|
LESERBREV Kaare Gether: Om hydrogen...
(9.6.08, 10:50)
In all affairs it’s a healthy thing now and then to hang a question mark on the things you have long taken for granted.
Bertrand Russell
Det er bra at en debatt rundt nytten av hydrogen endelig er kommet i gang. Trond Andresen fortjener honnør for dette initiativet, og det gjør også de som har tatt opp hansken.
Hydrogen har ved utallige anledninger vært presentert av ulike interessenter som en sentral løsning i å møte både energi- og miljøproblematikk. Sågar som den endelige løsningen som skal munne ut i "The Hydrogen Economy". Det har vært noen få forbehold her og der, så som at etableringen av nødvendig infrastruktur vil bli tøff, og dermed kreve betydelig politisk og finansiell støtte. Derimot har det vært lite om hvorvidt hydrogenbasert teknologi kan levere det som trengs for virkelig å bidra til å løse de utfordringene vi har foran oss. Det er dette Trond Andresen tar opp.
Mer presist framfører Trond Andresen argumenter for at The Hydrogen Economy vil bli utkonkurrert av en el-basert økonomi fra kilde til sluttbruk (fornybar energi høstes i form av elektrisitet, overføres dit den trengs som elektrisitet og utfører ønsket arbeid med et minimum av konverteringer). Hans argumentasjon går dels på langt høyere energieffektivitet (som hydrogen er langt unna, og ikke har muligheten til noen gang å nå). Videre blir det mye billigere fordi vi allerede har mye av infrastrukturen på plass. La meg for egen del peke på at infrastruktur er langt mer enn fysiske installasjoner – det dreier seg om innarbeidet bruker¬kompetanse, om standarder som allerede er på plass og om fungerende markeder, for å nevne noe. Det er ikke bare at The Hydrogen Economy koster, i form av energitap og kroner, det er også et stort problem at det tar lang tid å få på plass.
Om hydrogenhypen nå er over er det bra. Vi bør i størst mulig grad sette inn alle gode krefter rundt løsninger som kan hjelpe oss i de miljø-, energi- og næringspolitiske problemstillingene vi vil møte i de nærmeste årene foran oss. Vi bør starte nå. Det er mye å ta fatt i, og vi har lite tid. Spesielt i et forsknings- og utdanningsmiljø med lange tidshorisonter er det viktig at studenter og medarbeidere blir best mulig utrustet med kunnskap som er nyttig i arbeidet med å fremskaffe en helt annen type energibruk og system enn det vi har nå.
De ulike synspunktene og argumentene som er presentert i debatten så langt ser ut til å være basert på ulike oppfatninger av alvoret, samt hvor omfattende endringer som må til for å utvikle og etablere alternativ som virkelig monner. Slik jeg oppfatter situasjonen, basert på forskning rundt energisystemer, teknologisk- og institusjonell endring, deler jeg i hovedsak synet til Andresen, og jeg har også vanskelig for å forstå motivasjonen bak aktivitetene og responsen fra Kjemisk Prosessindustri, NTNU og SINTEF Materialer og Kjemi. Jeg vil utdype dette:
Globalt perspektiv:
En norsk mental modell og virkeligforståelse som ikke henger sammen med utviklingen på globalt nivå, er uforsvarlig. Det er global konkurranse om energiressurser og tilgang, og det er de samlede globale utslipp av klimagasser som avgjør klodens tilstand som grunnlag for sosial stabilitet.
Størrelsen på problemet og krav til løsninger:
Problemet har to hoveddimensjoner:
1. Konsekvenser som følge av mengden klimagasser i atmosfæren.
2. Tilgang på nok energi.
Disse dimensjonene henger sammen på flere ulike og viktige måter.
Til det første er det snakk om at klimagassutslippene fra de vestlige økonomiene må ned med mer enn 90 % av dagens nivå. Da duger simpelthen ikke inkrementell forbedring av dagens ikke-fornybare teknologi. James Hansen ved NASA, i sin tid opphavsmann til blant annet EUs mål om stabilisering på 450ppm CO2 i atmosfæren sier nå at selv dette målet er for høyt. Han peker nå på 350ppm CO2 som tak for å unngå at situasjonen kommer ut av kontroll. I 2007 ble det målt 387 ppm CO2 i atmosfæren.
Til det andre blir tilgangen på ikke-fornybar energi stadig vanskeligere. Det er stadig økende etterspørsel etter energi både i den rike del av verden og fra de som forsøker så godt de kan å ta etter. Stadig mer fysisk krevende produksjon fra ikke-fornybare kilder, og det politiske maktspillet om tilgang, medfører at fokus på å få mest mulig ut av det man har blir svært viktig. Dette gjelder særlig for transport, der praktisk talt alt i dag er basert på ikke fornybar energi. I et slikt bilde vil man ikke gå veien om hydrogen og gi avkall på verdifull energi ved de konverteringene man da må igjennom.
I tillegg er dette også økonomisk tilleggsaktivitet som rasjonelle aktører vil unngå så godt de kan. Eventuell CO2 fangst kommer også i denne kategorien, i tillegg til de rent fysiske problemene.
Dynamikk:
Statiske bilder og sammenstilling villeder. Tiden det tar for omfattende omstilling av tung infrastruktur er svært lang (mange tiår). Tiden vi har til rådighet for å unngå at klodens klima løper løpsk (som følge av igangsettelse av selvforsterkende mekanismer) er kanskje bare noen år, om vi ikke er der allerede. Det må få utslag for betydningen av en eksisterende infrastruktur som er kompatibel med neste generasjons løsninger.
Dette taler for El-samfunnet med sine muligheter for null CO2 utslipp, svært høye systemvirkningsgrad og mulighetene med å bygge på det vi allerede har. Stor grad av forbedring så fort som mulig synes helt sentralt. Normalt viktige aktiviteter som avskrivningstap eller omstilling av kunnskap og fagfolk, framstår som underordnede problemer. Dette henger også sammen med den ofte svært undervurderte asymmetrien i risiko – det er betydelig forskjell i alvoret om man forbereder før snarere enn senere.
Kunnskap vs finansiering:
Avslutningsvis vil jeg presisere at det er viktig å skille mellom den generelle kunnnskapen f. eks Kjemisk Prosessindustri representerer og de hydrogenrelaterte forskningsaktivitetene. Det første vil være verdifullt i den jobben som gjøres for å endre det globale energisystemet, mens det siste hører gårsdagens eierinteresser til.
Kaare Gether, Imperial College London | 
