Den lange ventetiden (23.5.08, 15:37)

Faglig ensomhet, dårlig veiledning, lav lønn og usikre karrieremuligheter møter norske doktorgradsstipendiater.

Torsdag var det duket for debatt mellom representanter fra Kunnskapsdepartementet og NTNU, men klare svar lot vente på seg.

”Har vi bruk for alle forskerne?” var spørsmålet Doktorgradsstudentenes interesseorganisasjon ved NTNU (DION) ville ha svar på da de arrangerte seminar og paneldebatt torsdag ettermiddag.

Bakgrunnen var bekymring over forskningsstiftelsen NIFU-STEPs anbefalinger om å øke antall ph.d.-stillinger, uten å bruke tilstrekkelig ressurser på støtteapparat rundt kandidatene.

DION frykter nemlig at manglende oppfølging vil medføre både færre ph.d.-søknader og en utvanning av forskerkvaliteten.

Forventet forskermelding
Samtidig har den rødgrønne regjeringen varslet en stortingsmelding om forskerutdanning og rekruttering i løpet av våren.

De oppmøtte på gårsdagens seminar hadde derfor håpet på et innblikk i hva meldingen vil innholde, og innsyn i hvordan regjeringen planlegger å håndtere de mange utfordringene forskningssektoren står overfor. Det fikk de imidlertid ikke.

- Hadde invitasjonen til dette arrangementet blitt sendt ut nasjonalt, så hadde denne salen vært full – men da tror jeg ikke departementet hadde latt meg reise, åpnet Kunnskapsdepartementets Jana Weidemann til de fremmøtte.

I innbydelsen het det nemlig at Kunnskapsdepartementet skulle presentere sin nye og allerede mye omtalte stortingsmelding, men Weidemann understreket at seminaret ikke kunne relateres direkte til meldingen.

I stedet snakket hun mye om Norges ambisjoner om – og ansvar for – utvikling av ny kunnskap. Selv om Norge foreløpig står langt unna målet om 3 prosent av BNP til forskning innen 2010, er svaret for regjeringen et klart ja: - Vi trenger alle de forskerne vi kan få, understreket Weidemann.

Enten for mange eller for få
Men doktorandene er ikke like overbeviste. Dårlig veiledning og irrelevante doktorkurs, faglig ensomhet og usikre karrieremuligheter får dem til å føle seg alt annet enn verdsatte og etterspurte.

På teknologisk side er den største utfordringen er å rekruttere nok forskere, fordi langt de fleste doktorkandidater her velger høytlønnede stillinger i næringslivet framfor usikkerhet i akademia etter avlagt avhandling.

På tross av at rekordmange avhandlinger ble avlagt i 2007 (1030 avhandlinger), ligger Norge fremdeles bak sine nordiske naboland, og antall avhandlinger innenfor teknologi har stått på stedet hvil siden 2000.

I samfunnsfag og humaniora er problemet motsatt – her er usikkerheten knyttet til om det i det hele tatt finnes noen utsikter til fast ansettelse i akademia. Midlertidige stillinger og produksjon av metervis med søknader frister ikke når det ikke garanteres for framtidig karriere.

Weidemann hadde ingen konkrete svar på hva regjeringen ville gjøre med disse problemene, men pekte på flere mulige tiltak for å bedre den norske forskningen: Økt gjennomstrømming, lavere alder for disputas, bedring av kvinners gjennomføring ved bedre tilrettelegging i forbindelse med barnefødsel var blant disse.

Hvilke tiltak regjeringen planlegger å gjøre alvor av for å oppnå disse målene, var mindre tydelig, utover det varslede tiltaket om øremerking av vitenskapelige stillinger for å bedre kjønnsbalansen i FoU-sektoren.

- Dropp familieliv og jobb 80 timer i uka
Doktorkandidatene som var møtt opp til paneldebatt pekte imidlertid på andre områder som like viktig for å øke attraktiviteten og kvaliteten på forskningen.

Postdok Lise L. Randeberg ved Institutt for elektronikk og telekommunikasjon mente faglig ensomhet var det største problemet:

- Vi ser ikke noe til mangel på vitenskapelig utstyr og slike ting, for vi settes jo ikke til å forske der midlene er for knappe. Det er dårlig veiledning og ensomhet i forskersituasjonen vi merker, sa hun, og understreket at alle veiledere derfor måtte være publiserende, aktive forskere.

Randeberg mente også at kravene som stilles til unge forskere kan virke umenneskelige, og viste blant annet til en artikkel fra Forskerforum som gir tips til hvordan man kan bli professor før fylte 40. Blant tipsene var å droppe alt familieliv, jobbe 80 timer i uka, kutte ut verv og ikke stille opp for fellesskapet.

- Artikkelen fikk håret til å reise seg på hodet mitt. Så vanskelig skal det ikke være å bli forsker i Norge, poengterte hun.

Prorektor Astrid Lægreid var også blant debattantene, og understreket blant annet at mannskulturen i akademia er den største enkeltstående bøygen i dag.

- Akademia må bli et sted hvor også kvinner føler seg verdsatt. Da vil de bli en avgjørende ressurs for forskningen, sa hun.

Arbeidsløshet og ventetid
Postdok Finn Arne Jørgensen fra Institutt for tverrfaglige kulturstudier kunne vise til egen erfaring da han skulle illustrere hvor vanskelig og uforutsigbar forskerkarrieren kan være for humanister. 12 søknader og to år gikk før han fikk doktorgradsstipend etter avlagt hovedfag.

- Hva skal man gjøre i mellomtiden? Hva med resten av livet, skal man bare gå og vente uten noe som helst forsikring om en fast stilling? ville han vite, og la polemisk til at det ikke er noe hast med å gjennomføre et doktorgradsstudium så lenge bare arbeidsløshet venter på den andre siden.

Der problemstillingene var mange og tydelige, var svarene imidlertid tilsvarende få og vage. Det er ingen tvil om at forskning og forskere blir stadig viktige for Norge, men hvordan de best skal ivaretas, virker mer uklart.

Forhåpentligvis vil noe av spørsmålet besvares i den kommende stortingsmeldingen, men overfor Universitetsavisa ønsket ikke Jana Weidemann å kommentere noe som helst om når meldingen kommer, eller hva den inneholder. Med andre ord blir det mer ventetid i kjent stil for doktorkandidatene.

Av Eva-Therese Grøttum