Fundamentalt demokrati (23.6.08, 13:15)

Er Norge - verdensmester i fred - naiv som tror det går an å ha dialog med fundamentalister? Statssekretær Raymond Johansen besøkte NTNU og tok debatten på Samfundet.

En filosof, en religionshistoriker, en sosiolog og en statssekretær møttes for å diskutere om fundamentalister kan demokratiseres.

Fra venstre: religionshistoriker Ulrika Mårtensson, sosiolog Jennifer Bailey, filosof May Thorseth og statssekretær Raymond Johansen. Foto: Thomas Wold

Kan man i det hele tatt diskutere noe slikt? Mange hadde i alle fall funnet veien til Samfundet for å overvære debatten, som gikk i regi UDs Refleksprogramm i samarbeid med NTNUs tematiske satsningsområde GlobaliseringRefleks, sist fredag.

Alle vi ikke liker
Statssekretær i Utenriksdepartementet, Raymond Johansen innledet med å redegjøre for det litt uklare begrepet fundamentalisme.

- Fundamentalisme fungerer ofte som et sekkebegrep for ting vi ikke liker, særlig voldelige islamister, men fundamentalister er en mangfoldig gruppe, understrekte han og brukte blant andre Børre Knudsen og Ludvig Næssa som eksempler.

Filosof May Thorseth pekte på at fundamentalister finnes i alle leire: Blant politikere, filosofer og intellektuelle.

- Fundamentalisme og demokrati handler om motstridende kommunikasjonsformer. Demokrati er grunnleggende for alle på grunn av behovet for også å se på andres standpunkt, utdypet hun og pekte på det liberale dilemma:

- Hvordan unngå at liberale prinsipper blir absolutte og slår over i fundamentalisme; å tillate pluralisme, men samtidig unngå å diktere hvordan mangfoldet skal være?

Kime til endring og optimisme
Sosiolog Jennifer Bailey understrekte at fundamentalisme er en lukket tankegang som eksisterer i lukkede samfunn.

- Demokrati og fundamentalisme er polære motparter og er en fare for hverandre. Så hvordan kan vi endre fundamentalister til demokrater? Fundamentalister er lukkede og absolutte, så det er vanskelig å finne noe i fundamentalismen i seg selv som kan bidra til endring, men det finnes andre ting. Fundamentalister har det til felles at de er interessert i sannhet. De er ofte interessert i utdanning og leseferdighet, og de har stor respekt for liv – og nå tenker jeg ikke på terrorister. Der kan vi finne en kime til endring. Ettersom fundamentalistene er i mindretall, må de støtte rettigheter for minoriteter. Det er også noe vi må spille på.

Alt er mulig
Religionshistoriker Ulrika Mårtensson forsker blant annet på islamsk fundamentalisme og globalisering, og fremsto som panelets fremste optimist.

- Når Syria, Saudi Arabia og Iran nå skal innlede religiøse samtaler med Israel, er alt mulig, illustrerte hun.

- Hamas er en gren av Det muslimske broderskapet, og vil at all jord som har tilhørt muslimer, for alltid skal være muslimsk jord. Israel har tilhørt det ottomanske, muslimske kalifatet, og utfra det kan Hamas ikke støtte en tostatsløsning. Nå har ledelsen i Hamas på subtilt vis signalisert at en tostatsløsning er mulig, sa hun.

Liten og naiv?
Men er vi naive som tror at vi kan ha dialog med fundamentalister?

Raymond Johansen mente at Norges status som lite land gir gode muligheter til å bidra i.

- Iran er ikke en ekspansjonistisk farlig regime, men retorisk er de det. Og hva skal vi gjøre med det? Åpne flere Guantánamo-baser? Det at vi ikke er en stormakt kan brukes til å påvirke en prosess i en positiv retning. Det skal aldri være tvil om hva Norge mener, men vi kan ikke stille ultimatum. Ingen statsledere mister nattesøvnen om Norge skulle nekte dialog.

Kontraproduktiv dialog
Han pekte også på faren for at land som bli innlemmet i demokratiske prosessen kan bidra til å undergrave den.

- Nazistenes overtakelse i Tyskland er et eksempel på det, og vi må spørre oss selv om det er plass til alle fundamentalister i et demokrati. Paradokset er at dialog kan bidra til at flere grupper griper til våpen, som Sudan er et skrekkeksempel på. Den eneste måten for en gruppe å bli tatt på alvor i Sudan, er å danne en egen geriljagruppe, og så bli med i forhandlingene. Vi snakker ikke med sivile grupper, kvinnegrupper og så videre, i Sudan fordi vi bruker all tid på å forhandle med de som griper til våpen.

Lokalpolitiker Jan Bojer Vindheim pekte på paradokset i nordmenns manglende støtte til USA:

- Jeg har møtt kurdere som sier det var bra at USA kom og tok den jævelen Saddam, mens mange av mine radikale venner i Trondheim sier at nå driver den jævelen Bush og holder på i Midtøsten.

- Ingen gråter over at Saddam ble felt, samtykket Raymond Johansen. Men måten det ble gjort på, har helt bensin på bålet. Det har bidratt til at mange ser på vår måte å snakke om demokrati på som et falsum, som et janusansikt.

Krig, isolasjon eller dialog
En av møtedeltakerne spurte om hvordan man kan ha dialog med et regime som steiner kvinner og henretter mindreårige.

- Jeg er sterkt uenig med de som mener at vi ikke skal ha dialog med pariagrupper og regimer, men isolere dem. Tidligere forsøk på isolering har vært mislykket. Politikken som har vært ført overfor Burma har ikke vært vellykket, påpekte Raymond Johansen.

Krig, isolasjon og dialog er tre mulige handlingsalternativer overfor brutale regimer. Konklusjonen i panelet var enstemmig: Da er det dialog vi kan bidra med.

Av: Thomas Wold