PORTRETTET: KRISTIN DÆHLI
Ligge i grønne enger (1.9.08, 09:47)

Kristin Dæhli (54), 10 år på barrikadene for Forskerforbundet, så 1 år i Hovedbygget, Gløshaugen: Sluttet, flyttet til Låven på Dragvoll. Nå er hun lykkelig. Hvorfor?

- Her opplever jeg ingen skjulte agendaer.

Tidlig ettermiddag, og augustsola legger et gyllent slør over ”Låven” overfor Dragvoll. Bygningen er nokså stygg, men det fine lyset og det irrgrønne gresset omkring bibringer en følelse av fred. Det er her Program for lærerutdanning (PLU) holder til, og det er her hun planlegger å jobbe resten av sin yrkesaktive karriere.

Kristin Dæhli, som har vært i begivenhetenes sentrum i et tiår som klubbleder, deretter et år som seniorrådgiver i stab, organisasjon og informasjon, og jobbet tett på NTNU-ledelsen. Hvordan føles det å flytte fra begivenhetenes sentrum til den ytterste periferi?

- Det føles helt motsatt. Her er jeg tett på de som står i produksjonen. Det er tross alt først og fremst forskning og undervisning et universitet er ment å drive med.

Keiser-hilsen i bare trusa
Fra Kristin Dæhli var ett og et halvt år til hun ble nærmere sju bodde hele familien hennes i Etiopia. Årsaken var at faren skulle være med på å bygge opp en militærbase for keiser Haile Selassie.

Det var i dette landet fem år gamle Kristin hilste på keiseren i bare trusa. Det sies at episoden moret keiseren stort. Den unge jentas redsel for autoriteter forsvant raskt.

Med denne bakgrunnen er det mulig å forstå hvordan hun har vært i stand til å "kle av" selvoppnevnte keisere ved NTNU. Det tiåret hun satt som hovedtillitsvalgt bød på mange anledninger til å konstatere, i en H.C. Andersensk ånd, at "men han har jo ingen klær på".

Således har både nåværende og tidligere rektorer, universitetsdirektører og andre direktører fått smake hennes tidvis bitende tunge. Hun har vært tøff i forhandlinger med arbeidsgiver.

Gikk tom
Dæhli hadde hatt flere administrative stillinger ved Universitetet i Trondheim da hun begynte i en stilling i Forskerforbundet i 1996. Tre år senere, i 1999, ble hun forbundets hovedtillitsvalgte ved NTNU. Hun er karakterisert som en tøff forhandler av både medparter og motparter, og har ikke vært redd for å snakke høyt og klart imot ledelsen. Men i fjor var det nok.

- Jeg gikk vel tom. Både av faglige og personlige årsaker følte jeg vel behov for å gjøre noe nytt.

Slik tenkte Kristin Dæhli.

- Tøft
- Det er tøft å være tillitsvalgt. Du står i konstant motvind. Jeg ble sliten av å hele tida måtte forholde meg til arbeidsgivere som ikke samarbeider. Jeg er ei kvinne midt i femtiårene, og på et tidspunkt fant jeg ut at jeg hadde behov for litt medvind i jobbtilværelsen.

Derfor sluttet Dæhli som tillitsvalgt, og derfor begynte hun i en sentral rådgiverstilling i organisasjonsstaben. Hun håpet å få medvind fra NTNU-ledelsen.

Den vinden som kom, opplevde hun ikke som medvind.

Kom ikke inn i varmen
- Jeg hadde regnet å bli tatt inn i varmen da jeg kom tilbake. Man må kunne forvente at arbeidsgiver er profesjonell og forholder seg til den funksjon en medarbeider har til enhver tid. Men slik gikk det ikke. Jeg opplevde at enkelte omkring meg ikke så noe annet enn en stor lapp på ryggen min hvor det sto ”tillitsvalgt”.

- Viser dine opplevelser at det er håpløst å vende tilbake til en jobb nær ledelsen etter en karriere som tillitsvalgt?

- Det vil jeg ikke si. Ute i det private næringslivet finner du mange eksempler på at beintøffe forhandlere på ansattes vegne kan jobbe tett på ledelsen i samme bedrift. Rolf Utgård i Aker Kværner er et godt eksempel. Men jeg personlig har opplevd det som vanskelig å tre inn i en stilling nær NTNUs toppledelse.

- På hvilken måte?

- Jeg ble ikke tillitsvalgt for å delta i noen popularitetskonkurranse, men jeg forventet større grad av respekt.

Lykkelig i dag?
- Jobbmessig sett: Er du lykkelig nå?

- ”Lykke” er et stort ord. Jeg kan i hvert fall si at jeg går til jobben med stor glede nå. Det er et godt sted å være, og jeg har ingen problemer med å se for meg at jeg blir pensjonist her. Folk er åpne, inkluderende. Jeg har ikke opplevd noen med skjulte agendaer.

- Kan du tolkes dit hen at du har opplevd kolleger omkring deg med skjulte agendaer de siste par årene?

