvendige grep i tide, da det vil ta mange år å snu trenden i utdanningssektoren når dårlige rangeringer og sviktende rekruttering er et uomtvistelig faktum.

Det vil være naivt å tro at de store lønnsforsjellene ikke vil ha konsekvenser på sikt i dagens anstrengte arbeidsmarked. I snitt er forskjellen i lønn mellom privat sektor og stat drøyt 100 tusen kr i årslønn. Men for enkelte grupper er forskjellene mye større: Statistisk Sentralbyrå har dokumentert et gap på 300 tusen kr for de med PhD innen informatikk. Dessuten har Institutt for samfunnsforskning i Oslo vist at privat sektor verdsetter erfaring eller yrkesansiennitet dobbelt så sterkt som staten.

En annen markedsretorikk som møter Forskerforbundet og UNIO er at statens lønnssystem er for stivbeint og heller bør erstattes med ren lokal lønnsdannelse. Tanken er at arbeidsgiver da mer selektivt kan bruke lønnsmidlene på sterkt etterspurt kompetanse. Dette er vel og bra men ikke troverdig dersom vi ser på hvordan arbeidgiver bruker de mulighetene de allerede har. I 2006 hadde NTNU 28 mill. kroner i de lokale forhandlingene, men midlene ble smørt jevnt utover på alle stillingsgruppene. Det eneste man oppnådde var større individuelle lønnsforskjeller, men ingen generell heving for høyt kompetent personell som gruppe. Det var også illustrerende at ledelsen heller ikke ville skyte til noen egne midler i forhandlingspotten.

Det er derfor vår konklusjon at staten vil fortsette å tape konkurransen om høyt kompetent arbeidskraft så lenge rammen for de statlige oppgjørene ikke økes og kompetanse blir prioritert. Det er grenser for hvor lenge det offentlige kan ty til bruk av eksterne konsulenter for å løse kompliserte faglige spørsmål. Bortsett fra at denne praksisen bryter med statens anskaffelsesregler og rettssikkerheten, vil dette på sikt i realiten være en outsourcing av hjernekraften i offentlig sektor.

Svein Kristiansen – Forskerforbundet