- Jeg opplever i mange sammenhenger en lukkethetskultur i den sentrale ledelsen. Dette er først og fremst ledelsens eget problem, men legger samtidig en demper på motivasjon, kreativitet og lojalitet utover i organisasjonen. Jeg mener NTNU ville vunnet mye med en ledelse med større vilje og evne til å involvere, inkludere og engasjere.

- NTNU-ledelsen for lite oppmerksom
Dæhli er grunnleggende skeptisk til ledelsens fokus på såkalt bench marking. Det er de menneskelige ressursene som burde stå i sentrum, mener hun.

- Det er altfor mye fokus på å finne kvantitative kriterier for å sammenlikne seg med andre universiteter. Om NTNU er 5 prosent bedre eller dårligere enn Universitetet i Bergen på et eller annet område, kan være interessant. Men vårt fokus burde vært på oss selv, på medarbeiderne. Der er bare medarbeiderne som kan føre NTNU til elitesjiktet.

- Jeg mener NTNU-ledelsen sentralt har for liten oppmerksomhet omkring de enorme ressursene de ansatte besitter, sier Dæhli.

- Tenker for mye på penger
- Styreleder Marit Arnstad mente at man ikke får til noe om man ikke har orden i økonomien: Universitetet blir straffet av departementet som følge av pengerot, og da rammer det direkte i studietilbudet?

- Jeg er enig med styrelederen i at vi må ha en sterk økonomistyring ved universitetet. Men pengestyring er et administrativt hjelpemiddel, som det er Rektors oppgave å påse blir utført. Vi har allerede et sterkt fokus på styring av økonomien. Et enda sterkere fokus tjener bare til å dra oppmerksomheten bort fra den faglige virksomheten. Det er dette jeg som representant for de ansatte reagerer på. Vi har allerede et sterkt fokus på styring av økonomien, mener Dæhli.

Dårlig personalledelse
Man er for lite opptatt av god personalledelse i offentlig virksomhet mener Dæhli, og NTNU er slett ikke noe unntak.

- Man skal ikke skjære alle over en kam. Det fins en rekke dyktige ledere her. Gjennom tida som tillitsvalgt gjorde jeg meg mine refleksjoner over at det var noen arbeidsplasser ved NTNU jeg aldri besøkte – det tyder på at ting var i orden. Andre steder besøkte jeg bekymringsfullt ofte.

Generelt er det forbundet med for lite konsekvens å utøve dårlig personalledelse i offentlig virksomhet, mener Dæhli.

- Folk dumpes
- Det er ved omstilling folk er særlig sårbare. Ansatte opplever ofte omstillingsprosesser som krenkende, at man ikke har tilstrekkelig tillit som medarbeider. Da snakker ledere gjerne om hvor viktig det er å lete etter ”de gode endringsagentene”. Men det som gjerne skjer i praksis, er at man dumper folk. Medarbeidere blir omgått, usynliggjort, parkert på karrieremessige sidespor – dersom de ikke oppfattes "endringsvillige" nok.

- Jeg er opptatt av at NTNU skal bli landets beste universitet. Dette perspektivet hadde jeg da jeg satt som tillitsvalgt, og jeg har det med meg inn i vervet som medlem av NTNUs styre.

- Krevende styre
- Arnstad mener NTNU har et godt styre. Hva er din opplevelse?

- Det er et krevende styre å sitte i. Sammenliknet med andre styrer jeg har erfaring fra, opplever jeg det som vanskelig å være kreativ og konstruktiv i dagens NTNU-styre.

- Hvordan går samarbeidet internt rundt bordet?

- NTNUs styre har gode representanter. Jeg er likevel overrasket over hvor lite nysgjerrig enkelte styremedlemmer er på hvordan ansatte, som faktisk står i primærproduksjonen, opplever forholdet mellom styring i den sentrale ledelsen og den faktiske arbeidssituasjon i fagmiljøene, sier hun.

Kristin kunne blitt kunstlærer
Noen dager i ens liv får større betydning enn andre. Det dreier seg gjerne om veivalg, om hvilken retning man skal slå inn på. Slike valg kan gjøres om - i teorien - men i praksis blir det vanskelig.

En gang da hun rundet 20 fikk Kristin Dæhli to beskjeder samme dag: Hun hadde kommet inn på Nansenskolen, Norsk humanistisk akademi på Lillehammer, og hun hadde fått plass ved en skole med kunstfaglig profil. Hun valgte Nansenskolen, og med den en akademisk løpebane.

Hun kunne ha valgt kunststudier. Muligens ville hun da vært kunstfaglærer ved en videregåënde skole i dag. Slik ble det ikke. Det fins ventelig mange ved NTNU som er glad for det. Muligens fins det også noen som ikke er det. Antakelig er det prisen man må betale når man valgte et liv på barrikaden.

Men i 2008 er Kristin Dæhlis arbeidsplass et hus i en grønn eng.

Av Tore Oksholen (tekst og foto)